NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > Norske interesser? 3. okt 2009

Norske interesser?

selfangst - unge blant skinn

Norge har vært edderkoppen i nettet når det gjelder selfangsten. Norske skattebetaleres penger er blitt brukt til å holde i gang norsk selfangst, russisk selfangst og indirekte også canadisk selfangst. Men nå begynner trådene å rakne – Russland har satt stopp for fangsten, og EU sier forhåpentligvis i disse dager nei til selprodukter.

Mens organisasjoner verden over protesterer mot Canadas selfangst, sitter et norsk firma som hovedansvarlig for at fangsten i det hele tatt eksisterer. Et firma som dessuten har mottatt norske skattebetaleres penger over flere år for å sette i gang selfangst i Russland, og holde ved like selfangst i Norge.

Selfangst-invasjonen i Øst

Fra russisk selfangst.

Rieber Skinn er verdens største selskinns-firma, og med støtte fra Fiskeridepartementet har de i flere år forsøkt å etablere kommersiell selfangst ved Kvitesjøen i Russland. Selfangst er ikke populært i Russland, og fangsten var så godt som avviklet i 2004. Landet drev første halvdel av 1900-tallet storstilt fangst på samme måte som Norge, og fra 70-tallet utviklet fangstmennene en metode hvor kvitunger (nyfødte seler) ble tatt fra mødrene og fraktet i nett med helikopter for å bli holdt i binger på land til de var noen uker gamle og pelsen ble mer verdifull, hvorpå de ble drept med hakapik.1) Skinnene var hovedproduktet da som nå, og de skinnene som ikke ble omsatt innenlands, gikk til Norge.1) Men økonomien i selfangsten ble gradvis dårligere og motstanden mot fangsten stadig sterkere, inntil hele fangsten stoppet opp i 2004, da myndighetene innførte skatt på sel-kvotene.1) En annen grunn til at fangstmennene nærmest ga opp å fortsette, var klimaendringer – tynnere is, tidligere is-smelting og færre isbelagte områder har ført til stor dødelighet blant selungene og gjorde det vanskelig for selfangerne å finne dem.1)

Men verken russisk opinion mot selfangst eller klimatrussel mot selene gjorde inntrykk på norske myndigheter, som villig sponset Riebers planer om å starte opp igjen den russiske fangsten, med seg selv som mottager av skinnene. Både gjennom fiskeridepartementet, utenriksdepartementet og gjennom Innovasjon Norge skulle norske skattebetaleres penger fremme selfangst i et land som snart tydelig ville vise at de ikke vil være bekjent av den. I år bevilget myndighetene 6 millioner2) fra fiskeridepartementet og 240 0003) fra utenriksdepartementet for at Rieber skulle kunne ta imot skinn fra selunger slaktet i Russland – i fjor var summen fra fiskeridepartementet 5 millioner, og de to foregående år 500 0004). Og som om ikke det var nok, har Innovasjon Norge gitt 1,4 millioner i investeringstøtte, og er dermed deleiere med Rieber i et firma som har til formål å fremme fangst i Russland, og som har bygd opp et mottaksanlegg der.5)

Russland sier stopp for selfangsten


Men en ny Russisk lov mot selfangst, vedtatt i mars i år, slår beina under Riebers planer om å kunne bruke russiske selunger til pelsproduksjon. Først kom forbudet mot fangst av ”kvitunger” 16. februar.6) Samtidig ble det forbud mot å ta livet av voksne hunner, og loven har formuleringer om forbud mot ”industriell jakt” på alle pattedyr i det aktuelle området.6) Likevel skulle det være tillatt å fange selunger over to uker – de med mest verdifull pels. Men myndighetene i Russland uttrykte misnøye med fangsten og annonserte flere forbud. Og 18. mars var det klart at alle selunger under ett år var fredet – med dette forbudet var den kommersielle selfangsten i Russland avsluttet før årets sesong rakk å begynne.7) Yury Trutnyev, den Russiske naturvernministeren, uttalte: ”Denne blodige fangsten er fra nå av forbudt i vårt land, slik den er i de fleste siviliserte land. Dette er et viktig tiltak for å bevare Russlands biodiversitet.”7) Tidligere president Putin hadde da allerede beskrevet fangsten ved å si at ”(…) dette er slik en blodig fangst, og det er åpenbart at den burde vært forbudt for lenge siden”.7)Dermed kan Rieber se langt etter russiske selunger, og norske skattebetaleres penger til tross – investeringene i selslakt i Russland er gjort verdiløse.

Norge – hovedimportør for seler fra Canada

Canada har i lengre tid vært Norges hovedkilde for import av selpels, og Norge har vært Canadas primære mottakerland.8) Den Canadiske fangsten hadde ikke kunnet omsette så mange dyr hvis ikke det hadde vært for Norge og statsstøttede Rieber. Importen til Norge har i årevis stått for 60-70 % av inntektene på de Canadiske selskinnene.9) Rieber eier selskapet Carino i Canada, som videreformidler skinnene til Norge.10) Inntil 2007, kunne man se hvor mange ubehandlede selskinn som ble importert, og tallet varierte mellom 100 000 og 150 000.11) Etter 2007 begynte Rieber å registrere innførte skinn som ”behandlede” isteden, noe som førte til at antall ikke lenger oppgis. 11) Fra og med i år vil all behandling av skinnene gjøres på Riebers anlegg i Canada, og antakelig vil det norske firmaet dermed drive en vesentlig del av både sitt kjøp og salg av selskinn utenfor Norge.12)
Norge har med andre ord vært en viktig brikke i denne sterkt kritiserte fangsten. Canadiske politikere er jevnt over på samme næringsvennlige nivå som norske myndigheter. Men i motsetning til i Norge, er ikke lenger canadiske politikere så ivrige etter å bruke sviktende fiskebestander som unnskyldning for fangsten. Man har måttet innrømme at forskningen kommer til kort for å underbygge påstandene om at selen ”må desimeres” av hensyn til fiskeriene.13) Enkelte politikere er også mer kritiske – nylig foreslo senator Mac Harb å avvikle selfangsten, men forslaget fikk ikke gehør.14) Den største forskjellen er likevel i samfunnsdebatten: I Canada er over halvparten av befolkningen imot selfangst, og 58 % er for å avslutte den kommersielle selfangsten.15) Det er trolig at canadiere vil bli stadig mindre vennlig innstilt overfor en fangst som gjør landet svært upopulært i internasjonal sammenheng, men som primært et norsk firma har interesse i og tjener penger på.

EUs importforbud

 

For selfangstens ”popularitet” er nå på bunn-nivå i svært mange land. Det er europeiske forbrukeres engasjement mot fangsten som kan sies å være en av hovedgrunnene til det foreslåtte forbudet mot import av selprodukter til EU. 78 % av briter,16) 86 % av tyskere,17) 78 % av nederlendere,18) 86 % av portugisere,19) 74 % av belgiere,20) 87 % av franskmenn,21) 74 % av slovenere,22) 84% av østerrikere23) og 67% av svensker24) mener at den kommersielle selfangsten bør stoppes. Tallene for støtte til et importforbud i EU er jevnt over på samme nivå – for noen land enda høyere, over 90 %.25) Også canadierne mener at EU bør kunne innføre et importforbud – her er tallet betydelig høyere enn de som vil ha et forbud mot selve fangsten; 86 %.26)

Importforbud av selprodukter har vært drøftet i EU siden 2006, og mange politikere er engasjert i saken. Det har vært utredet om EUs handelspolitiske samarbeid muliggjør restriksjoner basert på dyrevern. Komiteen for det indre marked har kommet til at et forbud med bakgrunn i etikk og dyrevern er legitimt, da dyrevern er en ”legitim sak av interesse for folket”.27) Det juridiske grunnlaget for forbudet er å harmonisere reglene innenfor EU, som følge av den sterke opinionen for et forbud og at enkeltland allerede har innført forbud.27) Et gjennombrudd som tyder på at forbud mot import av selprodukter kan være nært forestående, var avstemningen i komiteen for det indre marked 2. mars, hvor et stort flertall stemte for.28) Neste avstemning, i plenum i EU-parlamentet vil bli svært viktig, og foregår i begynnelsen av mai.29)

I kjølvannet av den første avstemningen ble det blåst liv i debatten også i Norge. Opposisjonspolitikere, spesielt fra Frp, anklager regjeringen for å lobbyere for lite mot forbudet, mens fiskeriministeren iherdig prøver å overbevise om at selfangst er en hjertesak, en ”viktig norsk interesse”, som regjeringen gjør alt i sin makt for å fremme internasjonalt.30)

Forstår norske myndigheter hvorfor man kan være motstander av selfangsten og hvorfor EU ikke ønsker denne handelen? Om de gjør det, skjules det i alle fall godt. ”Dette dreier seg om dype følelser. Jeg har selv hatt sommerjobb på Akvariet i Bergen og solgt selprodukter til franske turister, og for å si det sånn: Det fikk jeg høre mye stygt om. Så Brigitte Bardot-følelsene ligger høyt i enkelte land”, uttalte Arbeiderpartiets Marit Nybakk i et møte mellom utenriksministeren og EØS-komiteen.31) Uttalelsen er sannsynligvis symptomatisk for hvordan flertallet av norske politikere oppfatter situasjonen. Kritikken mot selfangst baserer seg på en større forståelse av dyrs evne til opplevelse, mer fokus på etikken rundt det å ta liv og mindre aksept for utnytting av dyr for ”unødige formål”. Men norske politikere forholder seg til det udefinerte begrepet ”Birgitte Bardot-følelsene”, og tror at folk flest i Europa bare reagerer på vold mot ”søte” dyr, og bare hvis volden utføres med sterke fargekontraster som ”rødt blod på hvit is”.32) I Norge har kritiske inspeksjonsrapporter om selfangst blitt hemmeligstemplet.33) Så sent som tidlig på 90-tallet var det ulovlig å vise film og foto fra den norske selfangsten fordi det kunne være ”ærekrenkende” mot fangstmennene.33) Og politikerne har ennå ikke tatt en diskusjon om hvorfor selfangst kan sies å bryte mot generelle oppfatninger av akseptabel adferd mot dyr. Men opinionen og europeiske politikeres engasjement mot selfangsten er beslektet med en sterk opinion mot pelsdyroppdrett, høner i bur, kosmetikktesting på dyr og en rekke andre saker hvor prosessene for strengere vern av dyr har gått langt raskere i flere EU-land enn i Norge.34) Norske politikeres trivialisering og manglende forståelse for engasjementets logiske og etiske fundament, kan imidlertid også bidra til at Norges selfangst-lobbyisme høster liten respekt.

Selfangst – en norsk interesse?

”Dette er ei lita sak, men det er ei kjempeviktig sak for Noreg”, sa Ingebrigt S. Sørfonn (Krf) på møte mellom Stortinget og fiskeriministeren i mars.35) Sørfonn argumenterte med at selfangsten var prinsipielt viktig – men hvilket prinsipp er det egentlig snakk om? ”Dette handler om den økobalansen vi faktisk har i norsk og internasjonal forvaltning innenfor uttak av biomasse”, sa Ivar Kristiansen (H).35) ”Selfangstnæringen er en viktig tradisjon i Norge. Den har en viktig plass i en økosystembasert forvaltning av våre ressurser. Regjeringen støtter selfangsten med nær 13 mill. kr, dvs. med 3 mill. kr pr. båt. Det er et tegn på at vi prioriterer den næringen, selv om den i antall utøvere og økonomisk utkomme ikke er veldig stor, heller ikke i norsk sammenheng.” sa Statsråd Helga Pedersen. 35) Tord Lien fra Frp siterte Jeger- og Fiskerforbundets leder og sa «faren er stor for at forslaget i neste omgang blir overført til andre arter som dyrevernlobbyen legger sin elsk på».35)

Det utkrystalliserer seg tre grunner til at selfangsten er en ”norsk interesse” i følge norske politikere: Det er en tradisjon, man mener at selen spiser opp fisken – og man er redd for at forbud mot selprodukter vil føre til at det også innføres strengere internasjonale regler for hva man kan gjøre mot dyr på andre områder.

Men følger det derav at selfangsten virkelig er i Norges interesse? I takt med at norsk selfangstnærings innflytelse internasjonalt rakner, er det heller ingen selvfølge at nordmenn skal akseptere argumentene som politikerne bruker nasjonalt.

Det er lenge siden ”tradisjon” var akseptert som god nok grunn til å påføre dyr lidelse, og nordmenn synes generelt å ha lav toleranse for tradisjonsargumentet når det gjelder aktiviteter som tyrefekting, kosher/halal-slakt, dyrekamper, den nå forbudte engelske revejakten o.l. Av dette bør det følge en viss skepsis også overfor norske aktiviteter som forsvares på samme måte. Selfangsten er dessuten en tradisjon som svært få vil drive med. Siden 90-tallet har kun et fåtall fangsmenn vært interessert i å dra ut, forholdene i isen har forverret seg klimamessig og gjort fangsten mindre interessant, og en profilert fangsmann beskriver selv norsk selfangst som ”definitivt slutt”.36) Den eneste grunnen til at skuter fortsatt drar ut er subsidiene:37) Hvert år blir totalt 13 millioner i statsbudsjettet avsatt til å holde ved like norsk selfangst.  I tillegg til fast tilskudd på 400 000 og forsikringspenger per skute, får selfangerne 300% av skinn/spekkverdien, 100% av verdien av eventuelt kjøtt og annet, og 150 kroner per drept dyr i ”skuddpremie”.38) I tillegg får Rieber årlig 1,5 millioner for å ta imot skinnene.39)

Ensidig norsk debatt

Norske politikere er så godt som de eneste i verden som fortsatt hevder at sel må drepes for å ikke ”skade fiskebestandene”. Men innenfor Norge blir dette argumentet villig slukt av mediene og refereres som et faktum. Det gjør det vanskeligere for folk flest å vurdere sannhetsgehalten, særlig siden ”sel spiser fisk, mer sel spiser mer fisk” høres grovskårent logisk ut, og de komplekse forholdene i havets økosystem sjelden kan forklares på få debattsekunder.I Stortingsmeldingen om sjøpattedyr kommer et mer nyansert bilde frem, enn det politikerne velger å fremføre utad: ”Dersom man antar at dagens fangst er for liten til å ha vesentlig bestandsregulerende effekt, vil en full stopp i fangstnæringene følgelig heller ikke medføre vesentlig økning av bestandene av grønlandssel utover dagens nivåer. Bestanden av vågehval må forventes å stabiliseres på et noe høyere nivå enn dagens. Med en slik forutsetning vil heller ikke lønnsomheten i andre fiskerier endres vesentlig som følge av fangststopp.(…) Dagens fangstnivå antas ikke å ha vesentlig bestandsregulerende effekt og kan derfor ikke begrunnes ut fra hensynet til andre ressurser.”40) Det innrømmes med andre ord at full fangst-stopp på sjøpattedyr ikke anses å medføre den kollaps i fiskebestander som politikerne utad hevder. Men hva betyr da ”økosystembasert forvaltning” og hvor kommer selen som trussel mot fiskebestandene inn i bildet? Stortingsmeldingen beskriver ulike modeller for fremtidige strategier, og økt fangst av sel og hval, er blant disse: ”En reduksjon av topp-predatorene vil kunne ha gunstig effekt på flere bestander av kommersielt høstbare fiskebestander. (…) Forvaltning av sjøpattedyr ut fra hensynet til andre ressurser kan dermed begrunnes med mulighet for økt lønnsomhet i andre deler av fiskerinæringen.”40) (red. uthevelser). Nøkkelordene her er nettopp de modifiserende ordene; man velger å tro at en økt fangst av sel og hval kan komme til å føre til enda mer fisk tilgjengelig for fiskeriene. Stortingsmeldingen beskriver matematiske simulasjonsmodeller over hvor mye mer fisk enn i dag som vil kunne tas av fiskeindustrien dersom man fjerner enda flere sjøpattedyr. Det opplyses i stortingsmeldingen at disse modellene er under ”revisjon”.41) Modellene er derimot kritisert av matematikerne som selv har laget dem, i sluttrapporten for prosjektet skriver de at to av tre simuleringer er ”urealistiske ut fra de historiske dataene” og at modellen per i dag ikke ”kan gi pålitelige resultater”.42) Norges hypoteser kritiseres i internasjonale forskningsartikler, for den empiriske forskningen som eksisterer viser tvert imot at mer sjøpattedyrfangst ikke betyr ”mer fisk til oss”, spesielt siden sjøpattedyr er opportunistiske og varierer sin diett.43)Fiskeridepartementet har valgt å ikke ta inn over seg denne kritikken, det synes å være politisk bestemt at Norge skal mene at ”mindre sel betyr mer til fiskeriene” uansett om modellene ikke holder mål. Det er til og med en egen post, kalt ”informasjonsarbeid”, i fiskeridepartementets budsjett som går ut på å fremme dette standpunktet.44) Fremstående forskere får direkte overføringer fra dette informasjonsbudsjettet, noe som er problematisk i og med at budsjettets formål nettopp er fremming av et politisk syn og ikke fremming av nøytral og uavhengig forskning.45) Det er problematisk at nyansert informasjon om økosystemet i havet møter så mange barrierer at den sjelden når frem til et norsk publikum. Men det er et enda større problem at det fremstilles som en ”norsk interesse” å henge fast i foreldede tanker rundt dynamikken i naturen.

Det tredje argumentet om at man ikke bør forby selfangst fordi ”faren er stor” for at det vil føre til flere internasjonale avtaler om beskyttelse av dyr, er det argumentet som trolig er minst i Norges interesse å fremme. Internasjonale avtaler for dyrevern blir sett på som viktige av svært mange mennesker, og holdningen om at det bør være minst mulig restriksjoner på hva vi kan gjøre mot dyr, slår nok bedre an blant de som selv er involvert i utnytting av dyr enn blant befolkningen for øvrig.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har uttalt at Norge vurderte å si nei til importforbud mot katte- og hundepels, nettopp fordi man var redd for at internasjonale regler om dyrevern kunne påvirke aktiviteter innenfor Norge: ”Vi hadde dette oppe i diskusjonen om forbud mot flåing av hund og katt (…) Spørsmålet dreier seg om norsk holdning til det opp mot vår holdning til sel. Skal vi slutte oss til EUs direktiver på dette området? Det tror jeg ikke det er store motforestillinger mot i Norge, for vi har ikke for vane å flå hunder. Men ved å gjøre det, kan vi risikere at vi også kommer i en vanskelig situasjon i forhold til flåing av sel?”46) Norge valgte likevel å stemme for et forbud mot katte- og hundepels, fordi man ville være ”konstruktive”.46) Men en forkjemper for internasjonalt dyrevern har Norge ikke markert seg som.

Norge er og har vært en sentral brikke i den internasjonale selfangstindustrien. Men når markedene vegrer seg mot selproduktene med loven i hånd, tidligere selfangstnasjoner tar avstand fra fangsten, og til og med Canada som eneste ”allierte” sliter med sterk motstand i eget land, bør norske politikere spørre seg om man har valgt riktig kampsak. Det kan neppe være i Norges interesse å bli kjent som det landet som ikke ønsker internasjonale regler for dyrevern fordi man heller vil tilfredsstille jakt- og fangstlobbyen enn å gå inn i diskusjoner om hvilke friheter mennesker kan ta seg overfor dyr.

Oppdatering etter trykk: EU stemte for et forbud mot handel med selprodukter 5. mai 2009. Bare 56 av representantene stemte mot lovforslaget, mens et overveldende flertall på 543 stemte for.

Kilder: 1) “The traditional Russian hunt: organisation, status and prospects”, Benedikt Gofman i ”Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008”, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO; 2) ”Selfangsten i 2009”, Nyheter 04.03.09, Fiskeri- og kystdepartementet, www.regjeringen.no; 3) Tilsagnsbrev til Rieber Skinn AS fra Utenriksdepartementet, i mail fra Harald Sandhåland, FKD, 03.03.09, videresendt til NOAH 04.03.09; 4) Budsjett for FKD, kap 1050 post 75: ”Fangst, fangstinntekt og tilskudd til ishavs-selfangst 2004 – 2008”( Tilskudd mottaksledd (Kvitsjøen)), statistikk fra FKD v/ Guri Eriksen, i mail til NOAH 24.02.09; 5) Bekreftelse på deleierskap med 1 400 000 i White Sea Innovation AS (991698507 reg. hos www.purehelp.no), v/ telefonisk kontakt med Egil Andenes, Investeringsfondet for Nordvest Russland, Innovasjon Norge, 24.02.09; 6) RIA Novosti, 27.02.09, http://en.rian.ru/russia/20090227/120337294.html; 7) National Post, 18.03.09, http://www.nationalpost.com/news/canada/story.html?id=1403213; 8) Industry Canada Trade Statistics, http:/strategis.ic.gn.ca; St.meld. nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, kap. 5.3.3 Omsetningsleddet og markedssituasjonen; 9) Industry Canada Trade Statistics, http:/strategis.ic.gn.ca, tatt ut for årene 2001-2008 og sendt til NOAH av Sheryl Fink, IFAW, 01.04.09¸10) “About us”, http://www.rieber-skinn.no; 11) www.ssb.no, søk i tabell import fra Canada med varenummer 43017000 “rå hele skinn fra sel (…)”inntil 2007: Samtale med SSB 31.03.09 om opphør av dette varenummer i 2007 og overførsel til nr. 4301800 ”rå hele skinn fra andre dyr enn (…)” med null i verdi, samt søk i tabell import fra Canada varenummer 43021909 ”hele behandlede skinn fra andre dyr (…)” på årene 2007 (83 878 kg, firedobling fra året før) og 2008 (103 766 kg); 12) Opplysninger fra Rieber til TV2 journalist, videreformidlet til NOAH i forbindelse med sak ”-Uverdig at Norge er med på dette”, tv2.no, 03.04.09, http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/article2661233.ece; 13) “Canadian Seal Hunt – Myths and Realities” på DFO (Departement of Fisheries and Ocean) nettsted, www.dfo-mpo.gc.ca/fm-gp/seal-phoque/myth-eng.htm; “The trophic role of marine mammals in the Northern Gulf of St. Lawrence. Marine Mammal” , Morissette, L, M.O. Hammill and C. Savenkoff. 2006, Science 22(1): 74-103; 14) “Seal hunt ban gets icy reception in Senate”, 03.03.09, www.cbc.ca; 15) Ipsos Reid, april 2008 (52 % ”oppose the seal hunt”, 58% ”support closing the seal hunt”);16) ORB and Ipsos –Mori, 2007 (78% “ thought the seal hunt should be stopped”); 17) TNS,februar 2006 (86% “disapprove the Canadian seal hunt”); 18) TNO NIPP, juli 2006 (78 % “think the hunt of seals is cruel and unacceptable”); 19) MORI, august 2007, (86% “oppose the commercial seal hunt”); 20) Dedicated Research, mai 2006 (“disapprove strongly (64%) or disapprove (10%) of the Canadian seal hunt”); 21) IPSOS, oktober 2007 (87%  “ are against commercial seal hunts in countries such as Canada, Norway, Russia”); 22) Ipsos – MORI, september 2007 (74%  “ oppose the commercial seal hunt”); 23) TNS Infratest, august 2007 (84.7% “disapprove or disapprove strongly of the Canadian seal hunt”); 24) Ipsos Mori, januar 2008 (67% “opposed to the commercial seal hunt”); 25) 91 % i Frankrike (IPSOS, oktober 2007) og 91% i Nederland (TNO NIPP, juli 2006); 26) Environics, juli 2008 (86 % “believe EU should be allowed to restrict trade in seal products”); 27) ”Proposal for a Regulation of the European Parliament and of the Council concerning trade in seal products”, Commission of the European Communities, Brussels, 23.07.08, COM (2008) 469 final: 28) ”EU tar selens parti”, 03.03.09, nrk.no; 29) Referert fra CORPER møte 01.04.09, fra IFAW til NOAH; 30) ”- Våkn opp, Helga Pedersen”, 03.03.09, Nyheter, frp.no,; ”Om import av selprodukter til EU”, Nyheter, 03.03.09, regjeringen.no; 31) Nybakk i referat fra ”Møte i Europautvalget tirsdag den 4. november 2008 kl. 16.15”, regjeringen.no; 32) Per Henning Hamnes, GC Rieber Skinn, til TV2, ”-Uverdig at Norge er med på dette”, tv2.no, 03.04.09, http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/article2661233.ece; 33) ”På selfångst i Vesterisen”, Odd F Lindberg, Norstedts Forlag, 1989; www.nytid.no/arkiv/artikler/20060210/en_folkefiende_vender_hjem; 34) Forbud mot markedsføring av kosmetikk testet på dyr innføres i EU senest 2013 (http://ec.europa.eu/enterprise/cosmetics/html/cosm_animal_test.htm); Forbud mot burhøner og pelsdyr I ulike EU-land referert i St.meld. nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd; 35) Referat fra Spørretime i Stortinget (Dagsorden nr. 58), ”Møte onsdag den 11. mars 2009 kl. 10”; 36) “Norwegian sealing as seen from a sealers perspective”, Bjørne Kvernmo, i ”Prospects for further sealing in the North Atlantic: Proceedings of the 13th Norwegian-RussianSymposium, Tromsø, 25-26 August 2008”, Pike, Hansen & Haug, IMR/PINRO; 37) ”Presset selnæring ber om støtte”, NTB, 03.03.09 (http://news.no.msn.com/domestic/article.aspx?cp-documentid=14740225); 38) ”Retningslinjer for tildeling av tilskudd til fartøy som deltar i norsk selfangst i 2009”, Fiskeri- og kystdepartementet, 2009, regjeringen.no; 39) Budsjett for FKD, kap 1050 post 75:”Fangst, fangstinntekt og tilskudd til ishavs-selfangst 2004 – 2008”( Tilskudd mottaksledd (Tromsø)), statistikk fra FKD v/ Guri Eriksen, i mail til NOAH 24.02.09; 40) St.meld. nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, kap. 4 Alternative modeller for forvaltning; 4.2.1 – 4.2.4; 41) St.meld. nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, kap. 3.5.1, s. 45; 42) ”ScenarioC—sluttrapport”, Aldrin, M. & Schweder, T. 2005, Norsk Regnesentral; 43)”Marine mammals’ influence on ecosystem processes affecting fisheries in the Barents Sea is trivial, Peter J. Corkeron, Biol. Lett. doi:10.1098/rsbl.2008.0628; “Should Whales Be Culled to Increase Fishery Yield?”, Leah R. Gerber, Lyne Morissette, Kristin Kaschner, Daniel Pauly, Science Vol 323, 13.02.09; 44) St.meld. nr. 27 (2003-2004) Norsk sjøpattedyrpolitikk, s. 89- 90; 45) Overføring på 180 000 til Egil Øen og 350-380 000 til Lars Walløe for rådgivining i bevilgningene over Kap. 1050 Post 79 Informasjon ressursforvaltning fra 2006-2009, v/ Guri Eriksen, FKD, oversendt til NOAH 32.03.09; 46) Gahr Støre i referat fra ”Møte i Europautvalget tirsdag den 4. november 2008 kl. 16.15”, regjeringen.no

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2009.

Bli medlem