NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > Barn av isen 1. jun 2010

Barn av isen

 

Foto: Nigel Barker

De fødes på is, og lever sitt liv i vann – selene er langt unna menneskers opplevelsesverden. Men det betyr ikke at de er likgyldige klumper av spekk og pels som nærmest ligger og venter på å bli «høstet» – slik selfangerne gjerne vil beskrive dem.

av Siri Martinsen, foto: Nigel Barker

Sårbare, hjelpeløst ubevegelige i et goldt islandskap – slik begynner grønlandsselungene sine liv. På vidstrakte ismasser som bygger seg opp i havet kan hunnselene føde sine unger. De ligger ofte i store grupper, flere hundre, med noen meters mellomrom. Bare tolv intense dager har moren på seg for å gi sin unge det han trenger for å klare å vokse opp. Den lille ungen ligger inntil henne, drikker melk, hviler og vokser. Men man ser på ham at det ikke er utryggheten ved å være et lite dyr i et uendelig islandskap, han opplever. For ham er dette trygt, det er nærheten og varmen fra en mor som fyller hans første timer og dager.

Man vet ikke mye om selenes liv, det leves utenfor vår rekkevidde under havflaten. Man vet at de er sosiale dyr, undervannsfotografer har sett dem leke i vannvirvlene, forskere har tatt opptak av selstemmer som kommuniserer gjennom vannet. Man har undersøkt deres dykkeadferd – og obdusert dem for å finne ut hva de spiser… Men man vet lite om deres forhold til hverandre, hva de bruker tiden til når de svømmer lange strekninger under havflatene, hva de opplever. Hvordan det er å være sel vil vi aldri kunne sette oss inn i, men at det er et liv som er rikere enn det vi kan slutte oss til utenfra, er det liten tvil om: For andre landlevende arter har tiår av studier og forskere som har tilbrakt dag og natt med dyrene, gradvis gitt innsikt i et rikt indre liv. Selenes sinn har de samme forutsetninger, men er en bedre bevart hemmelighet.
Bare få uker av deres liv kan vi se dem over lengre tid: Når ungene er små. For selungen er moren verdens sentrum. I knappe to uker er de viktigst for hverandre. Når moren må ned i vannet, blir ungen liggende og vente, aker seg over isen og strekker på hodet etter henne, roper med sin karakteristiske stemme – som til forveksling ligner stemmen til et spedbarn av vår egen art. Hun stikker ofte hodet opp av vannet for å se til ham. Og selv blant flere hundre andre gjenkjenner hun både stemmen hans og lukten hans.

Men etter tolv dager må hun dra. Og selungen blir liggende. Han trenger ikke mat lenger, han er butt og rund, og tilsynelatende tilfreds. Man kan ikke vite hvordan det føles å være ham, men man kan se at han er et lite dyr med en egen vilje. Han ruller seg på ryggen, gnir seg i snøen, gestikulerer i luften med butte luffer. Han kikker rundt seg, og følger med på andres bevegelser. Han dykker hodet i snømassene, lager lyder, biter i en iskant. Han blir mer oppmerksom, leken og nysgjerrig. Og snart blir han også mer bevegelig. Selungene samler seg i grupper, og finner vannansamlinger i isen. Der kan de leke i vannet, og finne glede i sin stadig bedre mestring av det som er deres egentlige mål – å svømme.

Det er i denne perioden selfangerne kommer. For selfangeren er det best om mennesker tror at den lille hvitgrå klumpen ikke opplever noe vesentlig verken før eller i dødsøyeblikket – som om deres opplevelser er så små og ubetydelige at det ikke utgjør noe forskjell om de lever eller dør. Men også når selfangerne raser frem over isen, opplever selungene verden rundt seg. De opplever frykten når menneskene kommer løpende mot dem, når de fortsatt er for langsomme og for hjelpeløse, og ikke klarer å bevege seg fort nok mot iskanten som de plutselig ser på som det viktigste av alt. Frykten når mennesket står over dem og ikke rygger tilbake selv om de snur seg og skriker, prøver å forsvare seg med den lille lyden de har. Smerten av det første slaget eller skuddet, kanskje også smerten av det andre og tredje. Men likevel mest av alt frykten; når flere og flere rundt dem ligger døde, når iskanten som de av alle krefter sikter mot, ikke kommer nærmere like fort som mennesket.
Men det må ikke ende slik. De kan også få oppleve gleden av å gli ned i havet etter fire uker som barn av isen, og kjenne hvor de egentlig hører hjemme. Det er en glede vi ikke har rett til å ta fra dem.

.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2010.

Bli medlem