NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > Selungefangsten: Kronen… 1. jan 1995

Selungefangsten: Kronen på verket

Selunge. Foto:HSUS

av Siri Martinsen

Aldri har den norske nasjonalfølelse glødet så selvrettferdig. Aldri har den norske regjering funnet opp så mange fine, miljøriktige, fornuftige ord for å dekke over sin kommersielle utnytting av naturen. For nå er både hvalfangsten og selungefangsten tilbake igjen.

I 1993 gjenopptok Norge den kommersielle vågehvalfangsten – og i 1995 følger man opp med å sette i gang fangst på selunger som er forlatt av moren. Til tross for en intens internasjonal debatt, hvor organisajoner og privatpersoner i bl.a. England, Frankrike, Tyskland, Nederland, Sverige og Finland sendte protester, bestemte regjeringen seg for å tilfredsstille Fiskarlagets ønske om å gjenoppta selungefangst.

Dermed tilfredsstiller de også den norske pelsbransjens ønske om å ha selungeskinn å vifte med på det internasjonale skinnmarkedet. Selungeskinn er vakre, de er verdifulle – og de er utsolgt fra lager. Eneste selmottak i Norge, Rieber & Co., har systematisk solgt ungeskinn gjennom hele fangstforbudsperioden fra 1989, og truet med å legge ned all selvirksomhet dersom de ikke fikk nye ungeskinn å fylle lageret med i år. Voksen sel har liten verdi – de ble først og fremst fanget i påvente av at ungefangsten skulle starte igjen.

Slik gikk det til at tre selfangstskuter fra Tromsø og Ålesund dro ut for å fange 2 600 unger av grønlandssel (svartunger) og klappmys (blårygg) – i tillegg til 10 050 grønlandssel og 1 325 klappmys i Vestisen, samt 9 250 grønnlandssel i Østisen. Fangsstart varierer fra 23/3 til 10/4, og fangsten varer frem til 5/5. Kalaset subsidieres med 10 millioner til fangsten, hvorav 2,8 millioner til Rieber. I tillegg er det avsatt 11 millioner til annet i forbindelse med selfangst, på statsbudsjettet.

Det store spørsmålet nå, var hvordan kamuflere de kommersielle interessene slik at ikke proteststormen ble for stor: Forskningsfangst var svaret. Man måtte finne ut hva selungene legger i seg. Dette initiativet harmonerte med ønsket om å tillegge fangsten en økologisk profil. For selen spiser jo opp fisken vår… Fiskeridepartementet presenterer denne steinalderlogikken, samtidig som de er klar over at «selinvasjonen» i 1986 var en direkte følge av uansvarlig norsk fiskeripolitikk og følgende overfiske – ikke selens plutselige grådighet etter fisk. Slik gjør man fra regjeringshold sjøpattedyr, som er en naturlig del av havets økologiske system, til syndebukker for egne feiltrinn.

Forskningsprosjektet er derfor kritikkverdig, ikke bare fordi det allerede er forsket på selungers spisevaner ( inntil isen bryter spiser de for øvrig ingenting, men klarer seg på fettlaget de har opparbeidet under diing), men fordi man griper fatt i gal ende av fiskeriproblemene: selens spisevaner. Menneskets spisevaner – og dessuten vår vane å omdanne store mengder fisk til produksjonsdyrefôr – er langt mer interessant. Rapporter fra World Watch Institute 1995 kommer med sterk kritikk mot verdens fiskerier. De siste tiårene har bestandene av både sel og de fleste fiskearter blitt kraftig redusert på grunn av intensiv fangst. Menneskenes uttak av fisk fra havet har derimot økt fra 20 milloner tonn i 1950, til 86 millioner tonn i 1989 (FAO). På bakgrunn av dette synes det absurd å hevde at man er nødt til å fange sel for å opprettholde den økologiske balansen.

Selbestandene som Norge jakter på, antas å ha blitt redusert til ca. 10% av opprinnelig bestand. Man er fortsatt usikker på hvordan disse bestandene utvikler seg i dag – for klappmyss har man endog ikke sikre bestandsanslag. Tatt i betraktning Norges historie som ivrig medvirkende til flere arters utryddelse i det maritime økosystem, er det mer enn betenkelig at man ønsker å utvide fangsten på en art, kun av hensyn til «tradisjon» og rent kommersielle motiver. Men kan man inbille publikum at fangsten er økologisk, og samtidig få verdifulle ungeskinn til pelsmarkedet, så gjør man det…

Forskerne som blir med selfangerne ombord i år skal også forske på en annen av Fiskeridepartementets favorittmyter; human avliving av sel. Dette har de til alt overmål ikke søkt Forsøksdyrutvalget om å gjøre, noe Dyrebeskyttelsen Trondheim har påpekt offentlig. Det er blitt sagt at hakapik er den mest humane fangstmetode for selunger. Allikevel ønsker forskerne nå å utforske mer humane fangstmetoder, f.eks. skyting. Det kan virke som om påstandene angående avlivning skifter ettersom det passer departementet. Uansett er det ikke til å legge skjul på at både skyting og slag med hakapik kan skade dyret grovt istedenfor å drepe det. Risikoen for dette er sterkt til stede under den norske kommersielle fangsten, hvor fangstmannen ofte må balansere på drivisen idet han skal treffe en selhjerne med grapefruktstørrelse. I tillegg tilsier effektivitetspresset et høyt tempo. Det har dessuten vist seg, fra flere inspektørrapporter, at regelrette lovbrudd har funnet sted. Ved å bortforklare disse pinlige hendelser på en oppsiktsvekkende måte, har den norske regjeringen vist at «human avliving» av sel ikke har vært høyprioritet.

Noe man i debatten ser bort fra, er at dyrene naturligvis også utsettes for sterkt stress når fangstmennene invaderer yngleplassen. Hunnene føder ikke synkront – noen unger vil være diende, andre forlatte (og fullstendig hjelpeløse) når fangsten pågår. Paring foregår kort etter dieperioden. Man kan ikke bortforklare at selene i denne situasjonen opplever fangsten som svært belastende. Man kan i høyeste grad si at selene «kommer i fare for å lide i utrengsmål» (Dyrevernloven § 2), da hovedargumentet for fangst er produksjon av – unødvendige – pelskåper.

Den respektløshet overfor natur og dyr som selungefangst for pelskåpeproduksjon representerer, vekker naturligvis reaksjoner: Reaksjoner som regjeringen og andre fangsttilhengere desperat prøver å bortforklare som mindreverdig føleri. Dette kan være en nyttig strategi, fordi den dekker over det vell av følelser som finnes på fangstsiden; stoltheten av å være med på den farlige, eventyrlige kampen mot naturkreftene i isen, følelsen av å bære forfedrers tradisjon videre, nasjonalfølelsen, ønsket om å bestemme over egne «ressurser» – og ikke minst den gode følelsen når skinnene er i havn og forvandles til solide penger…

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1995.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem