NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Hvalfangst > Svømmer med hvaler 24. feb 2010

Svømmer med hvaler

Bryant & hval

av Bryant Austin, foto: John Rumney, Eye to Eye Encounters, oversatt av Elisabeth Frammer

Jeg er en fulltids multimedia-kunstner, som for øyeblikket arbeider med hvaler. Jeg har utviklet metoder og teknikker for å produsere høyoppløselige fotografier av hvaler i naturlig størrelse. Svært få vil oppleve det jeg har opplevd sammen med hvalene. Derfor er det mitt mål å dele dette på en måte som kommer så nært mine egne opplevelser som mulig.

Prosessen krever at mange viktige elementer sammenfaller. Uansett hvor mange megapixler et kamera måtte ha, er det ubrukelig inntil hvalen kommer til deg på sine egne premisser på kun en til halvannen meters avstand. Når disse anledningene byr seg tar jeg en serie av vertikalt orienterte fotografier langs hvalens kropp, som senere skal komponeres til et sammensatt fotografi i full størrelse.

Når hvalen passerer så nært som dette er kameraet mitt i stand til å ta opp hver eneste subtile detalj og nyanse ved hvalen, og det blir mulig å reprodusere dem til fullstørrelse dimensjoner. I løpet av de fem årene med utvikling av dette prosjektet har jeg hatt mange søvnløse netter der jeg har forsøkt å forestille meg mine fremtidige nærkontakt-møter med 50 til 200 tonn tunge foto-objekter svømmende mindre enn to meter unna. Jeg visste hele tiden at det ikke var noen annen måte jeg kunne produsere fullstørrelse fotografier av dem, og at jeg simpelthen måtte forholde meg ubevegelig, vente tålmodig på at de skulle inspisere meg og stole på at de ikke ville skade meg – verken med vilje eller ved uhell – under disse intime og sårbare stundene.

Å fotografere hvaler på denne måten er forskjellig for hver art. Kroppene deres er ulike, og likedan deres opptreden og temperament i forhold til mennesker. Jeg har måttet lære mye om hver art jeg har jobbet med, jeg lærer kontinuerlig og føler ydmykhet overfor hvalene hele veien.

Med knølhvaler må jeg stole på dem når de svømmer forbi meg så nært at deres fire meter lange finner beveger seg direkte under kroppen min mens jeg tar bilder. Med nysgjerrige spermhvaler har jeg måttet lære å stole på dem når de svømmer så nært at jeg har måttet skyve fra mot deres 30 tonn tunge kropper, og ikke få panikk selv når en av dem åpnet sin 250 centimeter lange underkjeve kun en meter rett under meg, som om han testet meg. Jeg har blitt berørt og testet, og jeg er takknemlig for deres vennligsinnede og nysgjerrige adferd overfor meg.

Den arten som har overrasket meg mest av alt var vågehvaler, da jeg begynte å jobbe med dem utenfor Australias østkyst i 2009. I løpet av mine fem uker på sjøen ble jeg godt kjent med en spesiell hunnhval. Jeg møtte henne først mens vi lå for anker i fem dager ved det samme revet. Nesten hver eneste morgen når jeg våknet svømte hun og andre våge-hvaler rundt fartøyet som om de ventet på at vi skulle våkne til liv og komme ut i vannet til dem.

Hver dag tilbrakte jeg opp til seks timer i vannet sammen med hvalene. Etterhvert begynte jeg å legge merke til en spesiell hval både i forhold til hennes oppførsel mot meg, og på grunn av hennes distinkte merker over høyre øye. Hun kom mot meg, og vendte seg nesten vertikalt mens hun svømte forsiktig nærmere meg, noen ganger kun en armlengde unna. I blant når jeg returnerte til vårt ankrede fartøy for å bytte batterier, løftet hun hodet sitt over vannet og våre blikk møttes igjen, men denne gangen over vannets overflate.

Mens lyset svant hver dag og jeg motvillig returnerte til fartøyet, kunne jeg fortsatt se hennes og andre hvalers finner gjennom båtens koøye mens jeg dusjet. Dette kunne jeg fortsatt om morgenene mens jeg skjenket meg kaffe og observerte dem gjennom koøyet igjen. Den femte dagen fikk vi selskap av et annet fartøy som skulle plukke meg opp for den neste etappen av ekspedisjonen min. Mens jeg ventet på at det nye fartøyet skulle legge til hos oss, svømte hunnhvalen jeg var blitt så godt kjent med, rundt akterenden på båten. Jeg sto der med alt utstyret mitt rundt meg, pakket og klar for overflyttingen. Jeg kunne ikke motstå fristelsen, gikk i vannet til henne og fortsatte å ta nære portretter av øyet hennes på kun en meters avstand. Det nye fartøyet ankom, og mens jeg motvillig ble overført til den nye båten fulgte hun faktisk etter oss, og jeg fortsatte å fotografere henne i hele to timer til.

Det skulle gå seks dager før jeg så henne igjen og enda seks dager før mitt siste møte med henne. En av mine faste rutiner i forhold til hvaler er å alltid bruke samme våtdrakt, svømmeføtter, maske og snorkel, og å alltid vedholde konsekvent adferd mot dem. Adferd som er både passiv og forutsigbar. På denne måten vil hvalen, hvis den husker meg, vite at jeg er veldig forutsigbar og respektfull i min adferd mot den. Dette hjelper meg å nå mitt mål, å oppmuntre til nære og gjentatte inspeksjoner.

På denne siste dagen min med hunnhvalen døde batteriene til kameraet mitt ut, og mens solen gikk ned tillot jeg meg selv å simpelthen ta synet av henne inn uten kameraet. Det var en sjelden og utrolig mulighet da hun passerte meg en siste gang, kun en meter unna. Våre øyne møttes en siste gang, og deretter fokuserte jeg på og tok inn over meg hver eneste detalj av henne mens kroppen hennes gled forbi.

Bli medlem