NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > Høna Matilda 1. jan 2006

Høna Matilda

av Jenny Rolness

Hønene ble hentet i Sogn og Fjordane samme dag som de øvrige av de 2000 hønene i burhønsanlegget ble sendt på en lang slaktetransport til Elverum. Vi kom etter at Priors bil var på plass og «pakkingen» var i full gang.

Hønene stablet i transportkassene til slakteri. Foto: Jenny Rolness/NOAH

Det var transportbur stablet oppå hverandre på gårdsplassen, larm fra traktor og truck. Pjuskete, forkomne høner ble røsket ut av burene, båret knippevis etter føttene og kjørt på hodet ned i transportbur, som så ble stablet oppå hverandre og fraktet med traktor til den ventende Prior-bilen. Hønene var skrekkslagne etter den brutale behandlingen, og mange skalv så de hadde vanskelig for å stå på beina. Erfaringsmessig visste de nok at de ikke hadde noe godt i vente, og en monoton jamring fylte kveldslufta. Ingen av arbeiderne lot til å merke dette – praten gikk muntert og latteren satt løst. Noen bar munnbind for å beskytte seg mot den tunge, støvfylte lufta i eggfabrikken, den lufta som hønene hadde pustet i hele sitt liv.

25 av hønene hadde en annen transport i vente – en reise til friheten. 25 medtatte høner, bleike i kammen, matte og pjuskete i fjørene og med store fjørløse partier på kroppen, fikk for første gang oppleve å gå på bakken, rote i jorda og kjenne sol og luft i vingene. Den første dagen stod de for det meste ubevegelige, slik de hadde vært vant til i burene, mens de gløttet forsiktig rundt og lyttet undrende til fuglesangen. Noen av hønene fortsatte å plukke fjør av hverandre, men denne tvangsadferden ble snart erstattet av hakking i jorda etter mat og støvbading. Mange av hønene hadde et umettelig behov for kontakt. Det var ikke nok å bli strøket og holdt rundt, de skulle opp i fanget og ligge med hodet i armkroken. Disse hønene hadde aldri opplevd naturlig omsorg fra en hønemor, og det var tydelig at de hadde et udekket behov på dette området.

Matildas første skritt i frihet. Foto: Jenny Rolness/NOAH

En av dem fikk navnet Matilda. Da vi nylig kjøpte en ny høne som også var i dårlig forfatning, etter å ha vært stuet sammen med høner og kalkuner i et trangt og støvfylt rom som følge av uteforbudet i forbindelse med fugleinfluensaen, var Matilda den høna i flokken som ønsket henne velkommen. Hun satte nebbet sitt mot den nye og småpratet med henne en liten stund. Siden har den nye høna sittet tett inntil Matilda på vaglet om natta.

Matilda har personlighet og egenart, hun viser oss hva hun ønsker, hun liker å bli kjælt med, svarer når hun hører navnet sitt og er vennlig mot alle. Hun skulle egentlig blitt sendt 90 mil til slakteriet og blitt avlivet på et samlebånd. Hun skulle egentlig ikke kjent sol og vind på kroppen og jord under føttene, eller ligget på trammen til hønsehuset om kvelden og lyttet til fuglesangen. Matilda er ikke annerledes enn de millioner av høner som akkurat nå står sammentrengt i nettingbur, etasjevis med gjødselbrett imellom, med ventilasjonsanlegget durende i ørene døgnet og året rundt, uten annet å ta seg til enn å ete og verpe og kjempe om plassen, og uten annet i vente enn transporten til slakteriet og samlebandsdøden.

Høner trenger hjem!

Hønene hadde ikke fjær igjen – men elsket friheten likefullt. Foto: Jenny Rolness/NOAH

Vil du hjelpe en tidligere bur-høne til det livet hun egentlig var skapt for? NOAH har reddet høner fra anlegg i Sogn og Fjordane og trenger gode hjem til høner i området. Det er viktig at hønene har stor plass både inne og ute, og at de får stell, omsorg og medisinsk behandling når de måtte trenge dette. De skal få leve så lenge de selv har glede av det, og omplassering til steder hvor høner spises er selvsagt uaktuelt.

Interesserte kan ta kontakt med Jenny Berg Rolness, tlf: 57 74 06 03

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2006.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem