NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Hvalfangst > Vågehvalen – valgets… 1. feb 1993

Vågehvalen – valgets kval.

Hvalfangst

(Bokanmeldelse)
anmeldt av Aileen Hennes
(Ad Notam Gyldendal 1993)

I 1972 på FNs miljøvernkonferanse i Stockholm var det bred enighet om at det var nødvendig med et moratorium (opphold) i fangsten på all hval på iallefall 10 år. Også den norske delegasjonen var enig i dette.

På hvalfangstkommisjonens møter i den neste dekaden var imidlertid nordmennene ubøyelige i å benytte sin rett til å reservere seg mot ethvert vernetiltak. I løpet av denne samme tiårsperioden ble det avdekket en serie med grove norske lovbrudd. Blandt disse ulovlighetene var kvotefusk, fangst av fredete arter, ulovlig fangst i andre lands farvann, m.m.. Lovbrudd den norske delegasjonen konskvent underslo for hvalfangst-kommisjonen, men som gang på gang ble lagt frem av andre under hvalfangst-kommisjonenes møter.

Det som slår en først ved boken «Vågehvalen – valgets kval» er bokens mange tilfeller av forbigåelse i taushet. Bare ett sted blir de mange episodene med blottleggelse av norske lovbrudd og miljøsynder tidlig på 80-tallet nevnt. Det er i kapittelet «Regulering av hvalfangst – vitenskap og politikk» av Tore Schweder, forsker i hvalfangstkommisjonens vitenskapelige komité. Han skriver under avsnittet «Observatørordning»: «Det andre kravet amerikanerne reiste var at fangsten og innsamlingen av fangstdata måtte foregå under behørig kontroll. På bakgrunn av tidligere erfaring, også med norsk vågehvalfangst på 1980-tallet er dette et høyst rimelig krav. Det er grunn til å tro at fangstlandene selv vil være interessert i en slik observatørordning for å forhindre juks – og også mistanke om juks.»

Likeledes blir det faktum underslått at det måtte en rettsak til for å avskaffe bruken av kaldharpunen. Norges Dyrebeskyttelsesforbund førte og vant en rettsak mot staten på grunnlag av inhuman fangst. Det nærmeste man kommer en innrømmelse av dette er i kapittelet til Egil Ole Øen (veterinær og leder for utviklingsprosjektet av nye drapsmetoder på hval) «Fangst av vågehval idag»: «En slik fangstmetode (kaldharpunen) ble etterhvert lite akseptabel fra et dyrevernsynspunkt..»

«Vågehvalen – valgets kval» skal forme en del av det norske arbeidet i Unesco-programmet «Man and the Biosphere» (MAB), som skal gi informajon om hvordan vi skal forvalte våre naturressurser på en bærekraftig måte. Denne boken i sin populær-vitenskapelige form er imidlertid kun for det norske marked, når den kommer ut på engelsk, heter det i innledningen, vil den ha en langt mer teknisk profil. Det er ikke tvil om at denne boken må omskrives drastisk hvis den skal utenfor Norges grenser for alt den gjør er å gjenta de offisielle norske standpunkt som vi allerede er så alt for kjente med, og som hittil ikke synes å ha fått noe særlig gjennombrudd i utlandet.

I sin nåværende form vil boken nok en gang bidra til å sette Norge og norsk miljø- og forvaltningspolitikk i gapestokken.

Motstanden mot hvalfangsten er selvsagt en rød tråd gjennom boken. Den mest stuerene av hvalfangstmotstandere, Stig Hvoslef i WWF, har fått skrive et eget kapittel.

Ellers går Peter Sandøe, magister i filosofi, skjematisk gjennom dyrerettighetstanken med utgangspunkt i Tom Regan, Peter Singer , D´Amato & Chopra, m.fl. I innledningen beskrives rettighetstanken som «noe søkt, men ikke mindre viktig av den grunn». Men der er en overveldende ubalanse i vektskålene mellom dem som er for og dem som er imot hvalfangsten. Vi savner Kåre Elgmork, Dag Vongraven, Viggo Ree, Jon Wetlesen (som riktignok er nevnt i forordet fordi han har fått et kapittel i boken til gjennomlesning) m.fl. og blandt organisasjoner selvfølgelig NOAH, men også Greenpeace, International Fund for Animal Welfare (IFAW), Sea Shepherd, Aksjon Vern Hvalen, Norsk Liga for Dyrs Rettigheter, Dyrebeskyttelsen, o.a.. Riktignok blir både Greenpeace, IFAW og Sea Shepherd hyppig nevnt uten at man lar dem komme til orde. De øvrige antar jeg går inn under betegnelsen «ytterliggående dyrerettighetsbevegelser», som det refereres til i innledningen av boken.

Boken er pepret med begrep som «totem» og «superhval». «Superhvalen» er simpelthen «hvalen i entall» som ifølge sosialantropolog Arne Kalland i kapittelet «Hvorfor Hval» er en hval med alle hvalers egenskaper i én kropp, den er «en mystisk skapelse som også har fått menneskelige trekk» og er skapt av «miljøverneren».

Arne Kalland beskriver hvalen og «superhvalen» som totemdyr for hvalvernerne og penger som totem for hvalfangerne. Under avsnittet «Totem og ressurs forvaltning» sier han: «Vi har sett at miljøaktivistenes totemistiske oppfattelse av verden deler folk inn i to grupper; hvalvernerne mot hvalfangerne. De førstnevnte har hval som totem, mens de siste sies å ha penger som sitt. Fangerne beskrives som materialister som maksimerer profitt, mens aktivistene er spiritualister som preges av solidaritet og deling. Kommersiell fangst blir gjort til symbol for kapitalisme, industri og forurensing, mens miljøaktivistene i kontrast symboliserer renhet og natur.» Kalland synes tydeligvis at renhet, natur og solidaritet er noe tøys. Han utdyper: «For det andre utgjør totemisering en ytterligere fremmedgjøring overfor naturen. Det ser ut til at menneskene skal eksistere på siden av økosystemene som vi vitterlig er en del av. Pål Bugge i Greenpeace, for eksempel, har krevd at vi skal holde fingrene fra Barentshavet slik at naturen kan reparere seg selv. En lignende innstilling ligger bak Frankrikes forslag om å etablere et fristed for hvaler på den sydlige halvkule.»

Kalland avslutter imidlertid sitt kapittel med å beskylde samtlige miljøvernere for å hykle og handle med sitt «totem».

Et annet gjennomgangstema i boken er bymennesket versus fangstmannen. Finn Lynge, konsulent i grønlandske anliggender for det danske UD og katolsk prest, har tilsynelatende samme forhold til bymennesket som Arne Kalland har til miljøverneren. I kapittelet «Motsetning mellom bruk og vern av naturen?» skriver han: «Bymennesket skyr synet av et rovdyr som flår byttet sitt, og avskyr lukten av blodige innvoller. Bybeboeren vil se kjøttet ligge pent innpakket i plastikk i kjøledisken på supermarkedet….» «Det moderne bymennesket er overbevist om at lidelse ikke er nødvendig. Industrisamfunnets evangelium er at det finnes en morfinsprøyte for hvert brukket ben, en globoid for hver hodepine og en nervepille for hver kjærlighetssorg. Smerte skapt med viten og vilje er umoralsk og nedverdigende, det er en synd.»

«Jegeren i villmarken har en helt annen holdning.»

Lynge som gjør seg til talsmann for menneskelig mangfold ser imidlertid på veganere og frukterianere som en alvorlig trussel!

Finn Lynge er bokens fremste representant for naturromantikken, men der er en overvekt av jeger- og naturromantikk i denne boken. Tendensen er klar, man ønsker å sette merkelappen «naturfolk» på norske hvalfangere. Man ønsker i ett og samme land å ha en del av befolkningen betegnet som naturfolk mens de samtidig ikke skiller seg ut fra resten av det moderne velstående folket ved annet enn at de liker å fange hval. Forslaget var fremmet på Hvalfangstkommisjonens møte i 1983 og utledd!

I det hele tatt er Lynges argumenter svake og bokens tendens kortsiktig, slik all tenkning har en tendens til å bli dersom en ønsker å skru utviklingsskruen bakover. Lynge begår dessuten den synd at han beskylder det han oppfatter som sine og fangstfolkenes motstandere for politisk spill. «Det er et spill hvor det i stigende grad satses politisk, som i all politikk, mot udefinerte mål, hemmelige kort og med midler som ikke alltid tåler dagens lys.»

Når en tenker på den betente norske forvaltningspolitikk i hvalfangstspørsmål, både i den fjernere og den nære fortid, er det sterke ord sagt om motstandere av norsk hvalfangst! Det er interessant at man har søkt å gi et slikt utsagn troverdighet ved at det er en utlending som fremsetter dem. Man må anta at redaktørene må ha hatt visse problemer med å finne frem til en så nesegrus forsvarer, men Grønland var jo ikke noe dårlig sted å lete….

Innleggene til Bente Aasjord i Naturvernforbundet og Heidi Sørensen i Natur og Ungdom er best forbigått i stillhet, for det er stor mulighet for at de to organisasjonene vil måtte revurdere sine standpunkter ganske snart hvis de fortsatt vil bli tatt alvorlig som miljøvernorganisasjoner.

Det er uvisst om det er å regne for et lyspunkt at fiskeriminister Jan Henry T. Olsen sier at han kan gå med på at motstanden mot hvalfangsten kan berettiges som «en form for dyrevern».

Konklusjonen må være at boken har som formål å indoktrinere leseren med norsk hvalfangstkultur, mens den prøver å gi inntrykk av også å fremstille hvalfangstmotstandernes synspunkter. Det er forsåvidt en logisk problemstilling for våre myndigheter på dette tidspunktet. Svakheten ligger i fremstillingen; man unnlater å fortelle om de uheldigere sidene ved norsk forvaltning av hval, samtidig som man pøser på mer eller mindre velfunderte beskyldninger og insinuasjoner mot motstanderne. Der er interessante ting å finne i denne boken, både historisk, folkloristisk, biologisk og selv økonomisk, men intensjonen med boken er dessverre preget av uærlige hensikter.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1993.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem