NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > En historisk innrømmelse 1. des 2010

En historisk innrømmelse

 

Norsk selfangst har alltid vært plettfri i norske myndigheters øyne. Derfor er det en historisk hendelse når en norsk rett dømmer en selfangst-kaptein og rederiet for dyremishandling, og gir dem til sammen over 100 000 kroner i bot.

av Siri Martinsen, foto: selfangstinspektør Liv Alnes Greve-Isdahl/ Politiet i Troms

Fangernes ord ikke lenger lov

 

Også tidligere har inspektører på selfangst-skuter reagert på at behandlingen av dyrene ikke var i tråd med det regelverket de skulle overholde ute på isen. Men de har fått lite igjen for å gjøre denne jobben. Odd F. Lindberg er den inspektøren som har fått svi mest for sine påpekninger. Hans bilder, film og vitneforklaring ble sett på som mindre troverdig enn sel-fangernes ord. Gjennom de siste 20 årene har ikke mange selfangstinspektører våget seg frem med offentlig kritikk, men både før og etter Lindbergs tid, har inspektører regelmessig påpekt at fangsten foregår annerledes enn det myndighetene vil vise utad: Eva Munk-Madsen, inspektør i 1987, forteller hvordan dyr blir skutt fra båten, «men forlatt for med én gang å få anledning til å skyte et dyr i nærheten.»1) Renate Nilsen som rapporterte fra sesongen 1998 påpekte at “på minst 90% av selen har kulen truffet bløtvev og gått tvers igjennom dyret. Når man skyter på en sel er det derfor stor fare for at kulen går videre og skader sel som ligger i nærheten.”2) I 2000 beskrev en inspektør at selfangerne «viste imidlertid ikke respekt for inspektørens irettesettelse», men dette fikk ikke rettslige følger for dem da.3) I 2005 ble samme kaptein som i år sto for retten, ilagt et forelegg for samme lovbrudd som han nå ble dømt for; «ulovlig krøking» – d.v.s. å hekte en krok i selen og heise den ombord uten at den er erklært død.3) Men hvert år har selskutene likevel mottatt støtte fra staten for å dra ut og drepe sel. I 2010 snudde vinden: «Kvitungen», skuta som hadde inspektør Liv Alnes Greve-Isdahl ombord, ble nektet å dra ut på fangst dette året på grunnlag av inspektørens rapportering av ulovligheter. Og da saken ble kjørt for Troms Tingrett den 24. september i år var hennes forklaring og bildebevis, i tillegg til andre sakkyndige forklaringer, avgjørende for rettens vurdering.

«Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at fangstmennene blant annet på den store fangstdagen 30. april 2009 ikke foretok blodtapping umiddelbart på isen, men samlet dyrene sammen i hauger på opptil 5-6 dyr og jollet de samlet om bord.”

Retten slår fast

Krøking: Staven med kroker fires ned mot selungen som ligger på isen. Man ser at den er skutt og skadet, men fangerne kan ikke vite om den er død, og burde ha gått ned på isen ifølge reglene.

I dommen er retten klar på at det ble begått rutinemessige brudd på fangstbestemmelser gitt av dyrevernhensyn. Fangerne slo selene med hakapik fortløpende og samlet dem sammen i hauger uten å ta livet av dem – avlivingen ble først gjort ombord i båten. Flere dyr har dermed ligget med skader i «dyre-hauger», og kan ha våknet opp etter slaget og vært ved bevisshet. Retten beskriver dette slik: «Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at fangstmennene blant annet på den store fangstdagen 30. april 2009 ikke foretok blodtapping umiddelbart på isen, men samlet dyrene sammen i hauger på opptil 5-6 dyr og jollet de samlet om bord (…) En rekke bilder viser flere dyr som heises om bord i MS Kvitungen i grupper på 3-7 dyr. Billedmaterialet holdt opp mot inspektørens forklaring underbygger at fangstmennene har vært på isen og samlet sammen dyrene (…) Retten finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at minst 36 dyr ikke ble blodtappet på isen, uten at vilkårene for å ta blodtappingen om bord var tilstede (…) Retten finner videre at minst en sel ble liggende lenge på dekket uten å bli blodtappet, noe som er i strid med forskriftens § 1 jf. § 7. Retten finner det videre bevist ut over enhver rimelig tvil at minst en sel ble flådd før den var avblødd, noe som er i strid med forskriftens § 1, jf § 7.»3)

En selunge slås i hodet med hakapik .

Fangerne drev også fangst fra båten, hvor seler ble beskutt og så heist opp i båten med krok før de var erklært døde. Retten beskriver også dette: «Retten finner det bevist at 12 dyr ble krøket den 12. april 2009, til tross for at isforholdene var gode (…) Retten legger til grunn inspektørens forklaring og finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at minst 50 dyr ble krøket i strid med forskriftens § 10. Retten legger til grunn at av disse var fire i live når de kom ombord, og at de øvrige dyr ble krøket til tross for at isforholdene ikke ”gjorde det utilrådelig å gå på isen.”»3)

Når det gjelder motivene til selfangerne uttaler også retten seg – de legger til grunn at motivet har vært ønske om økt profitt i fangsten: «Retten legger til grunn inspektørens forklaring om at det var et overdrevent fokus på kvantitet/ fangsteffektivitet (…) Overtredelsen må sies å være ”begått for å fremme foretakets interesser”. De uaktsomme overtredelser er begått fordi fangstmennene hadde et overdrevent fokus på å fange flest mulig dyr, noe som må anses å være i rederiets interesse.»3)

Interessant nok konkluderer retten med følgende setning, som også bør få betydning utover selfangsten: «Allmennpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon ved overtredelse av regler gitt av dyrevernhensyn.» Som sagt så gjort, retten følger aktoratets påstand fullt ut og idømmer kapteinen 40 000 kr. i bot og 5 000 kr. i saksomkostninger, mens rederiet får 70 000 kr. i bot og 7 500 kr. i saksomkostninger, hvilket legges til selskapets underskudd siste år på 8,1 millioner kroner.

«Retten legger til grunn inspektørens forklaring og finner det bevist ut over enhver rimelig tvil at minst 50 dyr ble krøket i strid med forskriftens § 10. Retten legger til grunn at av disse var fire i live når de kom ombord.”

Et engangstilfelle?

Selfangerne samler selene i hauger uten å avlive dem ved blod – tapping slik reglene krever.

Fra myndighetenes side vil det ofte påstås at det dreier seg om «enkelttilfeller» dersom næringer som utnytter dyr gripes i å omgå de allerede utilstrekkelige reglene de har å forholde seg til. Retten har slått fast at episodene på «Kvitungen» ikke var enkelttilfeller, men en «kultur» ombord: «Det er svært lite beskyttelsesverdig å balansere på kanten av regelverket slik skipperen har gjort. Det fremkommer i rapporter fra selfangstinspektører tidligere år at skipperen har et noe lettvint forhold til regelverket.»3)

Er «Kvitungen» alene om denne kulturen? I 2009 var «Kvitungen» en av tre båter på sel-fangst. Da inspektør Liv Alnes Greve-Isdahl rapporterer fra den mest hektiske fangstdagen opplyser hun om at en annen selskute fangster på like hektisk måte i nærheten. Dette betyr både at «kulturen» er felles for begge skutene – og at visse inspektører ser på det som «normalen». I debatt med NOAH i Dagnsytt 18 februar i år tar en annen selfanger, Arnfinn Karlsen, de tiltalte i forsvar: Han hevder at det er inspektøren det er feil på, hun «misforstår situasjonen (…) har aldri sett en levende sel (…) vil ha noe spennende på CV-en (…) selen har en stygg uvane med å røre mye på seg etter at den er skutt, selv etter at en bruker mange kuler».4) Etter selfangerens syn synes det ikke fysisk mulig å gjøre noe som forårsaker lidelse for selen under fangsten. Den dømte rederen, Jens Petter Kraknes, skylder også på inspektøren: «Jeg reagerer spesielt på måten sel-fangstinspektører blir ansatt på. Det er ikke forsvarlig å sende avgårde folk som ikke en gang har vært på et slakteri, og som ikke tåler å se blod», uttaler han om veterinæren, som utvilsomt har hatt sin slakteripraksis.5)

«Selen har en stygg uvane med å røre mye på seg etter at den er skutt, selv etter at en bruker mange kuler.”

Indikasjonene på at hele selfangstnæringen ser på sine lovbrudd som ren rutine og normal fangst, er såpass sterke, at fiskeridirektoratet nå har foreslått nye regler for fangst med høringsfrist januar 2011. Direktoratet inrømmer at næringen har drevet på en annen måte enn det reglene har forutsatt: «næringen (fangstutøverne) synes å definere plukkfangst annerledes enn slik det er definert i forskriften (…) Denne definisjonen av plukkfangst har inntil nylig vært ukjent for fiskerimyndighetene. (…) Fiskeridirektoratet legger også til grunn at omfanget av plukkfangst har økt, særlig på bakgrunn av at isforholdene de siste årene har endret seg vesentlig (…) Tilsvarende gjelder omfanget av krøking av selunger. Imidlertid har Fiskeridirektoratet fått opplysninger om at krøking foretas i større utstrekning enn det bestemmelsene tillater.»6)

«Næringen (fangstutøverne) synes å definere plukk-fangst annerledes enn slik det er definert i forskriften (…) Denne definisjonen av plukkfangst har inntil nylig vært ukjent for fiskeri- myndighetene.”

Selene ligger på dekk – fortsatt ikke blodtappet.

Direktoratet vil endre adgangen til å blodtappe seler ombord, og vil totalforby «krøking»: «Fiskeridirektoratet legger til grunn at et forbud mot adgangen til å krøke selunger vil kunne vanskeliggjøre deler av fangsten. Vi finner imidlertid at hensynet til dyrevern må tillegges avgjørende vekt, og vil tilrå at adgangen til å krøke selunger oppheves (…) Dersom det oppstår konflikt mellom det som oppfattes som fangsteffektive regler og dyrevernmessige hensyn, legger Fiskeridirektoratet til grunn at sistnevnte hensyn skal prioriteres.»6)

Da «Kvitungen» ble stilt for retten, uttalte selv en av næringens ivrigste støttespillere, FrPs Øyvind Korsberg: «Dersom påstandene om dyremishandling er riktig, må det bety endelig avvikling av selfangsten.»7) Og i år la Rieber ned sitt norske mottak for selskinn.8)  Myndighetene ser at selfangsten står på randen til å forsvinne, og har hatt krise-møte både i oktober og november. Kanskje er planen at strengere regler skal redde selfangsten?

Men regelendringene er mer enn noe annet en bekreftelse på at selfangsten er en aktivitet som har forårsaket lidelse i alle år, og hvor selv sparsomme regler mer er til for å være lobby-verktøy for norske politikere som vil hvitmale selfangstens internasjonale rykte, enn for å følges i praksis.

«Fiskeridirektoratet legger til grunn at et forbud mot adgangen til å krøke selunger vil kunne vanskeliggjøre deler av fangsten. Vi finner imidlertid at hensynet til dyrevern må tillegges avgjørende vekt, og vil tilrå at adgangen til å krøke selunger oppheves.”

Fakta norsk selfangst:

• Staten finansierer ca. 80 % av fangsten – statsstøtten er hvert år på ca. 13 millioner kroner.

• Dyrene som tas livet av er fremst ca. 2-4 uker gamle unger – som  venter på å vokse seg store nok etter dieperioden – de har vanskelig for å komme unna fangerne.

• Selfangerne har lov til å ta livet av  40-50.000 dyr årlig, men antall dyr som tas livet av er nærmere 10.000, noen år enda færre.

• Hovedproduktet fra selfangsten er pels, som tidligere ble brukt i moteindustrien. Markedet er kraftig redusert, og EU har et salgs- og importforbud av dyrevernhensyn.

• Bildene som trykkes i denne artikkelen er de første bildene som noensinne offentliggjøres av norsk selfangt fra norske myndigheter. Bildene til Odd F. Lindberg ble i 1989 tvert imot forsøkt unndratt offentligheten ved rettsforfølgelse.

Mer informasjon og kilder: www.selfangst.info

Kilder:
1) Inspektørrapport, Selfangstinspektør Eva Munk-Madsen, 1987; 2) Inspektørrapport, Selfangstinspektør Renate Nilsen, 1998; 3) Dom i straffesak mot Polardrift AS/ Karl Kristoffer Angelsen, saksnummer 10-089417MED-NHER, Notd-Troms Tingrett, 24.09.10; 4) Dagsnytt 18, 12. februar 2010; 5) http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7307528; 6) http://www.fiskeridir.no/fiske-og-fangst/hoeringer/ 2010/foreslaar-aa-endre-reglene-for-utoevelse-av-selfangst; 7) http://www.itromso.no/nyheter/article333921.ece; 8) http: //www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/ Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=47727

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2010.

Bli medlem