Den internasjonale hvalfangskommisjonen

Den trådte i kraft i 1948, og «The International Whaling Commission» (IWC) begynte sitt arbeid «ut fra hensyn til ressursgrunnlag, hvalfangstnæring og forbrukernes interesser». Det var i utgangspunktet en klubb av hvalfangstnasjoner, men åpen for alle.

Hvordan arbeider hvalfangstkommisjonen?

IWCs arbeidsmåte er slik: En vitenskapskomite gir faglig baserte kvoteanbefalinger til en teknisk komite som behandler anbefalingene og sender dem som får simpelt flertall videre til plenum. Her blir vedtak formelt bindende hvis de får 3/4 flertall, men IWC har ingen midler til å tvinge medlemsland til å følge vedtakene. Uenige medlemsland kan dessuten reservere seg innen 90 dager, og er da ikke bundet av vedtaket. IWC har ingen formell myndighet over land som har eller ikke har undertegnet konvensjonen.

Hovedregelen for IWC har vært at ingen bestand skulle reduseres til mindre enn 60 % av opprinnelig størrelse. Kommer den under 54 % skal den automatisk fredes. Av hensyn til den veldokumenterte nedgangen i bestanden av store hvaler i Antarktis (Sørishavet) i 1957, foreslo IWC å senke fangstkvotene for ekspedisjonene. Dette avslo Norge og trakk seg ut av IWC i 1958.

«Hovedregelen for IWC har vært at ingen bestand skulle reduseres til mindre enn 60 % av opprinnelig størrelse. Kommer den under 54 % skal den automatisk fredes.»

Norge ble så igjen med i IWC i 1960 og gikk omgående imot et forslag om et ti- til tolvårig fangstforbud på knølhval. Til tross for stadig nedgang i fangstene av blåhval, finnhval og knølhval, gikk Norge mot effektive bevaringstiltak.

I 1972 anbefalte FNs Miljøvernkonferanse med overveldende flertall 10 års øyeblikkelig stans i all kommersiell hvalfangst. Norge stemte for, men reserverte seg med hensyn til kystbasert hvalfangst. Noen uker seinere stemte Norge mot et tilsvarende forslag på IWCs møte.
Inntil 1972 holdt medlemstallet seg på 14 land. Fra denne tida av økte interessen for hval også i ikke-fangstlandene. De begynte å gå med i IWC, særlig etter 1979 da internasjonale miljøorganisasjoner avslørte utstrakt pirathvalfangst, der bl.a. nordmenn var sentrale. 20 land har disse siste årene sluttet seg til IWC, som i dag har 37 medlemsland. Av disse drev 7-8 land fortsatt hvalfangst i 1983.

«Det er kun tre land som har gått i mot stans av hvalfangst etter 1986 – Norge, Japan, og Sovjet.»

Det kom nå stadig verneorienterte forslag, og etter 1981 var blokken av fangstland ikke lenger stor nok til å hindre 3/4 flertall. I 1981 ble forbud mot kaldharpunering vedtatt, gjeldende f.o.m. 1983. I 1982 ble Seychellenes forslag om stans i all kommersiell hvalfangst f.o.m. 1986 vedtatt. Senest innen 1990 skal virkningen av fangststoppen vurderes, og det skal tas stilling til om det er grunnlag for å ta opp fangsten igjen. Norge har reservert seg mot forbudet mot kaldharpun, og fredning f.o.m. 1986. Det er kun tre land som har gått i mot stans av hvalfangst etter 1986 – Norge, Japan, og Sovjet.

Vågehvalens biologi

Vågehval er den minste bardehvalen. Hunner i gjennomsnitt 8,2 m (maks. 10,2 m), hanner i gjennomsnitt 8,0 m (maks. 9,4 m). Maks. vekt ca. 10 tonn. Dykker opptil 20 min. Lyd: Serier med lavfrekvente «grynt» (100- 200 Hz), trolig unikt for hvert individ. Også klikkpulser på 4-8 kHz som muligens brukes i ekkolokalisering. Arten er oppdelt i mange, nokså atskilte bestander i nordlige og sørlige tempererte sone. Sterkt varierende anslag for totalbestanden. Amerikanske og engelske bøker opererer med 150 000 til 300 000, norske forskere vil trolig mene det er mer. Går ofte 2-3 dyr sammen, og er mer kystbunden en de andre bardehvalene.

Vågehvalene foretar lange, årlige nærings- og forplantningsvandringer. Om sommeren drar de nordover for å ete seg feite. Den nordøstatlantiske stammen går da langs norskekysten. Kjønnsmodne hunner drar lengst øst og kommer tidligst på sommeren. Mange forhindres av Lofoten og må gå ut vestover for å komme rundt. Derav de gode fangstene av drektige hunndyr på Vestfjorden tidligere år. Vågehvalen er nærmest alteter, og i tida nordpå tar den bl.a. torsk, sei og hyse.

«Mange forhindres av Lofoten og må gå ut vestover for å komme rundt. Derav de gode fangstene av drektige hunndyr på Vestfjorden tidligere år.»

På høsten drar hunnene sørover igjen for å føde i varme, men næringsfattige områder. Hannene blir kjønnsmodne 6,5 m lange, hunnene 7,5 m. Parring skjer mellom januar og mai. Reproduksjonspotensialet er stort i f.h.t. andre bardehvaler; de kan føde en unge hver 18 måned. Ungene patter i 4 måneder og er 4,5 m når den avvennes. En vet lite om vågehvalenes alder, men den har vært anslått til rundt 50 år. En regner med 4 atskilte nordatlantiske bestander.

• Den kanadiske østkystbestanden:
  Har vært lite beskattet. Tilfeldige besøk av norske fangere. Ingen IWC-kvote i dag.
• Den vest-grønlandske bestanden:
  Beskattes mest av grønlendere, i seinere år også av nordmenn som har hatt kvote på 75 hval årlig i 1977-1981. Fra 1981-1985 er det gitt en totalkvote på 1778 dyr.
• Den øst-grønlandske bestanden:
  Øst-Grønland – Island – Jan Mayen. Beskattes særlig av islendinger, men også nordmenn. 1983-kvoten var 300 dyr, hvorav nordmenn tok 120. I 1984 var den norske kvoten 109 dyr.
• Den nordøstatlantiske bestanden:
  England – Nordsjøen – Norskekysten – Barentshavet – Svalbard. Denne gir hoveddelen av norsk fangst (60 % kjønnsmodne hunner fordi disse kommer først til feltet). I 1977-82 har kvoten vært på 1790 dyr per år. I 1983 var den redusert til 1690 og i 1984 er den nede på 635 dyr.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #5/1991.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.