NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Hvorfor plager vi deg? 1. feb 2002

Hvorfor plager vi deg?

Fiskens har havnet i en tragisk særstilling, selv i et samfunn der omtrent alle dyr på en eller annen måte blir plaget eller drept. Fisken, med dens manglende ansiktsmimikk, lydløse livsførsel og manglende gestikulasjon utmerker seg som et av de dyrene som ligner minst på mennesket, og høster dermed minst respekt og aktelse.

av Odd Harald Eidsmo

Metodene for å «beskatte» denne dyrearten er følgelig blant de mest barbariske, men allikevel blant de mest aksepterte. Hvorfor straffes et utseende og en oppførsel fjernt fra menneskets med mishandling og død?

Selv om industriene som profitterer på fisk og fiskeprodukter er de største synderne i å fiske havene tomme, og kvele millioner av fisk årlig, er også private familier, barn og unge svært delaktige i å legitimere den miserable behandlingen fisken blir utsatt for. De færreste fedre eller mødre tar med sine poder på blodig skogsjakt, men saken virker en annen når det gjelder fisking: Ingen dødsskrik eller hyl fra offeret, ei heller mye blod, kun litt sprelling før man klasker hodet mot en stein, eller brekker nakken. Det hele virker nokså harmløst, ja nesten som om man føler seg ett med naturen. De ville fluktforsøkene til et pattedyr er erstattet av hjelpeløs sprelling på land, noe som enkelte kanskje ser på som en anelse forlystende fremfor sjokkerende.

Metodene for å få offeret på land er kreative og tallrike. Blant de mest brukte blant privatpersoner er stangfiske med sluk. Det hele foregår fra land eller båt, der man fester en metall- eller plastgjenstand med en krok til snøret og slenger det uti i håp om at «noen biter på». Bare tanken på hvilken ekstreme smertefølelse som ville ha skutt gjennom kroppen hvis man selv hadde bitt på en sluk burde ha fått enhver til å legge stanga på hylla. Dessverre er det bare enkelte av oss som skjønner at det å bite på en tredobbel krok med mothaker, slik at kroken virkelig fester seg i munnhulen, er vanvittig smertefullt. Videre kan man ta med i betraktningen hvordan det vil kjennes ut hvis man svelger hele stasen, slik mange fisker gjør, før man naturligvis blir trukket i hurtig tempo opp til vannoverflaten for å bli blir kvalt eller drept på annen måte.

For øvrig finnes det enkelte former innen «privatfisket» som heller går under tilnavnet «gentlemanssport» enn fritidssyssel, og er blant de noblere former for fiske man finner, skal vi tro utøverne rett. Fluefiske foregår på samme måte som slukfiske, men sluken er erstattet av en flue, gjerne hjemmelaget, og slukstanga er erstattet av en fluestang. På stille sommermorgener kommer gjerne fluefiskerne ut på vannet, men «sporten» kan også drives i for eksempel vassdrag. Fluefiske utføres med spesielle kasteteknikker, som gjør det mer krevende og dermed mindre utbredt enn ordinært slukfiske. Etter at fisken først hugger tak i flua gjelder det å være parat til å gjøre et såkalt «mothugg», det vil si å røske til på en kontrollert måte, slik at kroken virkelig fester seg, ettersom flua kun har en liten krok i motsetning til slukens artilleri av smertefulle spisse mothaker. Enkelte engelskmenn og andre erfarne fiskere, skryter endog av at de har klippet av mothaken, for å gi fisken en «fair kamp»: Fisken har en (teoretisk) sjanse til å rømme, og fiskeren må klare å holde snøret stramt hele veien inn før døden inntreffer med et triumferende slag over nakken eller et seigt nakkeknekk.

Dessverre tar ikke kreativiteten slutt her. For dem som fisker for fornøyelsen, men samtidig ønsker «mat» i huset, tar gjerne i bruk pilk, hekle, harpe eller lignende redskaper fra båt, for å øke «fangsten». Dette er lange, kraftige snører, som er utstyrt med flere titalls enkle sluker eller gummimark (fargerike gummisylindre med krok inni), som slippes over ripa og ned til bånn. Derfra dras de simpelten opp og ned på forskjellige dybder i havet, inntil noen ulykksalige fiskesjeler biter på, og blir dratt etter munnen, svelget eller kanskje et organ, opp til overflaten. Som en slags kuriositet får man titt og ofte høre at man også kan fiske dypvannsfisk med ekstra lange snører, hvorpå resultatet er at fiskens hode sprenger av den raske trykkforandringen når den dras mot overflaten.

Den senere tid har en annen type «forlystelse» på fiskens bekostning sett dagens lys: Det såkalte «fang og slipp» -fisket, som utelukkende baserer seg på spenningen ved å fiske, fremfor fisket med matauken som alibi, slik det tradisjonelt har foregått. Flere dyrevern- og dyrerettighetsorganisasjoner, Rådet for Dyreetikk og nylig også Statens Dyrehelsetilsyn har gått ut mot denne form for dyremisbruk. Rådet for Dyreetikk sier blant annet i sin uttalelse at: «Det er liten tvil om at fisk opplever smerte og stress i forbindelse med fisking, uansett om den senere blir avlivet eller sluppet fri igjen. Forskjellen ligger i at fisken ved «fang og slipp» blir utsatt for denne belastningen kun for å tilfredsstille menneskers behov for spenning og opplevelse. De lidelser og skader som fisken påføres i denne forbindelse neglisjeres. Rådet finner det ikke etisk forsvarlig å bruke levende dyr på denne måten.» Statens Dyrehelsetilsyn deler Rådets oppfatning og konkluderer med at «fang og slipp» for rekreasjon og spenning er i strid med dyrevernloven. Det mest beklagelige er allikevel at de dyr som pines på akkurat samme måte ikke får forsvarende ord av samme offentlige instanser, ettersom disse fiskene spises etterpå. Det er åpenbart av ingen betydning at butikkene flommer over av grønne, sunne og velsmakende alternativer.

Forhåpentligvis vil mange være enige i at ovennevnte fangstmetoder trygt kan kalles perverse, men de nærmest blekner i forhold til garnfisket, som utføres i såvel salt- som ferskvann. Dette fisket foregår ved at man fester en flytende gjenstand i den ene enden av garnet, for eksempel en tom, stor plastflaske, for deretter å slippe den andre enden av garnet gradvis ut i vannet på et strategisk sted, for eksempel foran en bekk, der fisken kommer for å kjøle seg ned på varme sommerdager. Idet fisken svømmer inn i garnet vikler den seg raskt inn i de små maskene. Tenner, finner og andre utstående kroppsdeler hekter seg fast, og jo mer fisken spreller for å komme løs, jo mer viklet inn og fastklemt blir den. Dødskampen varierer mye fra fisk til fisk, men er ofte langvarig, selv sammenlignet med de tidligere nevnte fangstmetodene. Nettene settes gjerne ut på kvelden, og hentes opp igjen morgenen etter, slik at fisken skal være «fersk». Når man tar opp nettene innser man i større grad hvilke lidelser de utsettes for under vann: De fleste fiskene har så desperat forsøkt å presse seg fri at hemper og garnmasker har blitt presset over magen, hode eller andre kroppsdeler og har viklet fast fisken i de mest avsindige og pinefulle stillinger, der de har blitt kvalt. Flere av dem presser på så kraftig for å komme seg løs at enkelte av fiskens organer kan stikke helt eller delvis ut av munn eller endetarmsåpning. Ettersom fiskens tenner og tunge er ru eller taggete fester garnet seg også der, noe som ofte resulterer i at fisken svelger store deler av garnet i sin dødskamp, og på den måten blir kvalt..

Ønsker man et mer «spennende» fiske enn garn, og et mer effektivt redskap enn sluk eller flue i innsjøer, benytter mange seg av for eksempel oter. Oter består av en lang rekke fluer, festet til fiskesnor som på stille dager dras fram og tilbake på sjøen fra båt, i håp om å håve inn så mange fisk som mulig. Metoden er dermed lignende sluk- og fluefiske, og smerten er naturligvis deretter.

Joda, fiske er en eldgammel tradisjon i Norge, og har foregått i generasjoner etter generasjoner; men hva har egentlig det med saken å gjøre? Tradisjoner, gamle skikker eller simpelten «avkobling» er ingen god unnskyldning for mishandling av medskapninger. Så hvorfor gjør du det? Hvorfor plager du dem?

Kilder:
1. WWF (http:www.wwf.no)
2. Statistisk Sentralbyrå, foreløpige tall per. 17.01.02
3. Neal D.Barnard, M.D og Cindy S. Spitzer, Psysicians Committee for Responsible Medicine, The One That Got Away: New Seafood Regulations Come up Short, http://www.pcmr.org

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem