NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > En ny start 1. mar 2002

En ny start

av Signy Lyngsgård

Trangen til å ta vare på hjelpeløse skapninger, kan nesten betegnes som et instinkt hos noen mennesker. Dette instinktet for medfølelse er kanskje noe av det mest verdifull man kan være utsyrt med. Men dessverre kan det slå feil: For når man full av varme følelser står og skal kjøpe en hjelpeløs liten valp fra en oppdretter, så hjelper man kun oppdretterens økonomi. Paradoksalt nok bidrar man indirekte til å skape et marked hvor noen hunder defineres som ”ønskede” og andre som ”uønskede” – enten de ikke er ”raserene” nok, pene nok eller lydige nok. Disse ”uønskede” er de som virkelig trenger din hjelp og din medfølelse — du finner dem på omplasseringsentrene.

Ethvert hundeindivid – valp eller voksen – trenger å bli tatt vare på for å klare seg i menneskesamfunnet. De trenger alle en menneskeflokk som bryr seg om dem og lever sammen med dem. Dette gjelder selvsagt også alle de ”raserene” individene som produseres på løpende bånd hos landets oppdrettere. Men disse hundene er del av et marked. De er produsert for å tilfredsstille et ”behov” hos mennesker. Hvis du vil at hunder skal respekteres for sin egen skyld og ikke for hva de presterer for mennesker, er ikke dette markedet det rette sted å oppsøke. Isteden for å spørre om det finnes en hund som er produsert for dine behov, bør du heller spørre om det finnes en hund som trenger deg… Det vil det sannsynligvis gjøre – for så lenge hundeavl er varesalg og mennesker ser på hunder som gjenstander man kan dumpe når man går lei, vil omplasseringssentrene være fulle av dyr. Dyr som trenger nettopp deg.

Det har dessverre vært slik at omplasseringshunder mange ganger har blitt likestilt med ”problemhunder”. Slik er det imidlertid ikke. Flere omplasseringssteder opplever at de absolutt fleste av hundene er kjekke og greie hunder som dessverre har vært uheldig å få en uansvarlig eier som har dumpet den. De fleste hundene har en gjennomsnittsalder på 6 – 18 mnd, noe som tyder på at folk gir opp når hunden begynner å bli stor og mer krevende og ikke lenger er en ”søt liten valp”. Nedenfor følger historiene til Kaisa og Flocka, to hunder som har fått nye og gode hjem gjennom FANT – omplassering av hunder i Bergen. Kaisa hører til det flertallet av hunder hvis eneste problem har vært deres tidligere eier, mens Flocka hører til dem som krever litt mer av sine nye eiere.

Kaisa

Kaisa ble på lik linje med de fleste omplasseringshunder dumpet på gaten, hun var ca. 5 måneder gammel da hun ble forlatt av sine eiere. Hun sto i brakken som brukes til oppbevaring av hittehunder i en uke før hun kom til FANT. Kaisa var en tillitsfull og uredd hund som kunne omplasseres nesten umiddelbart. Valget falt på en familie på fire, Guri Stegali, Frigg Borge, Ragnhild og Audun Stegali Borge som lenge hadde ønsket seg en hund. De hadde ikke hatt hund før og dette gjorde at det ble satt som krav at de måtte følge et valpekurs. Familien valgte å overta en hittehund fordi de ønsket en blandingshund som var over det første valpestadiet, og for å ha noen å støtte seg til dersom noe skulle dukke opp. Familien vill også hjelpe en hund som hadde blitt overlatt til seg selv. I samtale med mor i huset, Guri Stegali, er det bare godord å hente om Kaisa.
”Hun er et prakteksemplar, vi har ikke hatt noen problemer med henne, hun er bare skjønn og grei. Ja, ikke sant, Kaisa, du hører at vi snakker om deg nå…”, sier mor, og faller ut et øyeblikk når vidunderet kommer for å få kos.

Tok det lang tid før Kaisa fant roen hos dere?

”Nei det gikk fort, vi var mye sammen med henne de første dagene og i tillegg var hun så tillitsfull.”

Har dere fått noen reaksjoner på at dere tok til dere en hittehund?

”Bare positive, alle syns vi er så snille, he he… Vi kan absolutt anbefale dette for andre også, det må jo være greiere å hjelpe en hund i stedet for at de skal bli avlivet. Folk må ikke være så opptatt av rase, det finnes en masse fine hunder der ute som dør fordi de ikke har et hjem.”

Flocka

Flocka ble også dumpet på gaten da hun var ca 6 måneder, det som var spesielt med Flocka, var at hun var døv. I løpet av noen dager ble det dumpet ytterligere to hunder som var døve, så det var tydelig at dette dreide seg om en oppdretter som kvittet seg med uønskede hunder. Alle tre var av rasen Border Collie. Det ble en lang prosess å finne hjem til disse hundene og Flocka var den siste som ble omplassert, ca. ett år etter at hun ble plukket opp. Det var gått lang tid og Flocka hadde vært i mange midlertidige hjem. Heldigvis meldte det seg en idealistisk familie fra Tyskland i siste liten, FANT var på hjemmebesøk hos dem og de ble også med til Fjellanger hundeskole for samtale. Det som var viktig for FANT var å sørge for at familien visste hva de gikk til. I tillegg til at Flocka var døv, hadde hun også en del stressatferd, men ingenting skremte familien som var fast bestemt på å gi Flocka et godt liv på hennes premisser. Nå har Flocka vært hos Gitta Erika Turowski, Martin Henze og Kasper Julian Henze i ca et halvt år.

Når jeg spør Martin Henze, som er blitt Flockas nye ”pappa”, hvorfor de valgte å overta en hittehund, blir jeg nærmest møtt med vantro over at det går an å spørre så dumt. ”Hvorfor vi har tatt til oss en hund som trengte oss?”, sier han og nærmest fnyser over spørsmålet. ”Enhver kan skaffe seg en flott rasehund, men det fins en masse hunder som virkelig trenger et hjem, og da er det naturlig og gi en av disse det. I tillegg er vi noe mistenkelige til vanlige oppdrettere. Folk må bry seg mer om hunder som er i nød i stedet for å skaffe seg en manipulert hund fra en raseoppdretter. Vi tror at et dyr som virkelig trenger et hjem er takknemlig når de får det.

Men dere valgte jo ikke en ”vanlig” hittehund heller, dere visste jo at det ville bli en utfordring å få Flocka i hus?

”Min kone er et menneske som ikke gjør det lett for seg selv når det gjelder dyr. Hun tenker ikke på status eller egen vinning, men på å gi et dyr som trenger det et godt liv.”

Dere har en liten gutt på 3 år, hvordan har forholdet mellom ham og Flocka utviklet seg?

”Flocka er utrolig tålmodig og tåler det meste fra Kasper, når hun blir lei gir hun beskjed. Flocka har akseptert Kasper som en del av flokken, og jeg tror hun ville forsvart ham med sitt liv om det var nødvendig.”

Hvordan er det å leve med en døv hund?

”Vi merker nesten ikke at hun er døv, da er det verre med stressatferden som fra tid til annen dukker opp. Vi tror Flocka har blitt behandlet dårlig tidligere, hun virker svært kuet og av og til er det nok at jeg ser på henne før hun underkaster seg. I det daglige går vi ikke rundt å tenker på at vi lever med en ”forstyrret” hund, Flocka er en naturlig del av familien på godt og vondt.”

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem