NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Hvalfangst > Hvalfredningsloven av… 1. feb 1993

Hvalfredningsloven av 1904

Hval. Foto: Bryant Austin

Foto: Bryant Austin

av Aileen Hennes

Den første lov for fredning av hval ble til i Norge. Hvalfredningsloven gikk ut på at det fra januar 1904 skulle være forbudt å jage eller fange hval i sjøterritoriene utenfor Nordland, Troms og Finnmark.

Da Svend Foyn oppfant granatharpunen og startet moderne hvalfangst satte han igang rene gullfeberen blandt andre som ville tjene seg rike på dette «eventyret». Foyn ble imidlertid gitt eneretten til å skyte hval de første 10 årene av sin karriere nordpå. Lik en eneveldig fyrste ga han ut noen ganske få konsesjoner, men under mildt sagt sære betingelser: Konsesjonshaverne måtte ikke fange hval i Varangerfjorden, de måtte ikke benytte folk som hadde vært i Foyns tjeneste i løpet av de siste tre år og de måtte gi 10% av nettoutbyttet til hedningemisjonen.

Da ti års perioden var over, var 7 selskaper opprettet i Øst Finnmark og nå strømmet andre til. Den ene håpefulle oppkomling etter den andre reiste til Finnmark og bygget seg en fangststasjon. De fleste var fra Sarpsborg, Larvik og Tønsbergområdet og hadde skaffet forhåndskapital fra selfangsten. I sin iver klinte de seg opptil lykkefuglen Foyn. Vi ser en parallell i dagens oppdrettsnæring.

Fra midten av 80-årene til midten av 90-årene var fangsten formidabel, den lå da på godt over 1000 blåhval i året. Antallet kan imidlertid ganges mange ganger da man regnet 2.1/2 finnhval eller 7 seihval for én blåhval. Det var med andre ord «verdienheter» som ble tellet; ikke antall liv man gjorde slutt på. (Denne tellemåten varte forøvrig opp til 1960 årene)
Hvaloljen ble solgt i Storbrittania til 30 pund pr. tonn. Bardene solgtes først for 20 pund pr. tonn, men etterhvert som de ble sjeldnere øket prisen inntil 230 pund pr. tonn.

valselskapet «Haabet» hadde i sitt første driftsår (1882 ) en profitt på kr.110.000, minus de 11.000 som nødvendigvis måtte gå med til å frelse hedninger.

«En hvalart som kalles fiskedriver»

Men allerede i fangstens første år kom protestene fra kystbefolkningen. Fiskerne hevdet at hvalen pleide å drive torsken og lodden inn mot land og at hvalfangsten forstyrret forholdet og gjorde det vanskeligere å få fisk. Påstanden var bygget på erfaring: Etter Foyns jakt de første årene i Barentshavet var der mindre fisk langs kysten. Deres erfaring var underbygget av sagn: Fra «Kongespeilet»: «Saa er der endnu en hvalart som kaldes fiskedriver; den blir menneskene nesten til størst nytte; ti ude fra havet driver den baade sild og al slags andre fisk ind til landet, og den har ret mærkelig natur; den forstaar at skaane mennesker og skibe, og hen til dem driver den sild og alslags fisk som om den var bestemt eller sendt af Gud dertil, og som om det var dens embedspligt, saalenge fiskerne udøver deres fangst på fredelig maade.»

Finnmarkingenes skepsis til hvalfangsten ble sett på med unåde, de ble beskyldt for alt fra overtro til misunnelse. Det var ikke dengang snakk om at dem som lever i pakt med naturen hadde noe særlig forståelse av den, nei, hvalfangerne var heller tilhengere av den moderne vitenskap. Finnmarkingene kunne dessuten gå over til andre næringsveier hvis fisken uteble, det var bare latskap som gjorde at de ikke drev det til noe innen f.eks. landbruk…. Det haglet med slette beskrivelser av Finnmarkingene, de var like mye av en skyteskive dengang som miljø – og dyrevernerne er for hvalfangere idag.

Myndighetenes løsning på konflikten var mye den samme,og en vitenskapsmann ble sendt nordover for å forske. Den gang som nå hadde vitenskapen et orakelmessig tilsnitt og ble betraktet som det 19. århundres våpen mot «middelalderlevninger».

Hvalloven av 1880

Professor O. Sars fra Bergen dro nordover hele tre ganger i løpet av den 30 års lange konflikten. Han hadde helt andre forklaringer på at lodden og torsken uteble enn den at det ble fanget hval og kunne derfor ikke støtte opp under et fredningstiltak. Det han imidlertid anbefalte var at man innførte en lov som gjorde det forbudt å skyte hval for nært inntil land for derved å beskytte fiskernes liv og redskap. En skadeskutt hval med en hvalbåt på slep kunne nemlig anrette stor skade hvis den svømte mot fiskernes båter. Det ble på denne anbefaling laget en hvallov av 1880 som forbød fangst innen en avstand av en geografisk mil fra kysten.

Selinvasjon og utryddelse av hval

I begynnelsen av 1890 årene syntes imidlertid fisket å gå som normalt og protestene avtok. Men i 1895 så Finnmarkskysten sin første selinvasjon, med Grønlandssel fra Østisen, såkalt «russekobbe». Atter en gang ble det ramaskrik, for selen gjorde store skader på redskap og skremte dessuten fisken bort. Det var folketro at hvalen holdt selen unna og dermed tiltok protestene mot hvalfangsten med fornyet styrke. Professor Sars måtte nordover igjen og konklusjonen av hans forskning var at der var ingen sammenheng mellom hvalfangsten og selinvasjonen. Men han advarte imidlertid mot mulig utrydding av hval i Barentshavet.

I 90 årene sank antall hval fanget til ca. 500 pr. år, og selv for å fange dette antall måtte båtene gjerne dra helt til Spitsbergen og dra kadaverne tilbake til flensestasjonene på Finnmarkskysten. Ved århundreskiftet var der 29 hvalfangerselskaper. Det sier seg selv at inntekten ikke kunne ha vært stor. Noen av selskapene tjente mindre enn det de pleide å gi til hedningemisjonen.

Vorherre sier ja til hvalfangst

For Finnmarkingenes vedkommende var fisket nærmest totalt ødelagt p.g.a. selinvasjonene. Dette falt sammen med en utvikling bort fra åpne Nordlandsbåter med råseil til sneiseilbåter eller bruken av fiskedampere med doryer, som kunne gå lenger ut til havs selv i styggevær. Nordlendingene kunne gå til anskaffelse av det nye utstyret, men Finnmarkingene, som ikke hadde hatt skikkelige inntekter på årevis, måtte fortsette det nå sviktende fiske fra de åpne Nordlandsbåtene.
Fattigdommen og misnøyen øket og kravet om en hvalfredningslov fikk ny giv. Det var lite sympati med fiskerne fra de hvalfangstinteresserte søringene, som sammenlignet dem med «arbeidere som i teknikkens barndom knuste de nye maskiner fordi de skapte arbeidsløshet» og mente at fiskerne så på «hvalen som fiskets barnepike». Eksempel på et typisk nedlatende forsøk på «å snakke dem til fornuft» er dette sitatet hentet ut av en tale Svend Foyn holdt under et folkemøte i Vardø: «Jeg har rådført meg med Vorherre om hvorvidt hvalfangsten skader fiskeriene, og Vorherre sier nei.»

Hvalfangsten som landsfordærverlig bedrift

Vitenskapsmennene støttet Foyn og regjeringen; Sars, Guldberg, Collett og Hjort uttalte etter tur at hvalfangsten ikke influerte nevneverdig på fiskeriene. De fikk imidlertid sine pass påskrevet av hvalfredningskomitéen: «Det er mærkverdig at de saakaldte videnskabsmænd hertillands med deres eftersnakkeri ikke blir trætte i sin kamp med de fiskeriinteresseredes opfatning af hvalfangsten som landsfordærvelig bedrift, når denne opfatning har stadfestet seg som sandhet gjennom over 30 års erfaring.»
I samme tale blir vitenskapsmennene tiltalt som «hoffærdige obskuranter» – det kan ikke sies bedre idag!

Fiskerne går til aksjon

Striden ble mer og mer tilspisset. Til slutt sto landsdel mot landsdel, Finnmark og Troms mot Jarlsberg og Larviks amt.
Fiskerne besluttet å ta saken i egen hånd og en juni natt i 1903 gikk 1500 fiskere til angrep på Tanen hvalfangerstasjon i Mehavn. De knuste og herjet; rev ned pipen. Bare noen ganske få ble arresterte og da både statsadvokaten og riksadvokaten var for hvalfredning fikk aksjonistene milde straffeutmålinger. Tre ble dømt til tyve dagers brød og vann, én til femten og fire til ti dager. To fikk 80 kr. i bot, mens seks stykker fikk erstatninger for velferdstap på beløp inntil kr. 300.
Kampen mellom fiske og hvalfangst hadde stått på i 30 år, nå ble stemningen i Finnmark vurdert som «unektelig faretruende» og det ble besluttet å innføre en hvalfredningslov. Loven tredde i kraft 7. januar 1904.

De egentlige vinnerne

Det var jubel og fest i Vardø fiskeriforening da loven gikk igjennom, men den dag idag innvaderes Finnmarkskysten av «russekobben».

Feltet var «utskutt». Allerede fra midten av 1890 årene var de fleste hval skutt milevis utenfor norsk sjøterritorium og slept inn til landstasjonene. Driften var dyr og uøkonomisk. Da fiskerne nordpå endelig fikk vedtatt loven om totalfredning av hval langs norskekysten, gjorde de hvalfangerne en kjempetjeneste for det ble besluttet at den norske regjering skulle kompensere hvalselskapene for det tap de hadde lidd ved innføringen av Hvalfredningsloven. De ble med andre ord rikt belønnet for å forlate et felt de hadde ødelagt og som ikke lenger var drivverdig.

Med denne kapitalen «utflagget» de norske hvalselskapene. Allerede ved utgangen av 1904 var de etablerte på Spitsbergen, Island, Shetland, Færøyene, Japan og Newfoundland.
I 1905 dannet Chr. Salvesen et hvalfangerselskap i Leith i Skottland, mens Chr. Christensens «Oceana» sel- og delfinfangerselskap etablerte seg i Sydishavet og delfinfangeren Johan Bryde startet hvalfangst i Sør Afrika.

Og med dette begynte den store organiserte utryddelsen av hval.

Prøysserjaget

«Hakk i hæl på hvalstimene følger hvalbåtene så vassgovet bruser om baugen. «Prøysserjaget» er begynt for alvor. Bare etpar timer i døgnet er det skumt. Fra første lysning til halvmørket setter inn, brenner skytterne løs på lynrappe rygger. Harpunene flyr gjennom lufta som spyd med 60 favners tauslanger for enden, spidder seg inn i finnhvalkjøttet og slår seg ut på andre sida. Granatene springer i lufta så splintene fyker. Linene rauser ut så det ryker av dem. Mannskapene hiver bestene inntil båtbaugen.

– Få pumpespydet i magan på´n og blås´n opp! – Sett flagg i´n! – Go on på stimet igjen!

Skytterne trykker av igjen.

Kilder: Hans Bogen «Linjer i Den norske hvalfangsts historie» Aschehoug &co. 1933.
Fridtjov Barth Larsen «Hval og hvalfangst» Fabritius & Sønners forlag 1943.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1993.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem