NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > Hundehold > Mitt liv med hund 16. jul 2014

Mitt liv med hund

 

shabana1 (1)  Av Siri Martinsen, foto: Øivind Pedersen

Shabana Rehman Gaarder er en komiker og samfunnsdebattant som har satt spor i norsk offentlighet. Men en stor, bustete hund skulle sette spor hos henne – spor som har ført til et nytt, brennede engasjement.

Menneskerettigheter, likestilling, individets frihet, – Shabana har vært og er en sterk stemme for de som opplever diskriminering. Hun har ofte vært sentrum for oppmerksomheten, men når NOAHs Ark møter henne hjemme, er det to viltre samojedgutter som har tatt over den rollen. Hvordan har det seg at vi sitter her, sammen med Shabana som ikke tidligere har sagt et offentlig ord om dyr? Så fort Eckhart og Casper segner utslitte om på gulvet i all sin hårete prakt, kommer hele historien:

shabana3-1024x680– Dyr har vært helt ute av min tankeverden tidligere. Jeg var først og fremst stand-up komiker, og så ble jeg en menneskerettighetsaktivist fordi jeg ble klar over at jeg selv ikke hadde samme ytringsfrihet som andre i mitt yrke. Jeg ble utsatt for ganske sjåvinistisk og kulturell mobbing. Det ble ikke tålt at jeg, som kvinne, var i et yrke som handlet om selvsikkerhet og verbal maktdefinisjon. Jeg kjente det på kroppen hver dag, og det ble et veldig engasjement å stå opp imot diskrimineringen. Alternativet hadde vært å slutte i jobben, tatt på meg en “hijab” og akseptere de rollene hvor man ikke skilte seg ut.
Dette holdt jeg på veldig aktiv med i 10-15 år, og så i 2012 kollapset jeg. Jeg begynte å meditere – inspirert av Eckhart Tolles filosofi “be in the present moment”. Og midt i en eller annen transcendental dimensjon i meditasjonen så dukker ordet “hund” opp. Det var helt sprøtt. Det var en søndagsmorgen og Martin, mannen min, lå inne i senga og sov og så roper jeg bare “hund!“. Og han svarer: “Nei!”. Vi med vårt liv, han som Brennpunkt-journalist i NRK, og jeg “stand up”-er som reiser mye rundt – dette går ikke.

Skjermbilde 2014-06-26 kl. 16.11.13Men så begynte Martin å mimre om at da han var liten så hadde han en grønlandshund. Men hvordan skulle vi få til dette? Jeg visste ingenting om hunder eller andre dyr, jeg var den personen som ba vennene mine “låse bikkja inne, vær så snill” når jeg kom på besøk. Men jeg hadde aldri sett en hund i ansiktet, ikke “tatt inn” en hund, eller noe annet dyr. Så foreslår han en samojed, det hadde jeg aldri hørt om, men forelsket meg med en gang.

Jeg hadde fått for meg at den skulle hete Eckhart siden det var Eckhart Tolles meditasjon som hadde fått meg til å ville ha hund. Nå var det ikke snakk om noe annet – nå måtte jeg lære meg å stresse mindre. Så får jeg ham, og jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ham engang – helt nybakt mor. Jeg tenker “hjelp, biter han?”, og “æsj, man kan kjenne at det er liv under pelsen!” og “ææ, han rører seg og har klør og, ehh tenner, han er levende!”. Jeg var helt der. Så kommer vi hjem, og jeg har hjemmekontor, mens Martin drar på jobb. Det er meg og valpen. Han er totalt avhengig av meg, jeg skal mate ham og tørke opp etter ham – jeg som knapt har skiftet bleier. Så oppdager jeg at “herregud han har en vilje, han kan be om ting, han blir redd” – og det var plutselig et spekter av følelser som kom frem. Jeg fikk så vondt, og ble så glad av det samtidig. Det ble en kontakt som rett og slett førte til en bevissthetsendring. Jeg følte meg superteit, for vi er jo omringet av dyr, og jeg tenkte at selvsagt er det sånn!

“Medfølelse med dyr er helt likestilt for meg med medfølelse med mennesker. Vi har ingen rett til å gjøre det vi har gjort mot dem.”

Jeg har utfordret andre til å tenke kompromissløst i forhold til menneskerettigheter og individets verdighet. Og når Eckhart ble ungen min, tenkte jeg mer og mer over dyrs verdi i seg selv. Jeg fikk så god kontakt med denne hunden, og endringen ble så sterk for meg at jeg ville nesten ikke ha han i bånd. Jeg så frihetens vesen i ham, det var så unaturlig at jeg skulle prøve å temme denne utrolig vakre skapningen.

shabana2-1024x678Shabana tar knapt en pustepause når hun forteller om hvordan Eckhart fikk henne til å åpne øynene for alle dyr. Samtidig med at han ble en del av familien, jobbet Shabanas mann Martin Gaarder med en NRK Brennpunkt-dokumentar  ” Bare et dyr” om vold mot dyr, som NOAH var bidragende til. Hva vi mennesker gjør mot dyr var stadig oftere tema ved kjøkkenbordet.– Eckhart ga meg den første, litt naive oppvåkning. Men så begynte jeg å lese om dyrs rettigheter og dyremishandling. Empati og medfølelse har jeg jobbet masse med, og skrevet en del om det i forhold til æresdrap, hvordan kan en far ta livet av sin datter, hva har skjedd med empatien? Psykopati har jeg også skrevet om, og jeg dekket 22. juli-rettsaken. Jeg har skrevet om det dypeste mørket, hva et menneske er i stand til å bli når man forlater empatien. Etter en stund når jeg leste mer om hva vi gjør mot dyr, var det ikke noe forskjell på liv for meg, om det er mennesker eller dyr. Det er en veldig vakker oppdagelse og en viktig erkjennelse i forhold til de som er totalt overlatt til oss, som disse dyrene er. Dette var nytt for meg og sikkert en selvfølge for dere, men nå er det er ingen vei tilbake. Medfølelse med dyr er helt likestilt for meg med medfølelse med mennesker. Vi har ingen rett til å gjøre det vi har gjort mot dem.

“Det som er så rart og som også gjør vondt, er hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? At et menneske som meg som er så sosialt engasjert, har kunnet være så blind, er veldig tankevekkende.”

Skjermbilde 2014-06-26 kl. 16.11.19Jeg reagerer på jakt – som for noen er en “status-greie”. Jeg synes ikke det er annerledes fra det som var vanlig i kolonitiden med grov utnyttelse av eksotiske dyr – igjen bare for å vise status. Det er en sjåvinisme mot dyr. Jeg begynte å lese om industriell matproduksjon og ble mer og mer engasjert. Så skjedde det at selveste Eckhart Tolle trykket “like” på et bilde av Eckhart på instagram. Da tenkte jeg “ringen er sluttet, nå må jeg ringe NOAH og si at jeg er med”! ler Shabana
Og det gjorde hun. Shabana er opptatt av pelsdyrene, dyrene i industrialisert husdyrhold, hvordan vi forfølger de ville dyrene i naturen – men aller mest den grunnleggende respekten for dyr som individer:
– Vi må få dyrene ut av sirkus, ut av all underholdning og pelsindustri. Vi er rett og slett oppdratt til å ikke føle med dem. Vi må snu dette – det er helt på linje med synet på ulike nasjonaliteter, kvinner og barn. Jeg har sett på nært hold at holdninger kan endre seg. Derfor har jeg så sterk tro på endring; Kan man endre et menneskesyn, et “datter-syn”, et “fremmed-syn”, så kan man også endre et “dyresyn”.

“Da tenkte jeg «ringen er sluttet, nå må jeg ringe NOAH og si at jeg er MED»!”

Det som er så rart og som også gjør vondt, er hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? At et menneske som meg som er så sosialt engasjert, har kunnet være så blind, er veldig tankevekkende. Hvorfor har jeg ikke stilt spørsmål før om hvordan dette dyret har hatt det, hvorfor har jeg godtatt og akseptert? Hvordan har jeg sett på mat? Alle disse spørsmålene bare trenger seg på. Fra morssiden vokste jeg opp med masse vegetarretter, men så har jeg bare glemt det. Det er virkelig mulig å leve godt og sunt på mat fra planteriket. Jeg er på vei dit nå – jeg skal bli veggis!

Skjermbilde 2014-06-26 kl. 16.11.35Det at vi har evnen til å stoppe utnytting og allikevel leve gode liv, er en vesentlig erkjennelse. Jeg er så imponert over at det i fattige land med vanskelige forhold for menneskene selv, også er dyrevernere som jobber for dyrs egenverdi – de imponerer meg veldig. Dyreetikken er med på å gjøre oss til mennesker. Det er det som danner grunnlaget for å være et godt menneske. Vi har friheten til å være det. Så hvorfor ikke? Hvorfor fortsette å dyrke sjåvinisme , profitt, grådighet og utnyttelse av dyr? Vi har muligheten til å overleve, og ikke bare det; jorda vil også overleve hvis vi gjør det, så hvorfor ikke?
Shabana besvarer sine egne spørsmål, og intervjueren blir overflødig når tankene griper i hverandre med et ekte engasjementet som lar seg like lite temme som to viltre hunder i lek foran oss.

– Det som slår meg med alle dyrene vi spiser, er at de er så vennlige og tillitsfulle – kyllinger, lam, kalver. Jeg tror at jo mer vi utvikler oss i å ta hensyn, jo mer vil vi ha mulighet til faktisk å oppdage hvem vi deler verden med: Hvis man spiser gris så kan man ikke fullt ut møte dyret, se det blikket eller “ta inn” det en gris prøver å si på sitt språk. Det er trist at jeg ikke tidligere har fått lov til eller fått mulighet til å få denne kontakten med dyr, den empatiske kontakten med våre medskapninger – som NOAH skriver.Det har for eksempel ikke vært hund i min familie helt tilbake til Adam og Eva, og det å innføre en hund i min store norskpakistanske familie var ganske… Mullah-stuntet var ikke kontroversielt, for å si det sånn, men å komme med bikkja – da var det gjort, da kunne man ikke komme på besøk til meg mer! Fordommene var der, “uff, han er skitten, han er uren og farlig” – så ser man ikke den vennligheten som dere har sett, og all den kjærligheten. Han vil jo bare bli elsket! Moren min fikk slag for en stund siden og da hun kom hjem fra sykehuset, kom jeg med Eckhart og slapp ham løs hos henne – og plutselig rører hun på hånda da Eckhart forsøker å hoppe opp på fanget hennes. Dette hadde hun ikke greid på 6 måneder! Først var alle redde fordi hunden var løs, og så ble de glade: “Hæ, rørte hun på hånda?!” Sakte men sikkert var det greit å ha ham i stua. Og så til slutt kom dagen hvor moren min forsvarte Eckhart overfor andre familiemedlemmer som ville binde ham ute når vi hadde familiesamlinger: “Nei, han er babyen til datteren min, akkurat som dere har barna deres her, skal han være her.” Det var et stort skritt. Barna som vokser opp møter hundene helt annerledes, jeg har blitt favorittanta, de ringer og forteller at de har kjøpt godbiter til Casper og spør når de kan komme på besøk. Så merker jeg at foreldrene er takknemlige for at barna får den kontakten med dyr, selv om foreldrene har levd et liv redde for hunder. De har endret seg på ganske kort tid. Nå er hundene blir inkludert i barnebursdager og julegavelista, smiler Shabana.
Men om Shabana oppdaget at hennes egen kultur hadde blinde flekker i forhold til dyr, har hun også oppdaget dem i det som kalles norsk kultur. At temaet for NOAHs Ark er selfangst gleder henne:

Skjermbilde 2014-06-26 kl. 16.11.29– Jeg kjente ikke til selfangsten i det hele tatt før jeg begynte å lese om “Nordens Rushdie” – selfangstinspektøren Odd F Lindberg, som nærmest ble jaget ut av landet. Jeg har selv fått mange priser – Fritt Ords pris og likestillingspriser og alt det der. I et land hvor man hyller ytringsfriheten, og folk som meg som tar opp fremmedkulturelle problemstillinger og “rydder opp” i andre kulturer enn den norske, får kastet priser og blomster etter seg, så er det for meg helt utrolig at et menneske kan bli behandlet på den måten. Det var så stygt – Til og med utenriksministeren den gangen ringte til Lindberg for å be ham trekke filtake kritikken og stoppe filmen. – Og for hva da? For at en fyr som har prøvd å varsle om hvordan diende selunger blir drept, skal ties ihjel? Det er så skamfullt. Det verste er å se hva disse dyrene, selene, var og er utsatt for. Så prøvde bare Lindberg å si ifra om det. Det er masse nasjonalsjåvinisme blandet inn. Den var så frekk og ekkel at jeg synes det var skummelt. Det er rett og slett bøller som har gått løs på ham, og så har politikerne heller støttet bøllene. Jeg er fortsatt sjokkert over den saken. Når man snakker om internasjonal imagebygging for Norge; ta imot Dalai Lama og slutt med selfangst – det ville gjøre susen.Shabana har alltid vært engasjert, og brydd seg lite om de som skal sette henne i bås – enten i det ene eller andre fjøset. Men i yrket hun har valgt blir det gjerne fremstilt som en dyd å ikke ha noen meninger i det hele tatt. Hvordan håndterer hun engasjement blant blaserte kollegaer?

“Det er virkelig mulig å leve godt og sunt på mat fra  planteriket. Jeg er på vei dit nå – jeg skal bli veggis!”

– Mange innen showbiz i Norge har tjent millioner og har posisjoner og stor makt. Men de bruker den ikke. De henger igjen i ironi-generasjonen som går ut på at man skal “ta moralistene”. Jeg ser ikke noe problemer med å si ifra om rett og galt og være politisk engasjert. Men det koster litt i en slik bransje. Da har du liksom “meldt deg ut”, du er ikke “kul nok” eller tar kunsten “alvorlig nok”. Det er en sånn holdning visse steder. Komikere skal jo ta autoriteter og sparke oppover. Men det har blitt litt mye spill for galleriet – å “sparke oppover” til en politiker fordi sveisen hans peker feil retning er noe man kan få klapp på skulderen for, men det er temmelig meningsløst. Jeg tror man undervurderer sitt publikum. Å kritisere dyrevelferdspolitikken vil være å sparke oppover på ordentlig. Jeg tar gjerne utfordringen – for dyra!
Få dager etter intervjuet kaster Shabana seg ut i offentligheten igjen – denne gang for dyrene. På Miljøpartiet De Grønnes landsmøte får hun et politisk verv – og hun er i media tydelig på hvorfor hun nå vil bli politiker; for å kunne kjempe for dyrs rettigheter. Enda noen dager går, og det begynner å lekke ut matfotografier blant hunde-portrettene på Shabanas instagram – “Supereasy #vegan tuesday. Dette går lettere enn jeg trodde.” Shabana er som hun alltid har vært – mener hun noe, mener hun det 100%.

Shabana Rehman Gaarder

• Stand-up komiker og performance-kunstner med debut i 1999 – har også turnert i USA og Canada. Kjent for politiske stunts som “Mullah-løftet” og kroppsmaling med det norske flagg.
• Spaltist i en rekke norske riksaviser og aktiv samfunnsdebattant for menneske-rettighetsspørsmål.
• Har vunnet flere priser – bl.a. Fritt Ord.
• Støtter NOAH og er politiker i MDG.

http://shabana.no

—-

 

Artikkelen har tidligere vært på trykk i NOAHs Ark #1-2014

Bli medlem