NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Hvalfangst > IWC: Spekk eller respekt… 24. feb 2010

IWC: Spekk eller respekt – det er spørsmålet

IWC-møte. Foto: NOAH

IWC-møte. Foto: NOAH

av Pernille Lund Hoel og Siri Martinsen

Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen blir sagt å være «i krise». Krisen består i en diskusjon om hvilke verdier som skal styre vårt forhold til livet i havet. Fortidens verdier som penger og spekk står mot nyere verdier som hensyn og respekt. Hvis fortidens verdier hadde fått stå uimotsagt, hadde det vitnet om en langt dypere krise…

Det årlige møtet i Den Internasjonale Hval- fangstkommisjonen (IWC) var i år lokalisert til Funchal på Madeira 22-26. juni. Til sammen var representanter fra 85 medlemsland samlet. Møtet består av tre deler: et møte med IWCs vitenskapskomité hvor rundt 160 forskere deltar; møter med kommisjonens underkomiteer med rundt 250 deltagere, og til slutt det årlige møtet med rundt 350 deltakere inkludert statlige delegater, og observatører fra stater som ikke har medlemsskap, mellomstatlige organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner og presse. NOAH var også til stede.

IWCs opprettelse

Japansk hvalfangst 1

Japansk hvalfangst

Den Internasjonale Hvalfangstkonvensjonen ble opprettet i 1946 med to siktemål: å verne hvalbestander mot overbeskatning, og å sørge for en «ordnet utvikling av hvalfangstnæringen». Formålet må forstås på bakgrunn av årsakene til opprettelsen av IWC: Hvalfangstnæringen hadde opp til 1940 drevet en ekstrem klappjakt på hvaler – 40 000 hvaler ble årlig drept gjennom 1930-årene, og mange arter var brakt til randen av utryddelse. Man kan trygt si at man trengte «orden» i kaoset – og alle, også Norge som var ett av medlemmene av IWC ved grunnleggelsen, så behovet for en «ordnet utvikling». Denne ordenen skulle Den Internasjonale Hvalfangstkommisjonen (IWC) sørge for. IWC er åpen for deltagelse fra alle land.

Idag bruker hvalfangstnasjonene denne frasen om «en ordnet utvikling av hvalfangsten» som pressmiddel for igjen å åpne for kommersiell fangst. Men i løpet av de 60 år som er gått siden opprettelsen, er det ikke lenger en selvsagthet at menneskets forhold til hvaler skal være et forhold hvor vi utnytter dem kommersielt for spekkets og kjøttets skyld. Andre verdier har vokst frem som viktige å ta hensyn til, i tillegg til artenes overlevelse – dyrevern er en av disse.

Hvalfangstnæringen hadde opp til 1940 drevet en ekstrem klappjakt på hvaler – 40 000 hvaler ble årlig drept gjennom 1930-årene, og mange arter var brakt til randen av utryddelse.

Dyrevern på agendaen?

Hvaler. Foto: Scott Portelli

Foto: Scott Portelli

Dyrevelferd har blitt et tema som stadig flere land ønsker å ta opp i IWC, og avlivingsmetodene står i fokus. Under årets møte stilte bl.a. Storbritannia, Tyskland, Monaco og Costa Rico spørsmål om mangel på statistikk fra hvalfangstnasjonene og hvorfor de ikke klarer å gi informasjon om avlivingtider til tross for at dette blir etterspurt år etter år. Storbritannia forsøkte å komme med et forslag om å gå gjennom retningslinjene for dyrevelferd som er satt av World Organization for Animal Health (OIE), men endte til slutt opp med trekke forslaget fordi det ikke ville oppnå konsensus.

Den norske delegasjonen unnlot å støtte opp om forslag som hadde med økt fokus på dyrevelferd å gjøre. Det synes å være et offisielt norsk standpunkt at diskusjoner om dyrevernhensyn ikke «hører hjemme» i IWC. I motsetning til da IWC ble startet, er dyrevern nå på den politiske agendaen og bør tas hensyn til overalt hvor dyrs skjebne avgjøres. Norge markerer seg derimot som forkjemper for den «gamle skole» i IWC – ambisjonen strekker seg til å være en forkjemper for kommersiell fangst, og lite annet. Det er imidlertid ingen selvsagthet at det skal være slik: Land som i dag er mest opptatt av verneaspekter, slik som Storbritannia, Tyskland, Nederland og USA, drev i sin tid storstilt hvalfangst. Hvalfangst er dermed ingen særskilt «norsk tradisjon». Forskjellen mellom de nåværende «vernelandene» og «fangstnasjonen Norge» synes dessverre å være sistnevntes manglende vilje til å ta inn over seg dyrevelferd og vernetankegang som viktige politiske temaer.

Må man spise hval?

Norsk hvalfangst. Foto: Greenpeace

Norsk hvalfangst. Foto: Greenpeace

På årets møte la Danmark (på vegne av Grønland) frem et forslag om en kvote på 10 knølhval. Grunnen ble sagt å være at dette er en viktig tradisjon og matkilde for Grønland. I sin presentasjon viste de bilder av folk som sto i lange køer, etter sigende for å kjøpe hvalkjøtt, selv om man ut i fra bildene ikke kunne se dette. De avsluttet sin presentasjon med bilde av et lite barn, som ble vist gjentatte ganger under den påfølgende diskusjonen. En rekke delegater fra tradisjonelle pro-fangstland holdt lange innlegg om viktigheten av å drepe knøl- hvalene for at ikke «barna på Grønland skulle sulte». Tatt i betrakning at det ikke er en sultproblematikk i landet, og at hvalkjøtt fra fangst fra to år tilbake ligger i fryselagrene til grønlandske supermarkeder, var dette en surrealistisk forestilling. Mindre surrealistisk blir det ikke av at de samme landene, ifølge deltagere på tidligere møter, har brukt lignende argumenter for å forsvare også norsk hvalfangst… Ikke desto mindre fortsatte forestillingen time etter time.

Diskusjonens kjerne er at en oppstart av knølhvalfangst er et brudd på konvensjonens forbud mot kommersiell hvalfangst dersom det viser seg at det ikke er et reelt «behov» hos grønlenderne for å spise mer hvalkjøtt. Dersom de kan dokumentere et «behov», kan fangsten imidlertid defineres som «urbefolkningsfangst». Spørsmålet om «urbefolkningsfangst» er imidlertid komplisert – for fangstnasjonene er det et vesentlig poeng å gjøre linjen mellom urbefolkningsfangst og kommersiell fangst så utydelig som mulig: Om man spiser kjøttet eller tjener penger på kjøttet er to sider av samme sak, hevder de. Og noe riktig må det være i dette – for fangsten på Grønland er i alle fall dokumentert å være kommersiell: Forhandlerne av hvalkjøtt sier rett ut at det er en kommersiell drift. Men da faller også «behovet» bort – for man kan ikke hevde at den eneste måten å tjene penger på er å drepe hval. Til slutt ble det avgjort at forslaget om fangst av knølhval skulle avgjøres på et ekstraordinært møte ved en senere anledning. Med til historien hører det også at den grønlandske fangsten forårsaker svært mye lidelse – ca 80 % av dyrene har en lang dødskamp, i gjennomsnitt på en halv time – med maksimumstid på 6 timer for vågehval og 12 timer for finnhval.

Diskusjonen om «behov» for hvalkjøtt var også spesiell på bakgrunn av et annet diskusjonstema som kom opp den påfølgende dag: Økt forurensing i verdenshavene og hvilken effekt dette har på hvalartene. Monaco viste til studier på Færøyene som hadde vist høye nivåer av miljøgifter og at dette hadde ført til en anbefalning om ikke å spise hvalkjøtt.

”Forskningsfangst” og de ”tre R`er”

Vågehval. Foto: Scott Portelli

Foto: Scott Portelli

Forskningsfangst er også et hett tema i IWC. Forskningsfangst utføres i dag hovedsakelig av Japan. For at et land skal kunne drive med forskningsfangst kan landet selv gi spesialtillatelser for dette, men det må kunne forsvares ovenfor IWCs vitenskapskomite. Det diskuteres spesielt i hvor stor grad man skal drive dødelig versus ikke- dødelig forskning. Australia kom i år med et forslag om at hvalfangst under spesiell tillatelse burde inlemmes under IWCs kontroll. Australias miljøminister uttalte også at: ”Australia er av det synspunkt at all forskning på hval må bli underlagt genuint vitenskapelige behov og må bli utført på en mest mulig human og etisk måte (…) vi trenger ikke drepe hvaler for å forstå dem”. Videre argumenterte Australia med at all vitenskapelig forskning burde bruke internasjonale anerkjente prinsipper for å erstatte dyreforsøk med alternativer, redusere antall dyreforsøk og bestrebe seg på de minst mulig smertefulle metoder i forsøk; de tre R`ene – replace, reduce, refine. Dette forslaget ble imidlertid raskt slått ned på av hvalfangstnasjonene og dermed stoppet diskusjonen opp. Merkelig nok støttet ikke Norge opp om prinsippene om human forsking i IWC. Den nye norske dyrevelferdsloven har inkorporert prinsippene om å redusere antall dyr til forsking. Dette burde forplikte den norske delegasjonen til å støtte forslaget fra Australia m.fl. i IWC.

Hvorfor er disse prinsippene så kontroversielle i IWC? Bak diskusjonen ligger igjen den kommersielle hvalfangsten og lurer. Japan ønsker ikke å implementere ikke-dødelige forskningsmetoder, selv om de skulle være bedre, for da kan de heller ikke få hvalkjøtt å selge i japanske supermarkeder. Den japanske forskningsfangsten blir av mange sett på som et skalkeskjul for å drive ren kommersiell fangst – hvilket for Japan ville være et konvensjonsbrudd, siden de ikke, som Norge, har reservert seg mot forbudet.

Striden i IWC

Hvalsafari. Foto: NOAH

Hvalsafari. Foto: NOAH

Et av de store temaene på årets IWC-møte på Madeira var spørsmålet om IWCs fremtid. I årevis har IWCs medlemsland vært enige om at det trengs forandring, og at det er behov for å avgjøre hva IWC er og skal gjøre. Svaret på dette er det imidlertid langt fra enighet om.

Etterfulgt av lukkede møter for å få til en avtale som kunne gjøre det lovlig å drive med hvalfangst i Japan, var det flere som fryktet at forbudet mot kommersiell hvalfangst kunne være truet. Men Japans forslag om en kvote på 150 vågehval årlig i fem år ble likevel møtt med kritikk og ulike meninger innenfor den vitenskapelige komiteen.

En arbeidsgruppe er blitt nedsatt for å utrede IWCs fremtid, og mye spenning er knyttet til hvordan de vil løse denne oppgaven. Men et annet vedtak preger også IWC-møtene: Etter mange harde diskusjoner har IWC vedtatt at man så langt som mulig ikke skal stemme over forslag – dersom man vedtar noe skal det være konsensus. Man debatterer ikke for å komme frem til en avstemning, man lar land holde svært lange – ofte irrelevante – innlegg uten avbrudd, og man ber om at land trekker sine forslag dersom det kan tenkes å ikke være konsensus for dem. Det ble flere ganger under møtet presisert at man måtte strebe etter enighet og at «ingen ting blir avgjort før alle er enige». Et tydelig trekk ved møtet var at vernenasjonene er de som først og fremst «adlyder» denne møte-ordenen, mens hvalfangstnasjonene tillater seg lange innlegg og fremmer sine interesser på en relativt likefrem måte.

”Australia er av det synspunkt at all forskning på hval må bli underlagt genuint vitenskapelige behov og må bli utført på en mest mulig human og etisk måte (…) vi trenger ikke drepe hvaler for å forstå dem”.

Autralias Miljøminister

Konsensus mellom parter som har svært motstridende interesser oppnås sjelden – og har man bestemt seg for kun én måte å avgjøre spørsmål på, så låser man sin egen mulighet til å ta bestemmelser. Beskyldningene om at IWC er inne i en «stillstand» er derfor riktige.

Derimot er det ikke riktig når norske myndigheter hevder at vernelandene er skyld i stillstanden, og at den eneste måten å få et «fungerende» IWC, er å åpne for kommersiell hvalfangst igjen. Et IWC som tillater kommersiell hvalfangst og som lar enkeltland drive på med dødelig forskningsfangst etter eget ønske, er et IWC som «fungerer» på den måten hvalfangstnasjonene vil; et organ som legitimerer og fremmer hvalfangstnæringen. Dette er selvsagt ikke den eneste måten å «fungere» på. Vernelandene ønsker et IWC som fungerer ved at tiltak iverksettes slik at dødelig forskningsfangst byttes ut med ikke-dødelige forskningsmetoder for å øke kunnskap om hvalene mens de lever; et IWC som effektivt beskytter hvaler mot lidelse og hvalpopulasjoner mot utryddelse ved at dødelig kommersiell utnytting av dem, hvalfangst, byttes ut med ikke-dødelige næringsideer som hvalsafari.

Norsk hvalfangst handler ikke om «vitenskap» bare fordi man teller antall hval og fastsetter kvoter – den handler om et ideologisk prinsipp der mennesker først og fremst skal forholde seg til hvaler gjennom fangst.

Det er en ideologisk strid om hvordan mennesker skal forholde seg til hvaler, om forskning og næringsvirksomhet skal ha som mål å drives mest mulig hensynsfullt – eller om man skal slippe til skyggen av fortidens hensyns- løse utnytting igjen. Når hvalfangstlandene forsøker å fremstille striden i IWC som en strid mellom «prinsipper og vitenskap», underslår de det faktum at deres egne ønsker i aller høyeste grad er prinsippielt og ideologisk fundert. Norsk hvalfangst handler ikke om «vitenskap» bare fordi man teller antall hval og fastsetter kvoter – den handler om et ideologisk prinsipp der mennesker først og fremst skal forholde seg til hvaler gjennom fangst. Andre land deler ikke denne ideologien – de legger vekt på økende dyrevernbevissthet og etterstrebelse av hensyn.

«The Future of IWC» kan vise seg å være et større spørsmål enn hvordan et internasjonalt organ skal strukturere sitt arbeid. IWC er arena for en kamp som handler om hvorvidt mennesker skal utvikle seg fra fortidens egosentriske utnyttelses-mentalitet overfor naturen og inn i en tid hvor også andre arters interesser teller.

Kilder: http://www.iwcoffice.org/; IWC plenary meetings, 2009; «Exploding Myths – an expose of the commercial elements of Greenlandic Aboriginal Subsistence Whaling», WSPA, 2008.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2009.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem