NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > Kronikk: Selsom selfangst 1. jan 2007

Kronikk: Selsom selfangst

Terje LislevandTerje Lislevand er Dr. scient. i zoologisk økologi fra UiB (2003), og jobber nå som seniorkonsulent ved Naturhistorisk Museum, UiB, med ansvar for oppgradering av zoologiske utstillinger i hvalsalen. Kronikken er tidligere i forkortet utgave trykt i Aftenposten.

Har norske myndigheter rett når de påstår at sel- og hvalfangst er nødvendig for å opprettholde den økologiske balansen i havet?

Årets fangst av grønlandssel startet 23. mars, med kvoter på over 46000 dyr. Fangsten er ulønnsom, og opprettholdes kun ved hjelp av statlige subsidier som i år er på 13,5 millioner kroner. Etter fjorårets fangst betalte til og med Staten et par millioner for å bli kvitt de døde selene.

Fra det offisielle Norge får en ofte høre at fangst er nødvendig for å opprettholde ”den økologiske balansen”, og for å holde selbestanden på ”et fornuftig nivå” av hensyn til fiskeriene. Dette er imidlertid påstander som mangler vitenskapelig belegg.

Rovdyrkontroll

Ideen om å beskatte rovdyrbestander av hensyn til nytteviltet er gammel. Staten betalte tidligere ut skuddpremier for rovdyr, og enkelte kommuner opprettholder fortsatt ordningen for utvalgte dyrearter.

Men biologer anser i dag rovdyrkontroll som nytteløst for å øke viltbestandene. Rovdyrene har en naturlig funksjon i økosystemene, og predasjon på ”nyttevilt” er dermed ikke alene grunn for etterstrebelse. Rovdyrkontroll fjerner dessuten fokus fra de viktige faktorene som virker negativt på dyrelivet, og som er forårsaket av menneskets aktiviteter. Generelt får derfor ikke rovdyrkontroll lenger støtte i nasjonal forvaltning av landdyr.

Men når det gjelder marine pattedyr er altså situasjonen en annen. Myndighetenes mål om ”økologisk balanse” er imidlertid meningsløst fordi økosystemer er dynamiske, ikke stabile og statiske. Størrelsen på selbestandene justeres etter tilgangen på mat og andre ressurser. Både miljøfaktorer og andre organismer i havet virker inn på dette komplekse samspillet.

Økologisk konkurranse

Et av problemene med ideen om rovdyrkontroll er at man ignorerer økologisk konkurranse, der endringer i én dyrebestand kan medføre uprediktable endringer i andre bestander. Nedslaktingen av de store bardehvalene i Sørishavet i forrige århundre reduserte for eksempel konkurransen om næring for andre krillspisende dyr. Forskere spekulerer i om dette er årsaken til senere års økning i den sørlige vågehvalbestanden.

På denne måten kan også selfangsten gi grunnlag for økte bestander av andre fiskespisende dyr. I så fall vil den ikke ha noen positiv effekt for fiskeriene.

Selv hvis selfangsten faktisk reduserer predasjonen på økonomisk verdifulle fiskeslag, er det ingen selvfølge at dette slår positivt ut for fiskerne. Selene kan nemlig også holde nede arter som konkurrerer med, eller lever av, de kommersielt viktige artene. I teorien kan til og med selfangst medføre en reduksjon i fiskeriene, hvis den fører til at de konkurrerende artene blir dominerende.

Ingen vet i dag hvordan fangst av sjøpattedyr påvirker samspillet mellom havets organismer. Sel- og hvalfangst for å øke fiskebestandene er derfor både et oppkonstruert behov, og basert på en overforenkling av økologiske prosesser.

Overfokus på sjøpattedyr

En arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridirektøren for å vurdere selfangsten slår også fast at det er umulig å forutsi hvordan den virker inn på kommersielt fiske (rapport datert 15. august). Når gruppen likevel konkluderer med at selfangst har ”en positiv effekt på kommersielle fiskebestander” er dette basert på tro, ikke vitenskap.

Det er klare paralleller mellom dagens statlige finansiering av norsk selfangst og tidligere tiders skuddpremier på rovvilt. For landlevende dyr har man tatt følgene av de tungtveiende argumentene mot statlig rovviltkontroll. At ikke dette også gjelder marin ressursforvaltning mangler rot i biologiske betraktninger.

Det er kritikkverdig når myndighetene legger mer vekt på antakelser enn biologisk kunnskap i forvaltningen av marine pattedyr. Ikke minst fordi Norges overfokusering på hvordan disse dyrene virker inn på fiskeriene fjerner oppmerksomhet fra reelle problemer i det marine miljø, nemlig overfiske og forurensing.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem