Gammelt vennskap

av Prof. Anne Bekoff (fra "Smile of a Dolphin". Marc Bekoff, Discovery, 2000), oversatt av Cinzia Cartei

Over årene hadde Kobuk og Tika slått seg ned i en komfortabel mønster.

Kobuk var den energiske, sjarmerende og sosiale og krevde mye oppmerksomhet. Man visste alltid når han trengte å få ørene strøket eller magen klødd – og når han var sulten eller måtte gå ut. Da hoppet og steilet han, og strøk seg ivrig inntil deg til ham fikk viljen sin. Som en typisk malamutt var han ganske høylydt og bjeffet seg inn i alles hjerte. Tika, derimot, var roligere og holdt seg mer i bakgrunnen for det meste av tiden.

Man kunne egentlig ikke få særlig inntrykk av hennes personlighet, bortsett fra at hun hadde et veldig søtt ansikt. Hvis noen prøvde å vie Tikas ører eller mage oppmerksomhet, ville Kobuk straks presse seg imellom og insistere på at hans behov var mye viktigere enn hennes. Tika visste at hun ikke burde spise maten sin hvis den ikke var i trygg avstand fra hans. Når det var luftetid, kom Kobuk alltid ut fra døren først. Når det skjedde at Tika var i veien, ble hun gjerne dyttet overende idet han føk forbi henne.

«Det var som om han følte seg skyldig i hennes smerte. Han dyttet henne ikke lenger når han gikk forbi henne for å gå gjennom dører eller opp trapper. Han brydde seg ikke engang når hun fikk lov til å komme opp i senga uten ham.»

Som alle gamle ektepar, hadde Kobuk og Tika tilpasset seg hverandres forskjeller. Hvis Kobuk var oppjaget, kunne han angripe Tika, bite halsen hennes og knurre helt til du var sikker på at hun ville bli alvorlig skadet, om ikke drept. Merkelig nok overlevde hun alltid, man så aldri en bloddråpe, og angrepene var kortvarige; etterpå oppførte begge hundene seg akkurat som ingenting uvanlig var skjedd. Likevel var det foruroligende å være vitne til slike episoder. De fikk deg til å undres over hvor nær hundene egentlig sto hverandre.

En dag kom en liten klump til syne på Tikas ben. Den ble raskt større, dannet sår i huden og ble diagnostisert som en ondartet svulst. Helt plutselig forandret Kobuks oppførsel seg. Han ble nesten ydmyk. Han ville alltid være ved sin venninnes side, selv når det var folk tilstede. Han tilbrakte tiden ved å bare se på henne, og pleie hennes ører og snute. Han var ikke i veien når hun trengte å få bandasjen skiftet. Etter at hun fikk benet amputert og hadde problemer med å gå, var det lett å se om hun hadde falt og skadet seg mens man hadde vært ute. Da ville Kobuk ligge i hundehuset sitt og se veldig bekymret ut; han ville ikke engang reise seg og hilse på meg. Det var som om han følte seg skyldig i hennes smerte. Han dyttet henne ikke lenger når han gikk forbi henne for å gå gjennom dører eller opp trapper. Han brydde seg ikke engang når hun fikk lov til å komme opp i senga uten ham.

«Da hun fikk helsen tilbake og lærte å klare seg med tre ben, begynte Kobuk å slappe av. Snart ble han igjen den viltre, oppmerksomhetssyke sjarmøren han var før. Den eneste forskjellen er at nå vet jeg, slik som Tika alltid har visst, at Kobuk alltid vil være der for henne når det trengs.»

Omkring to uker etter Tikas operasjon, vekket Kobuk meg midt på natta på samme måten han pleier å gjøre når han virkelig trenger å gå ut. Tika var i et annet rom av huset, og Kobuk sprang rett til henne; så jeg fikk henne opp også og tok dem ut. Men helt uforståelig la begge seg bare ned på gresset. Først da hørte jeg for første gang Tikas svake klynking. Jeg ble overrasket og tok dem med tilbake inn i huset, der jeg merket at Tikas mage var blitt enorm og oppblåst. Hun holdt å falle i sjokk da vi var på vei til dyrlegens nødklinikk, men de klarte å redde livet hennes. Hvis Kobuk ikke hadde vekket meg, ville Tika helt sikkert ha vært død før jeg hadde merket at noe var galt.

Litt etter litt frisknet Tika til etter de to operasjonene. Da hun fikk helsen tilbake og lærte å klare seg med tre ben, begynte Kobuk å slappe av. Snart ble han igjen den viltre, oppmerksomhetssyke sjarmøren han var før. Den eneste forskjellen er at nå vet jeg, slik som Tika alltid har visst, at Kobuk alltid vil være der for henne når det trengs.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.