NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > Barte-Marte ble min venn 1. jan 1995

Barte-Marte ble min venn

Kystsel

av Henry Oddlo Erichsen

Som skog og fjellfolk blir best kjent med landdyrene – og kan skildre deres liv og levnet så betagende at vi ofte feller tårer når vi leser deres beretninger – kan kystfolket bli kjent med havdyrene på en lignende måte, ved å leve med dem livet igjennom.

Barte Marte var en kobbe-mamma, som nu er gått bort, gammel og mett av dage, men som fulgte meg i mange år både i sorg og glede.
Jeg ble kjent med henne allerede i femti-årene, første gang en sommerdag ved St.Hans-tider, da jeg vandret langs fjæra ute på en odde som stakk ca. to kilometer ut i havet. Ytterst på odden var det en gammel yngleplass for haverten og steinkobben.
Hun lå på en stor, flat, men omflødd sten, sammen med sine to nyfødte unger. De lå der og hvilte i solen, sommerdagen… og var vel en uke eller to, og som unger flest – livlige krabater.
Straks hun været menneske, gled hun fra stenen og ned i sjøen. Omtrent ti meter borte dukket hodet opp, og hun konstaterte straks at ungene fortsatt lå på stenen.
Jeg listet meg så stille jeg kunne mot ungene, de var så søte å se på, et skapelsens vidunder var de. Men da dukket moren plutselig opp ved hvileplassen, og med to voldsomme slag av luffene feiet hun de to til sjøs så vannspruten stod himmelhøyt. For nu var hun dugelig sinna, mammadyret, og la ikke loven imellom.
Noen minutter senere, dukket de opp lenger ute. Barte-Marte var såvisst ikke ferdig med de ulydige. De hadde vært uforsiktige og trosset sin mor, og ble avstraffet med en real omgang juling i det våte element.

Vi mennesker har laget lover som forbyr fysisk avstraffelse av barn, egne eller andres. Men hos selene, og de fleste dyr forøvrig, gjelder det å overleve, og der finnes ingen paragrafer, unntatt de som er nedfelt i selve naturlovene.

At jeg kalte denne kobbe-moren for Barte-Marte, kom av hennes særegne ansikt. Hun fulgte meg ofte på mine ro-turer, ganske nær, derfor kunne jeg kjenne henne ut fra andre seler som tilhørte den lokale populasjon. Hun hadde to, lys-gule ringer rundt øynene, og så uvanlig vakre øye-vipper. De lyste i solen som sølvtråder, og hennes værhår var tykke og lange og lignet blanke metallantenner når hun dukket opp i solglitteret.

Fra båtstøa til laksebruket tok det meg en times tid å ro. Straks lunnene ramlet i fjæra, dukket Barte-Marte opp utfor støa – så fulgte hun meg trofast den lange vei til Kobbeneset, og deretter samme rutinen når jeg vendte hjem igjen.
Hun holdt vanligvis en avstand på ca. ti meter bak båten, men la jeg meg stille for å prise snus, var hun ofte så nær at jeg kunne se mitt eget speilbilde i hennes store, brune pupiller. Jeg snakket rolig til henne, et slags barneprat, og nevnte hennes navn igjen og igjen… «Barte-Marte, Barte-Marte, ja, ja, ja…»
Hadde hun unger ble de med på turene, men kom de foran henne og nærmet seg båten min, ble de straks innhentet og jaget bak henne. Hun stolte vel ikke helt og fullt på menneskemannen, for hun visste godt at redskapet i fremskotten var et gevær. Men hun hadde også merket seg at mannen i båten bare fyrte varselskudd om hun eller andre forsøkte å stjele laksen fra bruket.
Skal jeg være helt ærlig, hadde jeg henne mistenkt for å rappe fisken i garnet mitt nattestid, for da visste hun at jeg sov på mitt grønne øre hjemme i fiskerstuen.
Når jeg ble liggende stille og hun dukket opp til en prat, småskjente jeg litt og sa som så: Du ser så troskyldig ut idag, Barte-Marte, men jeg lurer nå på at du stjeler laks du også… ikke sant Barte-Marte?
Og når jeg sa slik til henne, ble hun så skyldbetynget og sørgelig i mimikken, uskyldigheten selv. Så lot hun seg synke stille ned i sjøen, akkurat såpass at jeg ikke kunne se henne i øynene. Slik ble hun liggende, og jeg skimtet såvidt nesetippen og værhårene over vannfalten. Mye forstand var hun utstyrt med, og skuespiller var hun også – helt ut i luffene!
Slik skjønte jeg at hun ikke var helt stueren, men selvom hun rappet en laks eller to, slapp hun neppe andre seler til, for hun var både stor og sterk og myndig, og resonnerte kanskje som så, at jaget hun de andre røverne bort, var hun ærlig verdt etpar fisk for jobben.
Forholdt det seg slik, var jeg på en måte enig med henne, for bedre vakthund i det våte element enn Barte-Marte, kunne vanskelig tenkes. Ofte ble hun med meg til seie-grunnen, og da slengte jeg til henne småsei, men var den dø, sa hun nei takk. Den fisken hun skulle få, dasket jeg bare halvt i svime mot esingen, og dermed kunne hun komme til og fange den selv. Først da var det godt nok.
Jeg ble glad i Barte-Marte, ikke bare for hennes eiendommelige utseende, men også for hennes selskapelighet – jeg synes å ha vunnet hennes tillit for livet.

Sommerstid fikk bestefar iblandt besøk av to bestefarunger, en pike på fem og en guttepjokk på tre. De måtte selvsagt bli med på sjøen – og til laksegarnet, der de fikk se at laksen sprellet – og i slike stunder ble det liv i trejollen vår.
Ungene frydet seg i fin sommersol, vasset i sjøkanten, fant rare ting i fjæra, alt nytt og interessant. Deres aller høyeste ønske var å få lov til å leke i den lille trejollen, 8 fot lang, med hvite riper og grønn esing. De ville så gjerne prøve årene og fikk lov til det – oppe i støa bare.
Jeg slengte fanglina rundt en sten, slo halvkast og satte meg til med kaffekjelen oppe på fjærebakken. Sjøen flødde og et par uventede vindkast fikk ilden under kjelen til å frese.
– Floing, tenkte jeg. Disse uberegnelige og plutselige vindene som kan komme sommerstid, som drar forbi og forsvinner, gjerne i forbindelse med torevær efter en varm dag.
Så hendte det jeg minst av alt kunne drømme om. Sjøen som flødde hadde lirket flytetauet i fanglinen løs fra stenen, og den lille jollen rak avsted med ungene ombord!
– Herre Jesus! Hva skulle jeg gripe til? Her var det ingen annen båt enn den ungene satt i!
-Prøv å ro! ropte jeg fortvilet. – For Guds skyld, ta hver sin åre og ro for livet!
Og ungene prøvde, men deres forsøk hadde ingen mening. Jollen bare snurret rundt, først ene veien, så den andre. Barna var ikke vant til sjø og båtliv, fra en østlandsby som de kom.
I mitt lange liv ved havet, og som idiot, hadde jeg aldri spilt så godt i eliteklassen som da jeg slo det halvkastet rundt stenen. Som gammel sjøulk burde jeg vite at flytetau må knyttes anderledes enn synketau, at alt i havet rører seg, påvirket av bevegelse, strøm, vind og andre fysiske lover. Det fantes ikke snev av tilgivelse for min tankeløshet.
– Sitt stille i båten! bæljet jeg. Ikke rør dere, bestefar skal hente hjelp!
Å hente hjelp ville ta minst tre timer, så langt var det hjem til gammelnaustet og min seilbåt. Men likevel, jeg sprang for livet… eller kanskje for døden. Jeg var jo ingen ungdom lenger, og ingen lege kunne fortelle meg om hjertet ville holde åtte kilometer over storsten, tang, tare og kvikkleire.
Mens jeg sprang og prustet, måtte jeg stadig se meg tilbake. Jeg ropte på Vårherre – at hvis det var så at han bodde der oppe i galaksene, så måtte han da høre meg! Ja, jeg påkalte alle gode makter, bæljet ut av mine lungers fulle kraft, også på Barte-Marte. – Hjeeelp! Barte-Marte, hører du meg… hjeeelp!
Men det store havet svarte meg ikke, ikke tegn til liv. Alt var håpløst, og jeg tenkte på det grusomme øyeblikk da jeg skulle vende hjem til fiskerstuen for å meddele foreldrene at deres barn var blitt borte på det store havet, borte… for alltid!
Og barna var jo overlatt i min varetekt, som så ofte før… og så skulle jeg ha så ringe forstand?
Et tordenskrall rallet over himmelen, vestavinden økte på, og det ble plutselig mørkere omkring meg. Hjertet mitt hamret ujevnt og rasende, som en Bolinder med sjøvann i oljen, men jeg kunne enda skimte den lille båten danse i bølgene der ute.
Jeg måtte stoppe for å hvile, og mens jeg sto slik og anstrengte øynene for ikke å miste jollen av syne, hendte det noe forunderlig.
Vinden blåste fra land, men jollen begynte å bevege seg mot vinden!
Ubegripelig. Var det en innbildning, et fata morgana, et synsbedrag? Kanskje hadde jeg mistet vettet?
Jeg sprang tilbake så fort jeg kunne. Jo, ganske riktig, jollen kom fossende mot vinden som om den var utstyrt med motor!
Jeg stoppet for å summe meg litt, for å trekke pusten, følte meg på pannen og gnikket meg i ansiktet med våt tang. Stirret igjen, bare for å se det samme: Den lille farkost kom mot land med nøyaktig kurs for båtstøa.
Jeg klarte akkurat å nå frem idet jollen støtte mot bunnen i støa, grep fanglinen og halte båten på det tørre. Jeg grep ungen, én i hver armkrok og bar dem opp på fjærebakken.
– Det var en vov-vov i vannet! fortalte guttepjokken opprømt.
– Ja, Beste, medgav hans søster. Helt sant altså, en vov-vov med bart, akkurat som deg Beste!
Jeg var ikke i stand til å svare dem, klarte ikke å få frem et eneste ord. Ungene hadde nok ikke helt oppfattet for en fare de nylig befant seg i – jeg bare satte meg ned og trykket dem inntil meg, mens gråten sto som en fasstklemt dynamitt i min strupe. Nei, gråte kunne jeg ikke… jeg, sjøulken… for havhester som meg kan aldri gråte…
Mens jeg satt slik og kjempet med klumpen i halsen streifet blikket mitt utover sjøen – og like utenfor støa dukket et kjent hode opp av vannet. Øverste delen av kroppen kom til syne, og dyret slo luffene sammen, klappet i hendene liksom, og senket seg stille ned og forsvant i bølgene.
– Barte-Marte, stammet jeg, – Barte-Marte…
Hun hadde nok oppfanget mine fortvilte nødrop, hun eller en høyere makt. Hun satte iallefall snuten i bakspeilet på jollen og kylte den mot vinden… vrikket og brukte bakluffene som flaps – og Barte-Marte var slett ingen dårlig motor, kraftig, erfaren og sterk.
Jeg løftet hånden og vinket til henne, vinket, og fikk ropt ut min takk til det merkelige dyret jeg hadde kjent i mange år.
Det var akkurat da jeg så ansiktet hennes, og hørte de glade klapp fra luffene… at jeg forstod: At også en gammel sjøulk kan gråte uten å skamme seg.
Det var siste gang jeg så henne, men Barte-Marte har betalt rikelig for de lakser hun hadde rappet fra garnet mitt.
Sjel hadde hun iallefall, like bra som min egen, og skal det bli et liv efter dette, vil Barte-Marte bli den første jeg vil søke efter. Og så har jeg bestemt meg: Jeg vil aldri delta i en uttynning av kystselen, da heller slutte med laksefisket. Nydorget småsei er da også god mat…

Hentet fra boken «Har Dyrene Sjel» en samling med fortellinger om dyr utgitt på Aventura Forlag.
Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1995.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem