NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > En hunds liv 1. feb 1998

En hunds liv

En gammel hund.

av Siri Martinsen

Det er noe underlig ved det å «ha» dyr. På flere måter nesten som det å ha et barn … Du vet du er ansvarlig for ditt «barn», at du er ansvarlig hvis han er glad, hvis han er ulykkelig. Du skal lære ditt «barn» hvordan man skal klare seg i samfunnet – et samfunn som er ham totalt fremmed, og som han aldri vil kunne klare seg uavhengig i.

Så vokser «barnet ditt» opp, blir ivrig, sterk, overmodig, frihetselskende. Du gjør ditt beste for at han skal få leve et liv verdig en fri, ung sjel. Av og til klarer du det ikke. Av og til setter samfunnet restriksjoner som føles urettferdige. Men det er ditt samfunn, ikke hans – enda så mye du har prøvd å tilpasse ham. Og det er du som må pålegge ham restriksjonene andre pålegger deg. Og du føler at du ikke strekker til, at ditt samfunn er for trangt for ham. Du føler hans frustrasjon i andre enden av lenken. Men det er du som holder den fast – som drar ham vekk fra en sikker død rundt hvert traffikerte hjørne. Men også vekk fra friheten.

Etterhvert blir han klokere, roligere: Ditt «barn» begynner å skjønne hvordan samfunnet virker – når det er tryggest å sitte, vente, se seg for, følge deg … Men også når han kan la all sin energi få utløp i lange byks. Når du og han kan slappe av, ikke være redd for at samfunnets lange arm og skarpe falkeblikk skal innhente dere for å lenke og belære.

Så blir «ditt barn» eldre, han blir en gammel mann. Du er kanskje ennå ung, men ditt barn er gammelt – og krever hensyn som de unge vanligvis ikke engang tenker på. Han går saktere, snuser lengre på samme sted, har andre gleder og andre bekymringer enn før. Han er gammel, og det er din oppgave å vite hvordan det føles. Men alderdommen er også en del av livet. Den kan vare lenge. Han kan ikke lenger følge med i ditt hektiske liv i ditt samfunn. Kan du isteden følge med i hans langsomme, sårbare liv? En lang løpetur er ikke så viktig lenger. En langsom snusetur og en kjærlig klapp er desto viktigere. Ditt gamle «barn» er blitt mer som en valp igjen; velter ting, kan ikke holde seg så lenge inne, er ikke så rask til å skjønne dine krav. En valp, men fem ganger så stor. Men han er ditt «barn» – ditt «barn» til siste slutt. Så dør ditt «barn». Ingenting er verre enn å miste et barn. Du vet han ikke er som andre barn – at hans livssyklus er en brøkdel av din. Men ingenting er verre enn å miste et barn.

Det er noe underlig ved å ha «barn» av en annen art. Noe sårt og umulig – og allikevel uendelig verdifullt. I kjærligheten mellom menneskemor og dyrebarn ligger et håp om et menneskesamfunn som vil gi plass til alle arter.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1998.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Støtt oss!

Bli medlem