NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Kronikk: Havbruk – en… 1. jan 2006

Kronikk: Havbruk – en livstruende næring

geelmuidenav Niels Chr. Geelmuyden, forfatter

50 000 laks dør av sykdom i norske oppdrettsanlegg hver eneste dag. Det blir litt over 18 millioner ihjelplagede lakselik i året. Men myndighetene har nå engang utpekt organisert dyremishandling som nasjonalt satsningsområde. De fleste later derfor som ingenting.

50 000 er ikke et anslag som verserer blant oppskakede miljøfantaster. Det var den biologiske direktøren i Pan Fish, Cato Lyngøy, som presenterte tallet under årets Havbrukskonferansen i Bergen. Så kan man bare fable om hvilken helsetilstand de er i, de stakkars dyrene som ikke er selvdøde når de gasses bevisstløse av karbondioksid for verdensmarkedet.

Svimere og dødfisk.

Noe vet man. Fiskene lider for en stor del av infeksjonssykdommer, deformert ryggrad, ødelagt tannstilling, bitemerker, finneråte, gjellesyke, katarakt, indre blødninger og anemi. Havforskningsinstituttet har oppfordret oppdretterne til å bli flinkere når det gjelder å samle opp ”svimere og dødfisk”. Mange av fiskene er kommet i vane med å nappe øynene ut på hverandre. For laksen gjør det ingen stor forskjell. De har for en stor del allerede mistet synet på grunn av tiltagende mengder rapsolje og andre helseskadelige omega 6-fettsyrer i foret. Lus er et stort problem, slik det gjerne blir i konsentrasjonsleire. Norske oppdrettere sverger til lakselusmiddelet cypermethrin. Et preparat som er forbudt i andre land fordi forskningssenteret Cefas har påvist at stoffet forårsaker sterilitet blant flere fiskearter.

Lenge har næringen brisket seg over at antibiotikabruken er nedadgående. Slik forfører de folk til å tro at helsetilstanden blant fiskene er blitt bedre. I virkeligheten skyldes nedgangen i forhold til forbruket i 80-årene at antibiotika simpelthen ikke virker lenger. Bakteriestammene er blitt resistente, slik kritikerne fryktet. For en stor del er man gått over til vaksinasjon og behandling med langt mer konsentrerte og skadelige preparater. Dertil kommer at antibiotikabruken faktisk er doblet fra 2001 til 2005.

Sunn føde?

Kronprins Haakon Magnus markedsfører norsk oppdrettslaks i Japan. Han er like sikker på at oppdrettslaks er helsebringende som han var sikker på at Portugal ligger ved Middelhavet. Praktisk talt alle norske myndighetsorganer er enige på dette punkt. Riktignok har amerikanske forskere funnet sikre spor av flammehemmere i norsk laks. De er urolige som følge av at flammehemmere i kosten utløser hukommelsestap og nervelidelser. Nedsatt hukommelse kan unektelig oppleves som en fordel. Da slipper man å tenke på de mengdene av dioksin, PCB og DDT som fiskene tilføres gjennom oljen i foret. 35 prosent av foret består av olje – for at fisken skal bli fet så fort som mulig. Norsk oppdrettsnæring motsetter seg å rense oljen. Trolig er det her man finner forklaringen på de ekstreme funnene av bly og kadmium som russerne har gjort i norsk laks. I tillegg kommer den påviste bruken av nitritt og astaxantin ved sminking av den begredelige fiskematerien.

Himmelbruk.

Det er en absurd side ved menneskeheten: Hvis den uretten man begår er systematisk nok og lønnsom nok, tar ingen anstøt. Holder man fem levende laks fanget i sitt badekar i månedsvis, vil de fleste enes om at man er en dyremishandler. Behandler man 650 000 tonn laks på samme måten hver dag året rundt, kalles det vekstnæring og Norges fremtid.

Uttrykket ”havbruk” sikter mot å sidestille fiskeoppdrett med jordbruk. ”I tusener av år har menneskene dyrket jorden”, sier oppdretterne. ”Først nå er vi begynt å dyrke havet”. Man må ha lov til å regne det som en selvfølge at vedkommende også vil gå inn for å dyrke himmelen. Det er tidkrevende plunder å fange ryper, tiur, fasaner og orrfugl, slik det tidligere var å fange laks. Hvis man innhegnet store luftrom med hønsenetting og proppet dem fulle av disse fugleslagene, ville jakten bli mye greiere.

Dødelig forurensning.

Mange oppdrettere gir inntrykk av at miljøstiftelsen Bellona er gått god for næringen. Det er selvfølgelig usant. Til tross for at rapporten ”Miljøstatus for norsk havbruk” fra 2003 ble sponset av tunge aktører innen oppdrettsnæringen, reises det flengende kritikk mot norsk havbruk på flere områder. Miljøstiftelsen er opprørt over de 600 000 rømminger som årlig finner sted fra anleggene. Dette fordi mer enn halvdelen av all laks i enkelte fjorder og elver nå er rømte oppdrettslaks. Slik utryddes de siste rester av villaksen.

2005 representerer så langt et rekordår med sine 731 000 rømte laks. Alt tyder på at 2006 blir verre enn verst. I mai passerte tallet 700 000. Lederen av Rømmingsutvalget, Tarald Sivertsen, betegner utviklingen som katastrofal. Han ønsker å finne ut hvorfor laksene rømmer. La meg gi ham to mulige ledetråder: Hvis Sivertsen var bestykket med et brutto boareal på en kvart kvadratmeter, ville han trolig selv vurdert å rømme. Ganske særlig hvis boarealet befant seg i et fengsel fullt av alvorlig syke og dødelig smittebærende medfanger En annen mulig ledetråd består i at det er kostbart å forsikre seg mot sykdom i besetningen. Langt billigere er det å forsikre seg mot rømming. Når for eksempel ILO-viruset slår ut en eller flere merder, er det fristende å bruke havet som avfallsdeponi.

Bellona er også rystet over de 200 tonnene med miljøgiften kobber som hvert år tilflyter havet fra de kobberimpregnerte nøtene. Dessuten roper miljøstiftelsen roper varsku når det gjelder den overgjødsling som anleggene representerer. Allerede i 80-årene slapp oppdrettsnæringen ut mer kloakk enn hele den norske befolkning til sammen. Oksygennivået rundt anleggene synker og giftig hydrogensulfid utvikles. Forskere har fastslått at oppdrettsnæringen er den fremste årsak til kvelende algevekst i norske fjorder. Resultatet er at villfisk avstår fra å gyte i fjorder med oppdrettsanlegg. De gjenværende villfiskene rapporteres å ha en uspiselig, geleaktig konsistens.

Utryddelse av liv.

Minst like alvorlig er det at produksjonen av oppdrettsfòr tømmer verdensmarkedet for fiskemel og proteinreserver. Ressurser som blant annet skulle kommet nødlidende mennesker til gode. Det globale overfisket av tobis, øyepål og kolmule er i ferd med å utrydde disse fiskeslagene. Dermed utryddes også fuglearter som lomvi og krykkje. I praksis må man drepe fire kilo frisk villfisk for å ale frem et kilo syk oppdrettslaks. Naturvernforbundet er ikke alene om å karakterisere dette som et gigantisk ressursmisbruk.

Mange oppdrettere gjør et poeng av at laksen konverterer protein mer effektivt enn griser. Min anbefaling er at de holder grisepratet for seg selv. Et sammenlignbart bilde ville man først stått overfor hvis det i Norge fantes 60 millioner griser og hver av dem spiste tre hundre kilo villdyrkjøtt før de ble slaktet. De fleste forstår at alt dyreliv i norske skoger på den måten ville blitt utryddet i løpet av kort tid. Når det samme utspiller seg under havflaten, er det få som reagerer. Likeglade nordmenn serverer hverandre røkelaks som om alt var i orden. Folk vil ikke vite. Deri ligger alle grusomheters drivstoff. Ingenting holder så effektivt liv i verdens ondskap som at pyntelige mennesker ser en annen vei. Bare slik kan oppdrettsnæringen stadig utvide sin livstruende virksomhet.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2006.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem