NOAH logo
Forsiden > Kjæledyrindustri > “Hundeloven” glemmer… 1. mar 2002

“Hundeloven” glemmer hunden

Av Siri Martinsen

Lovens eneste svar på konflikt, eller antatt konflikt, mellom hund og menneske, kan dessverre bli å drepe hunden. Den planlagte “Hundeloven” er en usympatisk og voldsforherligende røre av forfeilet offentlig debatt og eksisterende dårlig lovverk, og kan i realiteten bidra til et større antall konflikter mellom hund og menneske.

En hundelov som glemmer hunden

Det kunne i utgangspunktet høres logisk ut å samle alt lovverk som gjelder hunder, under samme tittel. Men lovutkastet som nå i lengre tid har ligget i Justisdepartementet under behandling, er ingen egentlig hundelov — det er en lov om hvordan mennesker skal kunne ta minst mulig hensyn til at hunden er et dyr med egne instinkter og behov.

Hundelovens største svakhet er den totale mangel på interesse for hundens behov. Lovforslaget nevner ikke med et ord menneskets forpliktelser overfor hunden — naturlig adferd, utfoldelsesmuligheter, bevegelsesbehov, sosiale behov, treningsmetoder som skaper tillitt fremfor frykt. Ikke engang frihet fra lidelse nevnes — tvert imot åpner loven for nettopp påføring av lidelse. Hunden står ikke i fokus i “Hundeloven” — prinsippet bak det hele synes å være at hunden er et onde som skal takles — slik en av de første paragrafene formulerer det: “Det skal (…) bli sørget for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk eller miljø.”

En lov med fokus på drap

Lovens svar på konflikt mellom hund og menneske, er klart og tydelig å drepe hunden — det foreslås endog at enhver som føler seg truet av en hund skal ha lovhjemmel til å skade eller drepe hunden på stedet. Normal og rimelig nødverge dekkes i alle nødvergesituasjoner av annet relevant regelverk — til tross for dette, er en utvidet mulighet for å øve vold mot hunder presisert i lovforslaget: ”For å redde folk eller dyr fra en truende, jagende eller angripende hund, kan hunden om nødvendig skades eller avlives av enhver (…) Hund som volder fare for og påtreffes jagende etter eller under angrep på storfe, sau eller geit(…) fjærfe (…) tamrein eller hjortevilt i båndtvangstid kan enhver alltid avlive på stedet dersom den ikke lett lar seg oppta.”

Selv en ikke-aggressiv hund vil lett kunne oppfattes som ”jagende” eller ”truende” for personer som ikke er vant til hundeadferd. Og hva som menes med å ”lett” la seg oppta, er overlatt til den subjektive vurdering. Dessverre nører lovforslaget opp under manglende forståelse for hunden som dyr, og vil dermed risikere å føre til konfliktsituasjoner isteden for å hindre dem.

Tragiske enkelthendelser har ført til at den offentlige debatten om ”Hundeloven” har nærmet seg en hets mot denne dyrearten. Det brukes begreper som “farlige hunder”, uten at det gjøres forsøk på å forklare hvorfor hunder kan bli farlige. Det finnes selvsagt alltid årsaker til at dyr kan bli farlige — hvis de får mistillit til mennesker, hvis de føler seg truet og utrygge, enten i sin livssituasjon som helhet eller i enkeltsituasjoner.1) Alle hunder — medmindre rent fysiske lidelser gir smerter og angst — kan i utgangspunktet få tillit til mennesker. De aller fleste hunder vil også kunne få denne tillit i voksen alder, til tross for at de før har vært utrygge, hvis man i trening møter hunden med tillitskapende signaler som hunden forstår.1)

Videre sier lovforslaget: ”En hund som har anfalt eller skadet folk eller jaget, angrepet eller skadet dyr, kan kreves avlivet.” Det er blitt hevdet fra flere hold at hunder som biter ikke “har livets rett”, noe også lovforslaget bærer preg av. Dette vitner om lite innsikt i hundens psykologi. I naturen er biting ofte en siste utvei i forsvar mot stor trussel, før hunden biter vil den med andre signaler vise at den er utrygg på situasjonen. I de fleste tilfeller vil et bitt ha en forhistorie, og ville kunne vært unngått hvis menneskene hadde vært klar over de signalene hunden har gitt.1) I andre tilfeller kan hunden oppleve hele sin livssituasjon og mennesker generelt som en trussel, dette er også et problem som man kan oppdage og gjøre noe med ved å endre hundens livssituasjon — og lære tillit fremfor frykt.

Lovforslaget vektlegger avliving som løsning. Isteden burde det vektlegges økt kunnskap om dyrs språk, kommunikasjon mellom hund og menneske, opplæring for menneskene i hvordan omgås andre arter. Loven reflekterer et syn om at dyr skal tilpasses vårt samfunn, uten at mennesker har plikt til å tilpasse seg dyrene ved å lære deres adferd å kjenne, eller forplikte seg til å behandle hunden på en måte som gjør at dyret har en sjanse til et verdig liv. Lettere adgang til avliving vil dessverre kunne føre til økt antall avlivinger på grunnlag av misforståelser av hundens adferd — og manglende vilje til å arbeide for å kommunisere tillit overfor hunden. Det vil kunne føre til et forbruk av hunder — der hunder som trenger adferdstrening og hvis eiere trenger kunnskap, blir rutinemessig avlivet.

«Hundelovens største svakhet er den totale mangel på interesse for hundens behov. Lovforslaget nevner ikke med et ord menneskets forpliktelser overfor hunden — naturlig adferd, utfoldelsesmuligheter, bevegelsesbehov, sosiale behov, treningsmetoder som skaper tillitt fremfor frykt.»

Straffes for sitt utseende

Den midlertidige lov om forbud mot ”farlige hunder” — den såkalte ”kamphundloven — vil også videreføres med alle sine mangelfullheter uendret: ”Det er forbudt å holde, avle eller innføre farlige hunder. Med farlige hunder er i paragrafen her ment hunder som er spesielt aggressive, kampvillige eller utholdende, og som på grunn av en slik egenskap er farlige for mennesker og dyr. (…) Tilsvarende regler som for farlige hunder kan ved forskrift fastsettes for hunderaser eller -typer som kan forveksles med farlige hunder.”Disse hundene skal i følge loven avlives, og man viderefører kuriositeten med omvendt bevisbyrde – noe som gjør at blandingshunder og omplasserte hunder fortsatt ligger meget dårlig an hvis de har et ”amstaff-lignende”-utseende.

Også her fokuserer man på å ta livet av hundene, isteden for å fokusere på menneskenes behandling av dyrene. Man definerer ”farlige hunder” ut fra utseendet. Istedenfor å hindre rekruttering av hunder tiltenkt kamphundmiljøet gjennom pålegg om avlshindrende tiltak, og fokus på straffeforfølgelse og sviende bøter for mennesker som driver såvel avl, salg og ikke minst kamp-bruk av hunder som er i faresonen, ligger hovedfokus fortsatt på å drepe dyrene.

Hunden som offer

“Hundeloven” synes ikke å være laget ut i fra et ønske om å gjøre menneskesamfunnet til et best mulig sted å være også for hundene. Derimot er den full av straffetiltak overfor en part som på ingen måte kan stilles til ansvar for eventuelle uheldige handlinger. Lovforslaget er feilslått fordi den rammer hunden, istedenfor å beskytte den. Hunden kan, i likhet med f.eks. et barn eller et psykisk utviklingshemmet menneske, ikke kreves å være strafferettslig ansvarlig. Ansvaret for at hunder og mennesker skal leve problemfritt sammen ligger ene og alene på den eneste strafferettslig ansvarlige part: det voksne mennesket. Dette reflekterer ikke “Hundeloven”. Istedet nører den opp under en middelaldersk hets mot dyr, som tross alt ikke har bedt om å være del av menneskenes verden, men som allikevel ikke har annet valg enn å leve med oss. I menneskesamfunnet stilles hunden overfor utallige krav, som blir mer eller mindre forståelig kommunisert, mens vi selv bruker lite eller ingen krefter på å prøve å forstå hundens språk og forutsetninger. Slik sett er i alle fall hundeloven sann — med sine gjentatte trusler om dødsstraff i paragraf etter paragraf, og den totalt manglende fokus på hunders rett til et verdig liv og en naturlig adferdsutfoldelse…

Kilder:
1) “På talefot med hunden – de dempende signalene”, Turid Rugaas, Canis forlag(www.canis.no), 2000

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem