NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > Fra helvete til Hillside 20. feb 1998

Fra helvete til Hillside

Bildet er ikke fra Hillside, men fra tilsvarende i USA: Farm Animal Sanctuary

Omplassering av familiedyr som hunder og katter er velkjent og allment akseptert som nødvendig. Men hva med alle de andre dyrene? Griser, kyr, hester, høner … Burde ikke også de få en sjanse i et nytt hjem, uten å være omgitt av mennesker som er opptatt av hvordan de smaker? Mang en dyrerettighetsaktivist drømmer om en egen gård – et fristed for dyr av alle arter – et sted der de garantert ikke blir spist, og hvor de kan leve sitt liv i frihet … Ved Hillside Animal Sanctuary i England er denne drømmen gått i oppfyllelse.

av Camilla Andersson

Wendy Valentine opprettet Hillside Animal Sanctuary for å hjelpe og kjempe for alle dyr i nød, spesielt de dyr som er gjemt for offentligheten, og hvis lidelser er rettferdiggjort i matproduksjonens navn. Hillside Animal Sanctuary ble etablert i 1995. I løpet av de tre årene de har eksistert, har de reddet mer enn 300 «produksjonsdyr» fra døden.

ku kalv

Hillside mottar daglig informasjon om grusomheter mot dyr. «Overraskende nok kommer mange av disse henvendelsene fra mennesker som selv gjennom sitt daglige forbruk bidrar til at dyr lider», sier Wendy Valentine, og fortsetter: «Det virker som om enkelte ‘dyrevenner’ har en splittet personlighet. De forferdes ved tanken på at hunder, katter, hester, delfiner eller elefanter lider, men er blinde for lidelsene til kyr, sauer, griser og høner, som de selv er med på å utnytte. Deres etterspørsel etter kjøtt, melk og skinn fører til at millioner av dyr lever et marerittaktig ‘liv’ i dagens industrielle fabrikklandbruk.»

Wendy Valentine er overrasket over en del menneskers inkonsekvens: «Jeg overhørte nylig en ‘fugle-elsker’ som fortalte om at hun spiste ‘et nydelig kalkunbryst’. Om noen hadde drept en svane og servert henne den, ville hun blitt frastøtt. Men kalkunen hun spiste med god apetitt, hadde levd i et overfylt mørkt rom, og lidd en pinefull død. En sann dyrevenn må være konsekvent i sin kjærlighet for alle arter.»

Holdningsskapende arbeid er derfor en viktig del av Hillsides virksomhet, ved siden av at de omplasserer og er et tilfluktssted for dyr: «Gjennom Hillside prøver vi å bevisstgjøre folk – ved å synliggjøre historien og enkeltskjebnene bak dyremisbruket – slik at de velger en livsstil som ikke innebærer grusomhet.»

Hillsides beboere

De fleste dyrene som har kommet til Hillside er individer som enkeltmennesker har forbarmet seg over. Til Hillside kommer høner som er frigjort fra burhønsanlegg. Kyr som ikke lenger produserer nok – og i siste liten blir frikjøpt fra slakteriet av mennesker som bryr seg. Slitne sportshester som ingen tjener penger på lenger. Eller dyr som selv har gjort seg bemerket i sin desperate kamp for å unnslippe fangenskap og død: For en tid siden var medias øyne rettet mot to griser som rømte fra slakteriet. Etter en intens politijakt ble de fanget. Men folk hadde via media fått et forhold til de to, og Hillside ble bedt om å ta hånd om dem.

Hillsides beboere er enkeltskjebner – dråper i havet. Blant millioner av dyr som drepes i kjøttindustriens navn, blir kun svært få reddet til et verdig liv. Men det utgjør en forskjell for dem det gjelder. Forskjellen mellom et marerittaktig liv innesperret i bur eller bås og et liv i frihet. Forskjellen mellom liv og død.

Hvert dyr med sin historie

Alle dyrene på Hillside har en forhistorie. Ved å fortelle den, viser de at dyrene som misbrukes av mennesker ikke er produksjonsenheter, men medskapninger. Og de som besøker gården kan ikke unngå å bli berørt av enkeltdyrenes bakgrunn, og innse at deres livslyst er for sterk til å bli ignorert.

Grisungen Tiggy er en av dem som viser dette med all tydelighet. Hun ble funnet forlatt, bare 3-4 dager gammel. De som fant henne mente at hun fortjente en sjanse i livet, og tok henne med til Hillside. Tiggy var i elendig form, og ingen visste hvor lenge hun hadde vært separert fra moren sin eller når hun sist hadde blitt matet. På Hillside ble hun flasket opp til en sterk og livskraftig griseunge. Nå tilbringer hun mesteparten av dagen i en romslig stall, graver seg ned i halm og har gått over til fast føde. Etterhvert vil hun kunne gå ute med andre griser.

Sauen Sarah er også blant de heldige. Hun ble reddet fra en flokk som hadde blitt vanskjøttet i lengre tid. Føttene hennes var angrepet av mark, slik at hun hadde problemer med å gå. Da hun ble funnet, hadde syv sauer i flokken allerede dødd, fordi de var ute av stand til stå oppreist og spise på egenhånd. Sarah er nå frisk, og gresser lykkelig på Hillsides enger.

Grisen Matilda var avlsgris i en kjøttfabrikk. Da hun hørte en av ungene sine hyle i hendene på eieren, prøvde hun som enhver annen mor ville gjort, å forsvare ungen. Hun la eieren i bakken og satte tennene i ham, noe som resulterte i avisoverskrifter hvor hun ble omtalt som ‘draps-grisen’. Hun ble truet med slakt. En av Hillsides frivillige overtalte imidlertid bonden til å la Hillside ta vare på Matilda og datteren hennes resten av deres naturlige levetid. De går nå fritt ute og roter i jorda – og trenger ikke bekymre seg for at noen skal skille dem igjen.

Hester som brukes i veddeløp blir tidlig utslitt p.g.a. presset de utsettes for. Når de ikke lenger tjener inn store penger for sine eiere, ender de aller fleste opp i kjøttdisken. Men noen er heldige og blir kjøpt fri av mennesker som mener de har livets rett. Slik gikk det med Beth:

Beth var tidligere travhest, utslitt og ikke lenger ‘produktiv’ nok. Hun viser tydelig hvorfor samfunnet trenger steder som Hillside; Fristeder for dem som ikke presterer noe i en kultur bygget på prestasjoner. Mens samfunnet roper på produktivitet og effektivitet, representerer Beth og de andre beboerne på Hillside, de nesten glemte verdiene; barmhjertighet, medfølelse, egenverdi og samhold. Dersom prestasjoner er viktigere enn medfølelse er det ingen plass for Beth i denne verden. Og lengselen mange av oss føler, etter et samfunn som bryr seg, vil for alltid være en uoppfylt drøm.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1998.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem