NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > Når Norge vil fortelle… 1. jan 2007

Når Norge vil fortelle om selfangst

Selfangst - tegning

av Siri Martinsen

Det offisielle Norges beskrivelse av selfangsten for resten av verden er som rosemalte plastkopper: Visst kan det virke ekte ved første øyekast, men man skal ikke stirre lenge før man oppdager at man har med masseprodusert juggel å gjøre.

Den norske ambassades nettsider i ulike land fremstiller selfangst og hvalfangst som egne hovedpunkter under temaet ”miljø” – her står de to kritiserte aktivitetene i celebert selskap med ”nasjonalparker” og ”allemannsretten”. Man forstår at selfangsten skal kjøres frem som en grunnleggende nødvendighet for den norske naturen. Det krever imidlertid sin innsats i form av retorisk bortforklaring: NOAHs Ark har undersøkt ”det offisielle Norges” 1) hoved-påstander om selfangsten.

Påstand 1:

Selfangst er nødvendig av miljøhensyn.

Myndighetene hevder at selfangsten ”subsidieres av miljøhensyn” , og at ”for å holde selbestanden på et fornuftig nivå, er det nødvendig å fange sel.” 1) Ord som ”fornuftig nivå” og ”miljøhensyn” brukes her uten belegg eller forklaring. Finnes det ”ufornuftige nivåer” av selpopulasjonen – nivåer som er ”dårlige for miljøet”? Var de naturlig store selbestandene som eksisterte før kommersiell fangst tok til, ”miljøskadelige”? Det er i de siste tiår miljøet i havet har tatt skade – og det av en rekke andre grunner som man må lete på menneskets egen dørterskel for å finne. Det skapes et underforstått inntrykk av at mange seler setter ”miljøet” i fare, mens store selpopulasjoner i realiteten har vært en helt naturlig del av det marine miljø i uminnelige tider før mennesket trådte inn på denne arenaen for alvor.

Påstand 2:

Det er for mye sel, og bestandene vokser.

”Begge bestandene (grønlandssel og klappmyss) er voksende, og ingen av dem er truet”1), heter det i den offisielle selfangst-informasjonen. Det er imidlertid direkte feil at klappmysbestanden er ”voksende”. Tvert imot kan Havforskningsinstituttet påpeke at antall fødte klapmys-unger (Vestisen) i 2005 var ”betydelig lavere” (15 200) enn i 1997 (24 000).2) Instituttet antar at antall dyr i fra 1980 til 1997 stabiliserte seg på et ”lavt nivå (…) som ikke er mer enn 10-15% av nivået for 60 år siden”2), da massiv fangst startet. På bakgrunn av at antallet unger nå er sunket ytterligere, og at man i tellingen i mars 2007 så svært få dyr, ble det ikke tillatt å drepe klappmys i 2007.3,4)

Påstand 3:

Selene spiser opp fiskene for menneskene.

Dette synes å være det ”offisielle Norges” hovedargument; ”De mange selene gjør anseelige innhogg i flere fiskebestander, også slike som tjener til menneskeføde (…) I Nordøst-Atlanteren spiser grønlandsselen alene like mye sild som norske fiskere tar opp”1). Dette argumentet blandes gjerne sammen med ”miljøargumentet”. Man forledes til å tro at ”miljøet i havet” lider fordi selene spiser opp all fisken ”som menneskene skulle spist”. Men hvis menneskene likevel hadde tenkt å ta livet av disse fiskene, hvordan skulle det bidra til mer livskraftige fiskepopulasjoner? Kjernen i argumentet er egentlig ikke at selene utgjør noen trussel mot havmiljøet, men at selen konkurrerer med fiskeriindustrien som vil ha mulighet til å fange inn så mye fisk som mulig. Det dreier seg med andre ord om den velkjente konflikten mellom profitt for menensker og hensyn til andre dyr. Men selv dette er tvilsomme antagelser; flere døde seler betyr ikke nødvendigvis mer av ”kommersielt interessante” fiskearter. I visse tilfeller kan mange seler bety større bestander av noen ”kommersielt interessante” fiskearter nettopp fordi selene spiser fisk fra andre fiskespisende fiskearter.5) Det biologiske puslespillet om hvem som påvirker hvem er dynamisk og fleksibelt, og ideen om at selenes spisevaner har negativ effekt på fiskepopulasjonene mangler belegg. Det som man med sikkerhet vet har negativ effekt på havets mangfold, er fiskerienes konstante rovdrift. Allerede i 1995 underskrev 97 forskere fra 15 land følgende opprop: «Alle vitenskapelige anstrengelser for å finne en effekt av selpredasjon på canadiske fiskebestander har vist seg å være nytteløse. Overfiske forblir det eneste vitenskapelige demonstrerte miljøproblem når det gjelder kollaps av fiskebestander.”6) Fiske-konsumpsjonen kan også settes i et annet perspektiv: Fiskeindustrien kaster årlig 30 millioner tonn fisk på havet under fangstprosessen – femten ganger mer enn den totale mengde fisk som selene i Barentshavet spiser.7)

Påstand 4:

For mye sel gir selinvasjoner.

”Når de blir overtallige, kan enkelte selbestander vandre over store avstander for å skaffe mat. Slike næringsvandringer har gitt massive «invasjoner» langs kysten.”1) sier norske myndigheter på ambassade-sidene. Men skyldes selvandringer at selen blir ”overtallig”, eller er det snarere fiskene som er ”undertallig” ? Ikke overraskende sammenfaller de kjente ”selinvasjonene” med perioder hvor ulike fiskearter har lidd sterkt under overfiske fra fiskeriindustrien. Selv Stortingsmeldingen om havpattedyr fastslår at ”det er menneskelig aktivitet som er hovedårsak til den aktuelle situasjonen i fiskeriene, og at sjøpattedyrene ikke kan gjøres til syndebukker”8).

Påstand 5:

Det er forbudt å drepe selunger som dier

”I 1989 ble det innført forbud mot fangst av diende unger. Det er i dag fortsatt forbud mot å drive fangst på diende selunger”1), fortelles det i den offentlige informasjonen. Igjen må man konstatere at utlandet serveres bevisst løgn. I Stortingsmeldingen om sjøpattedyr kommer en annen virkelighet frem: ”En unge av grønlandssel anses som diende frem til 20. mars i Østisen og 10. april i Vesterisen. En klappmyssunge anses som diende frem til 20. mars. Som en følge av disse definisjonene er det ikke forbudt å ta en unge som dier etter disse datoene.”8) Selfangstinspektører har rapportert å ha sett flere diende unger lenge etter den dato hvor norske myndigheter definerer dem som ”ikke diende”9).

Påstand 6:

100% av selene dør momentant.

Overfor utlandet heter det at selene drepes på en ”rask, skånsom og smertefri måte”1). I andre sammenhenger er myndighetene mer spesifikke og hevder at ”nærmere 100 % ” 8) dør momentant. De ”nærmere 100” prosentene stammer fra en undersøkelse foretatt ved Norges veterinærhøgskole i 1995 hvor ”98 % av ungene som skytes under plukkfangst, døde momentant”8). Denne undersøkelsen ble gjort ved at forskeren grundig innsatte fangstmennene i hvordan det hele skulle foregå slik at de visste at de var med i et forskningsprosjekt. Forskeren observerte om dyrene var døde da han var kommet i land etter ”plukkfangsten” – dvs skyting fra båt.10) Hvor lang tid etterpå dyrene ble undersøkt forteller ikke rapporten noe om. Rapporten omfatter ikke undersøkelser av dyr som ligger i nærheten og kan bli utsatt for skadeskudd, slik selfangstinspektører har rapportert om.9) Den omfattet heller ikke dyr som er slått i hodet (hakapik er den vanligste drapsmetoden) – det gjør derimot en kanadisk undersøkelse gjort av et team av veterinærer. Etter deres undersøkelser av kraniene på døde seler og observasjoner av selve den kommersielle fangsten fra fly , fant de at 42% kan ha blitt slept eller flådd mens de var ved bevissthet.11)

Påstand 7:

Det er umulig å flå en sel levende.

”Som dykkende dyr har sel evne til å binde store mengder oksygen i blodet(…) Dette forklarer at sel, som en refleks, kan synes å bevege seg i lang tid etter at hjernen er ødelagt (…), også trekke inn hodet, «skyte rygg», gape og gjøre annet som lett kan forveksles med bevisste smertereaksjoner (…) Blodtappingen sørger for at dyret vil være dødt (…) Det er derfor biologisk umulig at en sel som er flådd (m.a.o. en skrott) kan være levende – uansett hvor mye den beveger seg.” 8) Denne forsvarsutredningen er fra Stortingsmedlingen om sjøpattedyr, og er langt mer ”biologisk umulig” enn flåing av levende dyr. Nettopp på grunn av sjøpattedyrenes evne til å binde mye oksygen i blodet, kan også deres nervesystem være istand til å føle smerte over lengre tid; de må tape mer blod for at bevisstløshet skal inntre nettopp på grunn av sitt oksygenrike blod.12) Veterinærrapporter har påvist flåing av levende dyr.11) Veldefinerte kriterier for liv (som eksempelvis øyereflekser) blir sjelden eller aldri sjekket under fangst.13) Uten vekt på slike kriterier, men isteden utstyrt med regjeringens dogmatiske holdning om at en sel som flås ikke er levende”uansett hvor mye den beveger seg”, kan det fort utmale seg ekstreme scener under selfangsten.

Kilder:

1) Den norske ambassades sider i Sverige og England; www.norge.se og www.norway.org.uk/ 2) Tore Haug i ”Havets ressurser og miljø 2007”, pdf tilgjengelig fra Havforskningsinstituttet nettside www.imr.no; 3) Fiskaren, mars 2007; 4) Forskrift om regulering av fangst av sel i Vesterisen og Østisen 2007, Fiskeri- og kystdepartementet 27.02.2007; 5) ”IMMA Inc.Harp seals and Cod”; IMMA Technical Briefing 99-02, D.M. Lavigne, S. Fink, D. Johnston, and P. Meisenheimer, International Marine Mammal Association; 6) 11th Biennial Conference on the Biology of Marine Mammals, Dec.1995 ; 7) Basert på tall oppgitt av Fiskeridirektoratet til NOAH mars 2007 om at sel i Barentshavet spiser 2 millioner tonn fisk, og tall om kassasjon av fisk fra ”Er havet uttømmelig eller er det fisk nok til alle?”, foredrag på konferansen ”Fisk for alle penga”, institutt for journalistikk, Fredrikstad, 13/11/2000, av Ole Arve Misund, Havforskningsinstituttet; 8) Stortingsmelding om norsk sjøpattedyrpolitikk 2003-2004,.9) Renate Nilsen, selfangstinspektør, rapport, 1998; 10) ”Rapport Veso Prosjekt 1279: Avliving av selunger. Praktisk utprøving og registreering av godkjente avlivingsmetoder”, Egil Ola Øen, NVH, 1995; 11) Veterinary Report: Canadian Commercial Seal Hunt Prince Edwards Island March 2001, IFAW; 12 )”Troubled Waters”, Brakes, Butterworth, Simmonds & Lymbery, WSPA, 2004; 13) Animal welfare and the harp seal hunt in Atlantic Canada, Daost PY, Crook A, Bollinger TK, Campbell KG og Wong J, Can Vet J 2002 Sept; 43 (9):687-94.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem