NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > Pressemelding: NOAH… 5. mar 2010

Pressemelding: NOAH kritisk til «guidet» visning av selfangsten: – Full offentliggjøring det eneste riktige

I går offentliggjorde Adressa noen få sekunders klipp av selfangst. Idag får man se noen knappe sekunder mer. NOAH er kritisk til at man kun får se få sekunder av svært få seler, og at filmmaterialet først ble fremstilt som det materialet som var unndratt offentligheten og under etterforskning, mens det i realiteten var selfangernes egne opptak.

– Det ser altså ut til å ikke stemme at bildene vi så igår var de «norske myndigheter ikke vil du skal se» – disse bildene er tydeligvis fortsatt ikke tilgjengelige for publikum, sier Siri Martinsen i NOAH.

Hun understreker imidlertid at selv de minimale opptakene fra selfangerne selv, som nå ligger ute, viser at selene opplever det som gjøres mot dem:

– Man ser seler som  prøver å gjøre ubehjelpelige fluktforsøk og prøver å komme seg unna. Likevel er det svært lite av den reelle fangsten denne filmen viser. Når kapteinen igår fikk anledning til å «guide» publikum gjennom korte sekundklipp av avliving og bilder av døde seler, gir dette selvsagt ikke et reelt bilde av fangsten. Publikum har rett til å se all film og foto fra selfangsten slik de foreligger – uten redigering eller kommentering fra noen. NOAH ønsker å kunne studere hele avlivingsprosessen for selene – dette er ikke mulig for noen av selene: Klippene varer i toppen et par sekunder, og avløses av lange sekvenser med bilde av kapteinen, sier Siri Martinsen, og gir eksempler på hvor vanskelig det er å få et reelt inntrykk av filmen:

– Man ser en sel bak en iskant som tilsynelatende dør av et skudd, men i sekunder før skuddet ser man blod på isen under denne selen, hvilket tilsier at denne selen kan ha vært skadet av minst ett skudd tidligere. Dette får vi ikke se. Inspektøren kritiserte at dyr som var utenfor sikt bak kanter o.l. ble skutt på, selv om man da kunne forutse at sjansen for å bare skade med første skudd var stor. Vi ser en annen sel, som slås flere ganger, og hvor kapteinen sier at nå vil denne selen bli blodtappet før den blir heist ombord – vi ser imidlertid bare at fangstmannen fester et tau til selen, ikke at han blodtapper. Et av ankepunktene fra inspektøren var nettopp at blodtappingen ikke ble gjort på flere dyr. Et stillbilde viser en selunge som ligger i kanten av en «is-fot» slik inspektøren kritiserer – når selen er så nær vannet er risikoen større for skadeskyting, men vi får ikke se hele filmsekvensen for dette dyret heller, påpeker Martinsen.

Martinsen mener at filmmaterialet også viser hvor problematisk det faktisk er å kontrollere selfangsten:

– Man ser at flere fangstmenn er i sving samtidig, og at avstandene er lange. Dette underbygger inspektørens beskrivelse av at det kan være vanskelig å faktisk kontrollere hvorvidt reglene blir fulgt. Det er i selfangstens natur at det er slik – men det underbygger det NOAH har sagt hele tiden om at departementet regelrett snakker mot bedre vitende når de hevder at «hvert dyr blir kontrollert av veterinær» og «100 % dør momentant», sier Martinsen.

NOAH reagerer også på kaptein Angelsen måte å argumentere på:

– Det er forståelig at han gjør alt for å slippe straff, men det er lite verdig å vri på inspektørens uttalelser, slik han gjør til media. Særlig blir dette problematisk når inspektøren selv er avskåret fra å ta til motmæle: Eksempelvis gjør Angelsen seg naiv og hevder at man jo må skyte flere skudd når en sel først er skadeskutt. Det blir nesten for dumt å måtte påpeke at det ikke er det inspektøren kritiserer – hun kritiserer at kapteinen og skytterne til stadighet satt seg selv i situasjoner hvor de måtte skyte flere skudd.  Angelsens egen definisjon av skadeskyting undertreker mer enn selve rapporten at det råder holdninger som ikke er i tråd med regelverket ute på isen; så lenge pelsen hales ombord, er det åpenbart det samme hvor mange skudd dyret har opplevd og hvor lenge det har vært bevisst – skadeskutt blir det ikke registrert som av kapteinen. Kommentarer om at han gjerne skulle sett flere undersøkelser på hvor mange skadeskutte dyr de hadde – etter hans definisjon – er blottet for troverdighet, all den stund alle parter er enige om at inspektøren hadde flere møter med mannskapet for å diskutere nettopp dette og la frem helt konkrete tall. Interessen for skadeskyting skulle kapteinen utvist da – ikke nå når han prøver å snakke seg bort fra ansvar. Desto mer kapteinen forteller til media om sitt syn på saken, desto mer legger han for dagen at det å forvalte dyrevelferdsloven på en selfangsskute må være blant de mest frustrerende oppgaver som finnes for en statsansatt veterinær, sier Martinsen.

NOAH reagerer også på selfanger Brandals forsøk på å vinne poenger for selfangerne ved å fremstille dem som «kjekke gutter» i dagens Adressa:

– Det er faktisk mulig for en person å smile til kamera og bryte loven samtidig, at selfangerne er «kjekke kamerater» er totalt irrelevant for saken som nå etterforskes. Det handler ikke om deres personlighet, men om at denne fangst-tradisjonen har fremelsket en ukultur hvor dyrs lidelse for en stor del bortforklares og overses, og hvor man er tilfreds med å ha sin egen tolkning av dyrevernregler. Problemet oppstår tydeligvis når inspektører ikke stilltiende lar selfangerne bestemme hvordan loven skal tolkes, men stiller krav. Brandals kommetnarer om inspektøren vitner også om en hang til å gjøre dette til en sak om personer – det er det ikke: Det er en sak om brudd på dyrevernloven og om en næringskultur som bidrar til at de skjer, sier Martinsen.

NOAH mener det er svært viktig at Fiskeridepartementet frigir film- og fotomateriale ikke bare fra fjordårets fangst, men alt materiale de sitter på om selfangst.

Bli medlem