NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Selfangst > ”Forferdelig å ha vært… 1. jan 2000

”Forferdelig å ha vært med på noe slikt.”

Foto: Selfangstinspektør Ihle 2009

av Hege Fredriksen, agronom

Arnulf Sørensen begynte som selfanger i 1951. Da var han 18 år, og ble med en liten skute hvor han kjente mannskapet. I 5 år var han med dem, både på selfangst og sildefiske.

Men han lengtet etter å reise lengre ut, og mønstret på en større skute i 1958. Denne skuta hadde et mannskap på 37 personer, og fangstet i Newfoundland. Hele 12 sesonger med selfangst deltok han på, og var i denne tiden med på både å skyte og å flå dyrene.

Kan du beskrive fangsten slik du opplevde den?

Fangsten var avhengig av isforholdene, det vil si; var isen spredt, gikk bare et par menn ut og tok dyrene, som det da var få av. Var isen derimot tett, hadde dyrene mindre mulighet til å unnslippe, og hele mannskapet gikk utpå. Det var veldige avstander, en uendelighet av is så langt øyet kunne se. Mannskapet delte seg opp slik at det alltid var et par menn som gikk sammen. På grunn av de store avstandene, kunne de ofte være flere kilometer fra resten av mannskapet.

Ungene ble slått i svime med hakapik; en stokk med en krok på enden, og på baksiden av denne kroken, en butt hammerlignende sak. Det har vært mange misforståelser fra forkjemperne for selfangst, om bruken av hakapik. De fleste tror at den blir brukt til å slå i hjel dyret med, men det er feil. Hakapiken blir kun brukt for å svimeslå dyret, ellers ødelegges skinnet og kan ikke selges.

Etter at ungene var svimeslåtte, ble de samlet sammen i hauger på isen. Deretter kom flåerne og tok seg av dyrene. Mange av ungene hadde våknet til, og ble da svimeslått igjen, men svært ofte ble de flådd levende.

Vi fangstet også på større dyr, som blueback, ungen til hættakallen (hannen) og klappmyssen (hunnen). Voksne sel skytes, men mange ganger ble de bare svimeskutt, foruten dem som også klarte å unnslippe og pintes i hjel. I 1961 påla ledelsen for skuta oss å slå de voksne dyrene i hjel med hakapik i stedet for å skyte dem, for å spare ammunisjon! Selene var vanskelige å komme innpå, og de ville forsvare ungene sine, så vi måtte stikke ut øynene på dem for å unngå at de angrep oss. Vi måtte hugge dem mange ganger i hodet med hakapiken for å få tatt livet av dem. Hættakallen kan bli like stor som en voksen hest, så det sier seg selv at de var vanskeligere å drepe. Jeg opplevde å flå en hættakall som våknet til etter at vi hadde skåret av luffene foran, og som prøvde å unnslippe oss bare ved hjelp av baksveivene.

Står du fast ved at det er et grusomt dyreplageri?

Jeg tør ikke påstå at fangsten i dag foregår nøyaktig slik den gjorde da jeg var med, men jeg vil tro at det meste er uforandret. Det har mye med effektivitet og penger å gjøre. Det eneste som betyr noe, er å drepe flest mulig dyr på enklest og hurtigst mulig måte, og få lastet dyrene ombord og komme seg ut av isen. Det ble ofte skadeskutt dyr, som ble heist ombord i båten med en lang stav med krok, og deretter slått i hjel med diverse redskaper som fantes ombord.

Inspektørene som er med, er en stor vits. Det er praktisk umulig for en inspektør å kontrollere alt som foregår under fangsten; da ville man trenge en inspektør for hver selfanger! Alle de inspektørene jeg har snakket med, er enige i at det er umulig å få til en skikkelig kontroll. De fangstmennene som har følge av inspektøren, vil selvfølgelig skjerpe seg når det gjelder fangstmetoden, men de resterende er fri til å avlive dyrene som de lyster. Det eneste tilfellet hvor inspektøren har mulighet til å kontrollere fangsten, er under fangst på slakk is, hvor hele mannskapet er ombord, og bare et par går ut på isen for å ta de dyrene som fins der. Det drives mye stygg fangst nå også.

Når begynte du å reagere på brutaliteten mot dyr, hva gjorde at du begynte å se kritisk på selfangst?

Broren min var også med på selfangsten, og jeg kan huske at vi begge reagerte på fangstmetodene som ble benyttet. Også flere av mannskapet reagerte, men ingen torde ytre et ord om saken til ledelsen, fordi de da kom til å bli utestengt fra fangsten.

Det var de større skutene som var verst med hensyn til brutale fangstmetoder; de var innstilt på effektivitet og penger, ikke human behandling av dyrene. Den lille skuta jeg var med på helt i begynnelsen, bestod av folk som tok seg tid til å avlive dyrene på en skikkelig måte, og jeg vet at om man bare bruker nok tid under fangsten, kan man unngå den brutalitet som rådet på de store skutene.

Men det var ingen som torde sette seg imot systemet, og de fleste trodde vel at det var slik det måtte være. Det var rene krigen som pågikk på isen. Selfangsten er virkelig den værste form for fangst som jeg har vært med på.

Hvorfor har du stått frem?

Det var nok selfangstinspektør Odd Lindberg, den behandling han fikk etter at han stod frem, som gjorde at jeg tok til orde. Jeg kunne ikke se på at han måtte forlate gård og grunn og rømme landet fordi han hadde fortalt sannheten om selfangsten. Han fikk en forferdelig behandling. Han hadde helt rett i alt han fortalte. Jeg kunne heller ikke tåle at motstanderne av Lindberg; folk som aldri hadde vært på isen selv, og følgelig ikke visste hva de snakket om, fikk lov til å uttale seg til fordel for selfangsten.

Har du vært redd for å stå frem?

Nordlendingene er knallharde folk … Og man kan regne med å få dem på døra etter å ha gjort noe de ikke liker, så jeg var redd for å stå frem fordi jeg visste at jeg ville få mange mot meg. Men etter at jeg stod frem, har jeg egentlig vært skånet for mye av det; bare noen skriverier i avisene, og folk som har ringt meg for å si hva de synes.

Jeg har ikke hørt så mye som jeg hadde forventet. Men inne i Tromsø har jeg måttet tåle mye skittkasting fra fremmede, og de fremste påstandene synes å være at de tror at jeg har tjent penger på å stå frem.

Ingen kjentfolk eller kollegaer ønsker å snakke om selfangsten etter at jeg stod frem. Kollegaene mine er nervøse og tør ikke stå frem, vise ansikt og si sannheten. Selv fangstfolk som har skrevet i avisen og støttet Lindberg, har nektet å stå frem i media når de bli spurt. Men jeg må jo si at jeg aldri ville stått frem selv, hadde jeg fremdeles drevet selfangst. Det blir slik, når det er noe du har gjort til ditt levebrød. Men jeg er overbevist om at flere fangstfolk ville stå frem og si sannheten dersom hele bedriften ble nedlagt, og de ikke lengre dro ut på isen.

Jeg har uansett fått mange nye venner sørpå, folk som vet hva jeg snakker om. Det har vært mange positive reaksjoner derfra, så det er jeg veldig glad for.

Har du noe å si til dem som ikke har vært på selfangst, men støtter den?

Det de som støtter selfangst bør gjøre, er å holde kjeft! De bør ikke uttale seg om slikt som de ikke vet noe om.

Folkene i bygda ble hjernevasket av selfangerne, som aldri fortalte ett ord om hva som virkelig foregikk, men bare snakket om alle pengene de tjente. Derfor er de også så bastante når det gjelder å forsvare selfangsten, selv om de aldri har sett en sel eller vært på isen selv.

Til mine kollegaer vil jeg si at jeg håper at de finner mot til å stå fram og være ærlige om selfangsten. Dette er noe jeg har prøvd å få dem til å gjøre, og det er noe jeg kommer til å fortsette med.

Det er feil å si at vi ikke kunne klart oss uten selfangsten, for ingen levde av bare den; den ble drevet i tillegg til annet fiske. Men selfangsten var en fin binæring med hensyn til det å tjene penger! Vi tjente masse penger på bare få uker. Pengene var det vi tenkte på, da vi var på isen. Det er systemet og omstendighetene som får folk til å gjøre slikt mot dyr, og det er forferdelig å tenke tilbake på at man har vært med på noe slikt.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2000.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem