NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Hvalfangst > IWC 1. mai 1991

IWC

hvalfangst - hvalportrett

Kilde: Aksjon Vern Hvalen

Den internasjonale hvalfangskommisjonen

Med det formål å «hindre videre overbeskatning av hval», undertegnet Norge og 13 andre land en konvensjon i 1946. Den trådte i kraft i 1948, og «The International Whaling Commission» (IWC) begynte sitt arbeid «ut fra hensyn til ressursgrunnlag, hvalfangstnæring og forbrukernes interesser» Det var i utgangspungtet en klubb av hvalfangstnasjoner, men åpen for alle.

IWC`s arbeidsmåte er slik: En vitenskapskommitè gir faglig basert kvoteanbefalinger til en teknisk komite som behandler anbefalingene og sender dem som får simpelt flertall videre til plenum. Her blir vedtak formelt bindende hvis de får 3/4 flertall, men IWC har ingen midler til å tvinge medlemsland til å følge vedtakene. Uenige medlemsland kan dessuten reservere seg innen 90 dager, og er da ikke bundet av vedtaket. IWC har ingen formell myndihet over land som har eller ikke har undertagnet konvensjonen.

Hovedregelen for IWC har vært at ingen bestand skulle reduseres til mindre enn 60% av opprinnelig størrelse. Kommer den under 54% skal den automatisk fredes.
Av hensyn til den veldokumenterte nedgangen i bestanden av store hvaler i Antarktisk (Sørishavet) i 1957, foreslo IWC å senke fangstkvotene for ekspedisjonene. Dette avslo Norge og trakk seg ut av IWC i 1958.

Norge ble så igjen med i IWC i 1960 og gikk omgående imot et forslag om et ti til tolvårig fangstforbud på knølhval. Til tross for stadig nedgang i fangstene av blåhval, finnhval og knølhval, gikk Norge mot effektive bevaringstiltek.

I 1972 anbefalte FN`s Miljøvernkonferanse med overveldende flertall 10 års øyeblikkelig stans i all kommersiell hvalfangst. Norge stemte for, men reserverte seg med hensyn til kystbasert hvalfangst. Noen uker seinere stemte Norge mot et tilsvarende forslag på IWC`s møte.
Inntil 1972 holdt medlemstallet seg på 14 land. Fra denne tida av økte interessen for hval også i ikke-fangstlandene. De begynte å gå med i IWC, særlig etter 1979 da internasjonale miljøorganisasjoner avslørte utstrakt pirathvalfangst, der bl.a. nordmenn var sentrale. 20 land har disse siste årene sluttet seg til IWC, som idag har 37 medlemsland. Av disse drev 7-8 land fortsatt hvalfangst i 1983.

Det kom nå stadig verneorienterte forslag, og etter 1981 var blokken av fangsland ikke lenger stor nok til å hindre 3/4 flertall. I 1981 ble forbud mot kaldharpunering vedtatt, gjeldende f.o.m. 1983. I 1982 ble Seychellenes forslag om stans i all kommersiell hvalfangst f.o.m. 1986 vedtatt. Senest innen 1090 skal virkningen av fangststoppen vurderes, og det skal tas stilling til om det er grunnlag for å ta opp fangsten igjen. Norge har reservert seg mot forbudet mot kaldharpun, og fredning f.o.m. 1986. Det er kun tre land som har gått i mot stans av hvalfangst etter 1986- Norge, Japan, og Sovjet.

Vågehval («Minke whale»)

Minste bardehval. Hunner gj.sn. 8,2 m (maks. 10,2 m), hanner gj.sn. 8,0 m (maks. 9,4 m). Maks. vekt ca. 10 tonn. Dykker opptil 20 min. Lyd: Serier med lavfrekvente «grynt» (100- 200 Hz), trolig unikt for hvert individ. Også klikkpulser på 4-8 kHz som muligens brukes i ekkolokalisering. Arten er oppdelt i mange, nokså atskilte bestander i nordlige og sørlige tempererte sone. Sterkt varierende anslag for totalbestanden. Amerikanske og engelske bøker opererer med 150 000 til 300 000, norske forskere vil trolig mene det er mer. Går ofte 2-3 dyr sammen, og er mer kystbunden en de andre bardehvalene.

Vågehvalene foretar lange, årlige nærings- og forplantningsvandringer. Om sommeren drar de nordover for å ete seg feite. Den Nordøstatlantiske stammen går da langs norskekysten. Kjønnsmodne hunner drar lengst øst og kommer tidligst på sommeren. Mange forhindres av Lofoten og må gå ut vestover for å komme rundt. Derav de gode fangstene av drektige hunndyr på Vestfjorden tidligere år. Vågehvalen er nærmest alteter, og i tida nordpå tar den bl.a. torsk, sei og hyse.

På høsten drar hunnene sørover igjen for å føde i varmen, men næringsfattige områder. Hannene blir kjønnsmodne 6,5 m. lange, hunnene 7,5 m. Parring skjer mellom januar og mai. Reproduksjonspotensialet er stort i f.h.t. andre bardehval; de kan føde en unge hver 18 måned. Ungene patter i 4 måneder og er 4,5 m. når den avvennes. En vet lite om vågehvalens alder, men den har vørt anslått til rundt 50 år. En regner med 4 atskilte nordatlantiske bestander.

* Den Kanadiske østkystbestanden:
Har vært lite beskattet. Tilfeldige besøk av norske fangere. Ingen IWC-kvote i dag.

* Den Vest-grønlandske bestand:
Beskattes mest av grønlendere, i seinere år også av nordmenn som har hatt kvote på 75 hval årlig i 1977-1981. Fra 1981-1985 er det gitt en totalkvote på 1778 dyr.

* Den Øst-Grønlandske bestand:
Øst-Grønland – Island – Jan Mayen. Beskattes særlig av islendinger men også nordmenn. 1983-kvoten var 300 dyr, hvorav nordmenn tok 120. I 1984 var den norske kvoten 109 dyr.

* Den Nord-øst-atlantiske bestand:
England – Nordsjøen – Norskekysten – Barentshavet – Svalbard. Denne gir hoveddelen av norsk fangst (60% kjønnsmodne hunner fordi disse kommer først til feltet) I 1977-82 har kvoten vært på 1790 dyr per år. I 1983 var den redusert til 1690 og i 1984 er den nede på 635 dyr.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #5/1991.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem