NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > Deler drømmen med hester 24. mai 2013

Deler drømmen med hester

av Madeleine Åleskjær, foto: Jan Luneborg

 Mange drømmer om å leve med hester. Tina Mareen Buddenberg har realisert drømmen, og det helt og holdent på hestenes premisser. Hun har like godt kalt deres felles hjem «Drømmedalen».

Det er en opplevelse å ankomme «Drømmedalen». Jeg parkerer bilen et stykke unna eiendommen og vasser i snøen ned mot huset som Tina både har tegnet og vært med å bygge selv. Jeg må over en bro over en elv som vi senere henter drikkevann fra. På andre siden av elven står det en flokk hester samlet rundt maten sin, de løfter hodet nysgjerrig idet de hører meg.

Tina er utdannet og praktiserende kunstner med en stor kjærlighet og respekt for hester. I Drømmedalen prøver hun å tilrettelegge et liv for hestene som er så nære deres naturlige behov som mulig.

“Jeg forsøker å skape et liv for hestene, som er likt livet de er skapt for som art.”

– Hva var dine første erfaringer med hest?

– Det begynte som en jentedrøm, med en stor fascinasjon for de store nydelige dyrene. Jeg bodde i München og red på vanlig ride-skole. Det var forferdelig militant slik det ofte er på tradisjonelle rideskoler, og det var aldri snakk om alternative vinklinger.

Da jeg kom opp hit for 15 år siden stod det en gammel hest på en låve her. Hesten stod alene på spiltau og var veldig deprimert. Jeg spurte om vi kunne kjøpe en hest til, så den ikke var alene. Jeg visste ikke de tingene jeg vet i dag, så vi startet det som den gang var Sollia hesteritt hvor vi drev helt tradisjonell turriding. Vi lånte hester fra en rideskole i Oslo, men når jeg prøvde å komme med spørsmål så fikk jeg veldig utilfredsstillende svar. Hvis hesten gapet på grunn av bittet, så måtte man binde det mer sammen, og hvis hesten ikke ville gå fram så måtte man bruke pisk. Islands- hester måtte man for all del ikke ri uten nese-reim. Jeg var ikke helt tilfreds med disse svarene, men visste ikke bedre heller, så jeg satt litt fast.

“Det var forferdelig militant slik det ofte er på tradisjonelle rideskoler, og det var aldri snakk om alternative vinklinger.”

– Hva og hvem inspirerte deg til å finne andre måter å omgås hester på?

– Helt tilfeldig kom jeg over en forelesning om ”natural horsemanship”, som videre fikk meg i kontakt med en trener innen feltet. Jeg kom i en ”ta-vekk” prosess, først forsvant nesereimene, så skoene, så bittene og til slutt også salene. Hesten ble strippet for alt dilldallet, og utstyret ble erstattet med kommunikasjon. Men det var noe med selve metodene som ikke stemte. Jeg skjønte også etter hvert at gjennom mye ”natural horsemanship” gjør man fortsatt hesten til en ordemottaker, bare på en mykere måte og på et språk den forstår. Men hestene hadde egentlig ikke noen særlig stor stemme likevel, ofte virket det som en måte å manipulere dyret på.

Senere så jeg en dokumentar av Stormy May som heter ”The path of the horse”. Gjennom et av intervjuobjektene i filmen, kom jeg i kontakt med Sabine Biermann, som har inspirert meg veldig. Jeg fikk se den gamle drømmen min i praksis, hvordan hun opplevde frihet, kraft, energi og hadde det gøy sammen med hestene. Hester har så mye energi og kraft, men så klarer ikke vi mennesker å mestre den energien. Så prøver vi å kvele den ned til et nivå hvor den kan møte oss. Men vi bør heller søke en livsstil som leter etter frihet og samklang med andre skapninger slik de er.

“Den eneste som vet hvordan det er å være hest, det er hesten selv, så det handler om kommunikasjon og respekt.”

– Hvordan lever du og hestene i Drømmedalen i dag?

– Jeg forsøker å skape et liv for hestene, som er likt livet de er skapt for som art. De er blant annet skapt for å leve i flokk, bevege seg veldig mye, gå uten sko og spise fra bakken. Utenom beitesesongen så slippes hestene fritt i utmarka, for det er ingen biler på denne siden av elven, så da kan de gå så langt de vil. Det lever bjørn og ulv her, men hestene er i flokk og passer på hverandre, så  ingen har blitt alvorlig skadet på alle årene vi har bodd her. Hestene er også mye hjemme i denne perioden. De føler at vi er en del av flokken, og da går de ikke veldig langt vekk. Flokken som er her nå har vært samme flokk i 14 år. De har veldig dype bånd til hverandre og til meg. Det er faktisk ganske grusomt å flytte en hest fra flokk til flokk og rive istykker vennskap som utvikler seg, så en hest som kommer til Drømmedalen får bli i Drømmedalen.

“Jeg er akseptert i flokken som et hyggelig medlem!”

Flokken har også et komplekst system av oppgaver. Vi har en hest som er «politi» som sørger for at alle følger flokkens moralske regler. Vi har en som vokter. En som ordner opp. En som passer på at det er sosialt og hyggelig. Altså har de mange funksjoner, og det er ikke en rangordning som er av typen «1-10», overhodet ikke. De har mange forskjellige rangordninger, som er i forhold til konteksten. Hestene her er glade i meg og vet at jeg er glad i dem, men det er absolutt ikke sånn at jeg alltid er sjef. For de ser mine svakheter. De vil nok at jeg skal være modigere som menneske før jeg kan bli leder i flokken. Det er ikke viktig heller, jeg er akseptert i flokken som et hyggelig medlem! Og det er fantastisk å være med i en flokk, det er bedre enn å bo i et hus! Jo mer jeg bor med hestene, jo mer ser jeg hvor kloke de er, hvilken subtil kunnskap de har. Jeg hører mange si at en sau eller en hest er ”dum”. Men hver art har sin egen intelligens. Dette er jo også veldig logisk når man tenker på at for eksempel hester har trengt en helt annen type kunnskap for å overleve så mange millioner år, enn det vi har. Å begynne å sammenligne er bare arrogant. Nærheten til hestene har også lært meg at jeg ikke vil spise dyr. Dyr er så like oss mennesker, og er mine venner, hvorfor skal jeg spise vennene mine? Det har ført til at jeg har blitt vegetarianer, og går mer og mer over til et vegansk kosthold.

“Det lever bjørn og ulv her, men hestene er i flokk og passer på hverandre.”

 – Hva lever du av i Drømmedalen, er hestene en inntekt for deg?

– Jeg tjener ikke penger på hestene, men på kunsten, og noen ganger på kurs. For eksempel nå har jeg et konsept med ”art among the herd”. Her lager vi kunst mens vi er med flokken, og har et samspill på hestens premisser, hvor de kan gå vekk om de ønsker det. På denne måten går det an å holde kurs uten å utnytte hestene. Det er nesten alltid en dårlig ide å bruke hester som inntekt. Hestene er mer mine familiemedlemmer, og flokken i seg selv er en så fantastisk organisme, at det er nok lærdom bare å observere den. Det er så bedrøvelig når folk vil bruke hesten for sin egen glede, eller ønsket om å vinne et stevne og stråle foran venner. Når man lever sammen med dyr slik vi gjør her så utvikler det en sånn ydmykhet, at om hesten sier nei, så er det helt greit, den vil ikke. Jeg sier med kroppsspråket: ok, du kan være med meg hvis du har lyst eller du kan gå til flokken. Da ser du hvordan hesten står der og tenker; «hmm… flokkken… Tina… Fordeler der, fordeler her.. Ok, jeg blir med deg.» Det er så flott, da har den valgt selv.

“Dyr er så like oss mennesker, og er mine venner, hvorfor skal jeg spise vennene mine?”

– Hva er ditt syn på tradisjonelt hestehold og bruk?

 – Det er nok veldig vanskelig for hester som holdes tradisjonelt å passe inn i det unaturlige livet som kreves av dem. Dyr som elsker å bevege seg blir satt i bokser med like liten plass som et hønsebur er for høns. Det er så mye angst og vold i håndteringen, kanskje uten at eieren vil det, men på grunn av manglende kunnskap eller ignoranse. Jeg tenker at når du først har en hest, så har du i det minste ansvar for å skaffe deg kunnskapen som finnes og ikke alltid tro på de som sier at det ”alltid er gjort på den måten, så sånn er det”. Den eneste som vet hvordan det er å være hest, det er hesten selv, så det handler om kommunikasjon og respekt. Det er viktig å se på hesten når du gjør det du gjør, virkelig se på den. Er den glad?  Angående bruk så må jeg også si at det å skulle ”dressere et dyr” aldri har stemt for meg. Hvorfor skal jeg dressere et dyr og hvem gir meg lov? Hvem gir meg lov å komme og si til en annen: kom nå skal vi gjøre dressur. Jeg misliker ordet. Et av hovedargumentene bak hestedressur, også på et høyt nivå, er at hesten ikke er skapt for riding, så den må lære å bære en rytter. Rent fysiologisk så er jeg helt enig i at hester ikke er til for å bli ridd på. Her rir vi hestene kun i full galopp, for bare da har hesten en naturlig samling til å kunne bære en rytter, samtidig som den har det gøy med flokken og får vist sin energi. Vi rir aldri hestene for vår skyld, for at vi skal ha det gøy på deres bekostning. Det handler heller ikke om å trene hesten, men det handler om relasjon.  Ikke å lære en treningsmetode, men en måte å møte akkurat den hesten og dens personlighet. Jeg kan ikke bare ta hvem som helst besøkende og si: nå kan du ri denne hesten. En relasjon er en relasjon, den er tosidig. Hvordan skal man kunne leie bort sin venn?

www.dreamvalley.no

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark # 1/2013.

Bli medlem