NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > De små nyansene – om… 1. mar 2007

De små nyansene – om kaniner

Kaniner. Foto: NOAH

Kanin-vennskap. Foto: NOAH

av Siri Martinsen

Det var meningen at de skulle fødes i bur, som sin mor. Buret ville hatt nettingvegger og nettingbunn. Og slik ville dagene gått. Det var meningen at de skulle tas livet av og bli til pelsbiter. Slik var planen. Men slik gikk det ikke.

Sara og Jonatan ble isteden født i halv-frihet. Fra de var små har de visst hvordan de skal grave huler i jorden og hvordan de kan plukke friske granskudd ved å strekke seg på to ben. De har utviklet sitt språk blant andre kaniner. De har fått trygghet til å uttrykke sin viljestyrke og sitt sinne, og grunn til å uttrykke sin tilfredshet og glede. Likevel, når de sitter og glipper med øynene i solen, kan noen synes at også de ser ut som – bare ”vanlige” kaniner. Slike de har sett i et butikk, i et bur, på en utstilling. Slike som bare sitter.

Kaniner ser så stille ut. Enten de sitter i bur eller på en gressplett – eller i bur på en gressplett – har de det samme nøytrale uttrykket. For den som nøyer seg med ett blikk. Når man går forbi en burrekke med kaniner – enten den står i dyrebutikken, forsøksdyrlaboratoriet eller på pels- og kjøttfarmen – så blir det gjerne kun ett blikk. Og der sitter kaninen. Hvit og stille. Kaniner utnyttes til det meste. De skriker sjelden, de lager nesten ikke lyd i det hele tatt. De gnager ikke i nettingen. De løper ikke i stadige sirkler. De sitter. Man kan peke på dem og si at de har det ”greit”, og de motsier en ikke med annet enn sitt stumme blikk.

Men det er ikke deres blikk det er noe i veien med, det er vårt. Kaniner viser ikke glede når de ikke har noen glede. Og deres frustrasjon og lidelse er ofte stille i sitt vesen, maskert av en livløs nøytralitet. Men selv under slike forhold kan den som ser etter, se tydelig. For redselsslagent oppspilte øyne er annerledes enn nysgjerrig oppspilte øyne. Passivt resignerte halvlukkede øyne er vesensforskjellige fra lykkelige halvlukkede øyne. Ører liggende flatt mot kroppen i vennlig hengivenhet er annerledes enn de flate arge ører hos den som er full av sinne. De små ”uttrykksløse” har både kroppsholdning, ansiktsuttrykk, stemninger som avsløres i øynene og lydspråk. De bruker ikke blokkbokstaver fra vårt alfabet. Man må bli vant til deres ansikter for å se hva som rører seg i dem.

Og selv om man tror man kjenner et kaninansikt, er det er fortsatt vanskelig å lese nyansene. Kanskje kan andre dyr lese dem bedre? Tre katter står og spiser av kaninenes mat sammen med Sara. Så kommer Jonatan. Den nærmeste katten freser til ham. Jonatan ser vanlig og fredelig ut, det skulle ikke være noen grunn for katten til å frese. Men han så åpenbart ikke slik ut for den som hadde øyne bedre tilpasset til de små nyanser. Han hadde det lumske blikket til en som har tenkt å dele ut et klyp i værhårene. Så man litt bedre etter, ville man sett situasjonen på samme som katten – Jonatans blikk var skarpt og de liggende ørene og hodet dannet en sur kattefiendtlig spydspiss i holdningen.

Men når Sara hiver seg ned i gresset med en tilfeldig og selvsagt bevegelse og blir liggende lanstrakt med fotsålene rett opp i været, bør enhver kunne se hva hun føler. Slik ligger hun og lar kattene hoppe over seg, uten å lee på ørene. Bare når Jonatan kommer bort til henne og forsiktig stikker snuten sin under hennes, reiser hun seg. Så sitter hun og slikker sin bror på pannen og ørene. De har all verdens tid. Og Jonatan lar sine hemninger fare, og hengir seg til Saras vennlighet. Huden over øynene hans har ikke det stramme draget som når han betrakter verdens omskiftelighet med sin seiglivede mistenksomhet – innlært fra en mor aldri helt fikk frigjort seg fra sine dårlige erfaringer som ”pels-kanin”. Trekkene blir glattere under Saras slikking, blikket roligere. Slik kan han ligge i timesvis. Stille. Men på ingen måte nøytral, tvert imot oppslukt i fryd over nærheten. De små nyansene utgjør den største forskjellen.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem