NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > Dyrerettighetsgården –… 1. feb 2003

Dyrerettighetsgården – fordi dyr også vil leve

av Siri Martinsen

Noen mennesker tror det er «greit å drepe» dyr, bare dyrene har «hatt et godt liv». Men det å ha et godt liv gir ikke dyrene mer lyst til å dø. Det gir dem selvsagt bare mer lyst til å leve. Det beviser dyrene på NOAHs Dyrerettighetsgård hver dag.

På menneskets premisser

Landbruket er idag en drapsindustri, hvor levende skapninger omsettes til dødt kjøtt under forhold som enhver kan se på som ille. Enhver forstår at seks måneder gamle grisunger som allerede har leddbetennelse og ligger på betonggulv, har det vondt. Enhver forstår at kyllinger som har vokst så fort at verken bein eller indre organer følger med, er grotesk. Enhver skjønner at høner som henges opp etter beina for å slaktes på samlebånd, føler smerte. Og enhver ser at kalver som tas fra moren og settes alene i en kalveboks, ikke har et fullverdig og naturlig liv. Det er ikke alle som innrømmer det. Men de aller fleste forstår det.

Industrilandbruket er så ekstremt i sin form, at nesten alt fremstår som bedre i sammenligning. Industrilandbruket lærer oss ikke bare at man tjener mer penger på dyr hvis man holder dem i metallbur og betongbinger, det lærer oss også å akseptere dyr som bruksgjenstander. Slik overrumpler den groteske virkeligheten mennesker som egentlig bryr seg om sine medskapninger: Stilltiende går man med på forutsetningen om at dyr er til for å drepes, til for å brukes – men man ber pent om at det må foregå på en litt mindre plagsom måte… Slik blir selv mennesker med medfølelse overfor andre dyr, spist opp av kjøttindustriens argumenter, og går god for drapet bare torturen blir mindre. Og slik glemmer selv mennesker med medfølelse å bruke medfølelsen; man blir selv del av den utnyttende tradisjon istedenfor å se sine medskapningers egentlige behov; behovet for liv og frihet.

«Venner» som dreper

Når mennesker som ser seg som «dyrevenner» bidrar til drap av dyr, forsvarer de det gjerne med at de bare bidrar til drap av dyr som «har hatt et godt liv». De spiser for eksempel kjøtt fra griser på økologiske gårder, eller kaniner som har vokst opp i utebur på en gård de kjenner til. Å frarøve disse dyrene livet, gir dem paradoksalt nok god samvittighet. Selve drapet bortforklares. Så fremt dyrene har levd under forhold som på overflaten ser mer pyntelige ut enn det vanlige industrilandbruket, kan de lukke øynene og kalle seg «dyrevenner» og samtidig spise «dyrevennlig mat». Men det å ta livet av noen som ønsker å leve, blir aldri noen «vennlig» handling. Begrepet «dyrevennlig kjøtt» er et hån mot dyrs ønske om liv, mot deres streben etter livsglede. Man kan like gjerne kalle det ved dets rette navn; rester av dyr som ble drept selv om de ville leve. «Dyrevennlig kjøtt» er ikke for de mennesker som virkelig ønsker et samfunn hvor dyr blir respektert for hva de er; levende vesener med følelser og behov. Det er for de som ønsker en grunn til å lukke øynene – og sove godt både om natten og om dagen.

Et godt liv er til for å leves

Når man hver dag omgås dyr som tydelig viser glede over livet, fremstår det som absurd og grotesk at noen skulle få god samvittighet ved å frarøve nettopp disse dyrene hele deres verden bare for en smak av kjøtt på tungen. Dyrene på Dyrerettighetsgården lever for sin egen skyld, de har sitt verdifulle liv. Hva skulle gi et menneske rett til å bestemme at fra i kveld må resten av høneflokken være uten en av hønene, for henne skal man kutte hodet av? En annen høne sover med hodet under fjærene hennes hver natt, de går turer i skogen hver dag, sandbader sammen, er viktige for hverandre. Høna elsker sitt liv, hvorfor skal hun frarøves tusener av lykkelige dager, for et menneskes smaksløkers skyld? Det er uforståelig at noen tror de kan få god samvittighet bare de dreper noen som har ekstra mye glede av livet. Det vitner tvert imot om en overfladisk forståelse av dyrs liv. Et dyr som har det bra, ønsker selvsagt å fortsette å ha det bra – og en forutsetning for det er naturligvis at dyret lever. Dyr er ofte også del av en sosial sammenheng og avhengige av hverandre, og det vil gripe sterkt negativt inn i flokken når en av dem går bort. Den som spiser «dyrevennlig kjøtt» har alltid spist noens barn, søsken, mor eller venn. De har forårsaket savn, sorg og frykt hos de som blir igjen – de har bidratt til et overgrep, ikke til vennlighet.

Drap er en voldelig handling

Et dyr som nettopp har reddet livet fra trussel om død vil være livredd og stresset. En flokk med dyr som nettopp har sett én bli jaget eller drept, vil kunne preges av frykt i lang tid. Noen av kaninene på Dyrerettighetsgården så på mennesket som et rovdyr den første tiden. De hadde sett kaniner dø som følge av å bli fanget av mennesker. De skrek i dødsangst når man prøvde å løfte dem. Etterhvert skjønte de at ingen hadde til hensikt å drepe dem lenger. En slik tillit mellom dyr og menneske er en forutsetning for at dyr overhode skal ha det bra i menneskers nærhet. Hvilket svik er det ikke da å bryte denne tilliten, og drepe et dyr som ikke forventer vold, men vennlighet, fra mennesker? For en som respekterer dyr, burde det ikke være det minste «lettere» å akseptere drap i «liten skala» eller drap av dyr som «har hatt det bra». En slik aksept er å godta drap og vold for å tilfredsstille egne ønsker. Hvis derimot alle som hadde evne til medfølelse, våget å hevde de rettigheter som er viktige for dyr; ikke bare frihet fra smerte, men rett til livsglede og liv, vil man kanskje ha flere dyrerettighetsgårder enn kjøttfabrikker i fremtiden?

Fakta

• I NOAHs Ark nr. 3/2002 ble NOAHs Dyrerettighetsgård lansert.
• NOAHs Dyrerettighetsgård gir et trygt liv til enkeltdyr av de ulike arter som utnyttes av mennesket, og informerer om dyrs naturlige adferd og rettigheter. Dyrene på Dyrerettighetsgården har rett til et liv i henhold til NOAHs Dyrerettighetserklæring.
• Gården er privat drevet med selvstendig økonomi, og mottar derfor gjerne støtte til å gi dyr et verdig liv, på konto: 0535 0397126.
• Spørsmål om Dyrerettighetsgården kan sendes til siri@bnoahonline.org

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2003.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem