NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Hvalfangst > Den merkelige hvalfangst… 1. mai 1991

Den merkelige hvalfangstkommisjonen

Hvalfanger

av Aileen Hennes

I 1930 fanget Norge alene 19.262 blåhval og sto for 60% av verdens totalfangst av alle de store hvalartene, det meste fra Atlantiske områder.

Nordmenn – verdenshavenes imperialister – syns det er underlig at noen kan være imot deres hvalfangst. Spesiellt nå når den er begrenset til den «norske» vågehvalen.
Alt vi ber om, syter hvalfangerne, er å få skyte noen få tusen hval i året. Si 2000, 20 000 eller 200 000; vi er ikke så nøye med tallene. Nei, det er heller ikke de norske forskerne. Ifjor møtte de frem på Hvalfangstkommisjonens årlige møte med et bestandsanslag for vågehval i N.Ø.Atlanteren på mellom 55 000 og 130 000 dyr. Hvorpå de ble utledd.

Men prof. Lars Walløe, tidligere elg-ekspert,ble plutselig utnevnt til å iverksette Sjøpattedyrprogrammet (som skal bevise at vi har mer enn nok både av sel og hval til å bedrive fangst) vendte hjem fra Hvalfangstkommisjonen og gikk rett til pressen med den melding at han ikke hadde tillit til vitenskapskommiteen i IWC. Walløe sa at de norske tallene ga grunnlag for fangst på 800 til 1000 dyr, men måtte beklage at «IWC fastholdt at bestanden var på bare 19 000 dyr.» Han lot det bli kjent at «Hvalfangstkommisjonen ignorerte sitt eget regelverk».
Videre svertet han to av IWC`s forskere, Justin Cooke og Sidney Holt, ved bl.a. å si at «de var ansatt av Greenpeace». (Om noen enda ikke er klar over det er det omtrent det verste man kan si om et menneske blandt store deler av Norges befolkning.) Disse to mente han var fullt ut istand til å manipulere de andre 90 medlemmene i komiteèn.

Prof. Walløe er tilbake på Hvalfangstkommisjonen i år på møtet som holdes på Island i mai. Ingen nye tall eller beregninger foreligger, man regner med å kunne fastslå bestanden ett eller annet sted mellom 54 900 – 81 500 dyr på grunnlag av de eksisterende norske data. Men den norske delegasjonen regner ikke med noen fangstkvote og vil heller ikke be om 60 hval til «forskningsfangst» slik de opprinnelig planla. I en pressemelding fra UD heter det at «Regjeringen vil trappe opp kontaktene med andre land med sikte på at arbeidet i IWC kan komme inn i et mer konstruktivt spor i samsvar med Hvalfangstkommisjonens regler. Nødvendige ressurser vil bli stilt til disposisjon for dette arbeidet.»

Dette er en «rund formulering» i kjent departementalt stil, derfor oppsøkte vi kilden. Karsten Kleppsvik er en av Fiskeridep. representanter i regjeringens delegasjon til IWC. Han sa at Norge ville bruke langt mere tid og energi i tiden fremover på å fremme sine synspungter internasjonalt. Synspungtene er selvsagt forskjellige begrunnelser for å bedrive hvalfangst.
Kleppsvik var av den mening at «å komme inn i et mer konstruktivt spor i samsvar med Hvalfangstkommisjonens regler» ikke betød at Norge skulle spille med åpne kort, for ifølge Kleppsvik så hadde Norge spilt med «så åpne kort som råd var». Når man så vet at Fiskeridepartementet har underslått informasjon til IWC i iallefall 20 år, kan vel dette også betegnes som en «rund formulering». Informasjonen departementet beviserlig har underslått er mer eller mindre graverende brudd på regelverket, overstigelse av kvoter og fangst av fredete arter.

På spørsmålet om Norge skule ta alvorlig kravet til human avlivning svarte Kleppsvik at i så henseende hadde Norge vært et foregangsland i og med at Egil Ole Øen i 1983 laget en granatharpun som kunne brukes på en så «liten» hval som vågehvalen. At denne ikke er særlig mer effektiv enn kaldharpunen er Kleppsvik klar over, men som han sa så var gjennomsnittstiden på dødskampen blitt «noe redusert».

Her er et eksempel: I norsk vågehvalfangst i 1986 tok det 9 av 16 hval (som var kvoten) fra 11.5 – 30 min. å dø. Bare 13 av de 16 var skutt med granat harpun, vilket var påbudt, mens de resterende 3 plus 4 ulovlige drepte hval ble skutt med tidligere detonerte harpuner.
Det tok èn hunn 30 min. å dø etter å ha blitt skutt først med en eksplosiv harpun, så med en kaldharpun og deretter med 8 rifleskudd.

Det er underlig at elg-proffessor Walløe, som ellers aldri kan dy seg for å sammenligne elg og hval, ikke kan få seg til å sammenligne dødskampen til disse to pattedyrene. Tenke seg til en jeger skyte en granat inn i kroppen på en elg og la den løpe til den dør av blodtap og utmattelse, før han kaldt og rolig vinsjer den inn!

Tilfellet fra 86 ble ikke forelagt IWC av den norske regjering, men ble presentert for kommisjonen fra annet hold.

I hvalfangstspørsmålet, som i selfangsten, er Norge korrupt. Og hvis de skulle vise seg ikke å være det ville det være enda værre, for da ville det bety at vi som nasjon var tilbakestående.
I IWC regulativ heter det at «kommisjonen kan tilråde enhver av de kontraktmessige forpliktede landene i enhver sak som har med hval og hvalfangst å gjøre.» At de fleste av IWC`s medlemsland følger med i tiden og at Norge ikke gjør det fremgår av den ofte benyttede avisoverskriften: «Den merkelige Hvalfangstkommisjonen.» Etterfulgt av så mye sutring av en eller flere troglodyttiske hvalfangere. Hva med å skaffe dem plass på hvalfangstmuseet?

Er vågevalen truet av utryddelse?

I de siste årene før hvalfangststoppen tredde ikraft i 1986 var 90% av alle drepte hvaler vågehval. Dette pga. at andre bestander var så lave fordi de var blitt overbeskattet.
Som et forsøk på å besvare spørsmålet om vågehvalen er truet har Norge konsentrert sin forskning om størrelsen på bestanden. Men bestandens størrelse er bare en del av en helhet en må forstå for å kunne vurdere virkningene av fangst og artens generelle helsetilstand.

De sparsomme opplysninger som finnes indikerer at bestanden av vågehval er under alvorlig belastning. Dyr som ble drept i 80-årene før fangsstoppen, var yngre, hadde nådd seksuell modenhet tidligere, hadde tynnere spekklag, var funnet i mindre grupper og hadde akkumulert høyere nivåer av kvikksølv og PCB i kjøttet.

«Efter å ha hørt hvalens fredelige ånedrett ved siden av meg både dag og natt på flåter og sivbåter ute på verdenshavene er det ikke bare zoologiske fraser at hvalen er et varmblodig pattedyr like mye som hest og hund. Det er helt klart at en hval som svømmer rundt og kjemper med en kaldharpun i kroppen lider like mye som en elg eller bjørn ville gjort i tilsvarende situasjon. Hvis Norge vil gjøre krav på å være et sivilisert foregangsland bør vi vise den tallrike og stadig økende skare av kritikere ute at vi er like humane mot varmblodige medskapninger i havet som mot de som beveger seg på land…»
-Thor Heyerdahl

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #5/1991.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem