NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > I Wergelands ånd –… 15. mai 2014

I Wergelands ånd – Leder NOAHs Ark # 1/2014

Siri.Martinsen.Foto_.Bente_.Isefjær.4

Av Siri Martinsen

Den siste selen blant de ca. 12 000 som mistet livet i årets fangst, døde 15.mai. Samme dag ble grunnlovsjubileet feiret på Stortinget. Grunnloven og selfangsten har i utgangspunktet lite med hverandre å gjøre – norsk selfangst eksisterte ikke engang da Eidsvollsmennene samlet seg for å stadfeste verdiene som Norge skulle bygges på. Likevel har de med hverandre å gjøre; for nasjonalismen som i 1814 var berettiget frihetstrang og rettferdighetssans, skulle senere også brukes som forsvar for praksiser som ingen burde ønske som «nasjonalarv» – bl.a. selfangsten. NOAH ble startet sent på 1980-tallet, da norsk selfangstdebatt var på sitt aller heftigste – en nordmann som ikke var for selfangst var ikke noen «god nordmann». Gjennom 25 år har dette endret seg drastisk, og når NOAHs Ark denne gang beskriver Norges «kamp» for selfangsten på den internasjonale arenaen, er det ikke lenger så sikkert at det er regjeringens byråkrater som kjemper mot hensynet til dyr som ses på som de «gode» nordmenn av folk flest. Hensyn til dyr er blitt en viktig verdi, og når den også anerkjennes av mektige internasjonale organisasjoner som WTO, er det grunnlag for optimisme.

Men hensynet til dyr er ennå ikke kommet inn i Norges Grunnlov – 200 år etter dens nedtegnelse. I 1992 fikk Grunnloven en Miljøparagraf om beskyttelse av miljøet – også for fremtidige generasjoner. NOAH har fremmet forslag om at også hensyn til dyr skulle nedskrives i Grunnloven, men dyrene er fortsatt utelukket fra Norges viktigste dokument. Det er ingen selvsagthet at det skal være slik – tvert imot var den nordmann som oftest siteres ved grunnlovsmarkeringer – som nå i Stortingets feiring – også en som alltid tenkte på dyrene: Henrik Wergeland. Wergeland omtalte seg selv som Grunnlovens «6 år eldre bror» – hans far var en av Eidsvollsmennene, og som bosatt i Eidsvoll, vokste unge Henrik opp med grunnlovsarbeidet og den norske frihetstanken. Han var engasjert for menneskers rettigheter (særlig de som ikke hadde rettigheter på hans tid) – og han uttrykte sterk omtanke og hensyn til alle slags dyr gjennom sin diktning; «volde stakkels Kræ Fortræd gjør kun en ond Dreng glad» skriver han – og hans kjærlighetserklæringer til egne dyr er godt kjent. Hans søster Camilla Collett, født året før Grunnloven, var enda klarere i sin kamp for dyrs rettigheter, og uttalte «i dyrevernsaken er jeg radikal». Etter 200 år er det kanskje på tide å ta Eidsvoll-barnas ord på alvor? Å innlemme hensyn til dyr i grunnloven ville uten tvil være i Wergelands ånd.

Det var sterke ønsker på Eidsvoll i 1814 om at grunnloven skulle følges av et uavhengig Norge – men slik skulle det ikke gå før nesten 100 år etterpå. En som var svært delaktig i arbeidet for at uavhengigheten endelig kom – og som endog drev «valgkamp» for de to som ble Norges første kongepar, var polarforsker Fritjof Nansen. I det nye, frie Norge var Nansen en av de helt store nasjonalheltene, sammen med polar-kollega Amundsen. Nettopp disse karene skulle også gi grunnlag for å forbinde Norges-stoltheten med selfangsten; alt som foregikk i det norske værbitte isødet var uttrykk for Norges handlekraft og prakt som nasjon. Om det så var å dra diende selunger bort fra moren med hakapik… Men hva mente egentlig nasjonalhelten selv om fangsten? Nansen var diplomat på høyt nivå, og med storpolitikk som sitt virke og polarområdene som sitt varemerke, var han nok ingen høylytt kritiker av fangsten. Men han likte den ikke: «Det gjelder å arbeide fort, og i hastverket tas det nok ikke alltid så nøye om ungene blir slått helt døde før de er flådd. Det påstås at den flådde selskrotten stundom kan levne til igjen og gå i vannet. I det hele er det vel en håndtering som ikke virker foredlende på mennenes følelsesliv”, skrev han. Det har tidligere vært betent å kritisere selfangsten, men nesten 100 år etter Nansen, er det en stor del av den norske befolkning som er enig med ham i dette.
 Andre tegn på fremskritt for dyrene, som vi denne gangen skriver om i NOAHs Ark, er lokalpolitikernes engasjement for sirkusdyrene, den voksende vegetartrenden og økt rettsvern for ville dyr. Norge trenger en ny «nasjonalarv» med mer positivt fortegn for dyrene, og NOAH bidrar så godt vi kan til å bygge den. Så får Grunnloven heller komme etter.
Artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark # 1/2014
Bli medlem