NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Fiskeindustri > Høring: St.meld. nr. 46… 12. jan 2010

Høring: St.meld. nr. 46 (2009-2009) NORSK SJØPATTEDYRPOLITIKK

INNLEDNING

NOAH takker for mulighet til å redegjøre for vår mening i forhold til Stortingsmelding nr. 46 om Norsk Sjøpattedyrpolitikk.

NOAH ser at Stortingsmeldingen, og også den tidligere Stortingsmelding nr. 27, står i sterk kontrast til det NOAH mener er en upartisk og fullstendig gjennomgang av sel- og hvalfangst.

Grunnlaget for meldingen synes å være at det er en egenverdi i seg selv å fortsette fangst. Dette grunnlaget er ingen selvsagthet og bør diskuteres. Det er generelt ikke slik at en næringsvirksomhet per automatikk har en verdi i seg selv – uavhengig av lønnsomhet, endrede forutsetninger og etiske innvendinger mot virksomheten. Dette bør også gjenspeiles i forhold til sel- og hvalfangst.

Det bør i Stortingsmeldingen gjøres rede for syn som tilsier at det har en verdi i seg selv å ikke drive fangst – enten av hensyn til dyrevernmessige og etiske hensyn, hensyn til internasjonalt omdømme, hensyn til utvikling av andre næringer som står i potensiell kontrast til fangstnæringen (hvalsafari ) m.m.

Selv om Stortingsmeldingens hele vinkling er ut i fra næringens interesser, og det derfor er vanskelig å komme med mindre endringsforslag uten at dette står i strid med hele resten av teksten, har NOAH i det følgende forsøkt å foreslå endringer som vil gjøre Stortingsmeldingens tekst mer nyansert. Vi har også foreslått konkrete tiltak som i mange tilfeller står i kontrast til Stortingsmeldigens vinkling, men som ikke står i kontrast til andre dokumenter godkjent av Stortinget – eksempelvis ny dyrevelferdslov – og hvorav flere derfor burde være uproblematiske for Stortignet å gå inn for.

Forslagene til endringer illustrerer noen av hovedproblemene ved norsk sjøpattedyrpolitikk slik NOAH ser det.

KAPITTEL 1: GENERELT

Stortingsmeldingen bør redegjøre for andre interesser enn fangstinterresser
Den ensidige rollen hvor regjeringen er fangstnæringens talerør bør endres slik at regjeringen i Stortingsmeldingen gjør rede for ulike norske interesser i forhold til sel- og hvalfangst, også interesser som veier mot.

Særlig mener NOAH at det bør gjøres rede for de norske interessene knyttet til dyrevernhensyn. Svært mange i den norske befolkning er imot bruk av pels, og vil ikke være positive til en selfangst hvor primærproduktet er pelsverk eller andre produkter som man kan unnvære. I en undersøkelse utført på vegne av NOAH og Dyrebeskyttelsen Norge i 2009 fant man at over 50 % mener risikoen for lidelse i hvalfangsten er uakseptabel, og 34 % ønsker en utfasing av hvalfangsten p.g.a. dyrevernhensyn. Disse meningene bør ikke gjemmes bort, men åpent redegjøres for i Stortingsmeldingen.

Det er problematisk at regjering og Storting kommuniserer ut – bl.a. via stortingsmeldinger – at det i Norge er et ensartet positivt syn på fangstnæringene sel- og hvalfangst, når det i realiteten er mange ulike syn på dette innenfor Norge. Langtfra alle ser på disse som viktige næringer – noen ser på dem som uønskede av ulike grunner, noen ser på dem som uviktige. Begge disse standpunktene er i strid med regjeringens bilde av at næringene er «viktige for Norge».

Enkelte steder der kritikk mot sjøpattedyrfangst omtales, benyttes ladede og usaklige betegnelser. Eksempelvis begrunnes motstand med at sjøpatedyr anses som «ikoner». Dette er lite aktuelt for norske forhold, og etter NOAHs syn heller ikke særlig representativt for internasjonal motstand. Slike begreper bør lukes ut av Stortingsmeldingen.

Stortingsmeldingen bør ikke bygge opp under myten om at «færre sel/hval gir mer fisk»
Et annet element i Stortingsmeldingen er antagelsen om at selfangst og hvalfangst «kan ha gunstig verknad for den totale utnyttinga av andre marine ressursar.»

I Stortingsmelding 27 setter man opp flere modeller for forvaltning, og det innrømmes at en null-fangst ikke vil ha noen innvirkning på fiskeriene:
“Dersom man antar at dagens fangst er for liten til å ha vesentlig bestandsregulerende effekt, vil en full stopp i fangstnæringene følgelig heller ikke medføre vesentlig økning av bestandene av grønlandssel utover dagens nivåer. Bestanden av vågehval må forventes å stabiliseres på et noe høyere nivå enn dagens. Med en slik forutsetning vil heller ikke lønnsomheten i andre fiskerier endres vesentlig som følge av fangststopp.(…) Dagens fangstnivå antas ikke å ha vesentlig bestandsregulerende effekt og kan derfor ikke begrunnes ut fra hensynet til andre ressurser.”

Man sier videre at «Forvaltning av sjøpattedyr ut fra hensynet til andre ressurser kan dermed begrunnes med mulighet for økt lønnsomhet i andre deler av fiskerinæringen.” og beskriver matematiske simulasjonsmodeller over hvor mye mer fisk enn i dag som vil kunne tas av fiskeindustrien dersom man fjerner enda flere sjøpattedyr.

Det kan selvsagt stilles spørsmål ved det etiske ved resonnementet. Men som et minimum bør Stortingsmelding 46 inneholde informasjon om resultatene av simulasjonsmodellene. Modellene ble kritisert av forskerne som selv har laget dem, i sluttrapporten for prosjektet skriver de at to av tre simuleringer er “urealistiske ut fra de historiske dataene” og at modellen per i dag ikke “kan gi pålitelige resultater”. Norges hypoteser og modeller for forvaltning kritiseres også av andre forskere internasjonalt, og den empiriske forskningen som eksisterer viser tvert imot at mer sjøpattedyrfangst ikke betyr “mer fisk til fiskeriene”. Til tross for dette blir fortsatt denne argumentasjonen brukt i debattene rundt de marine pattedyrenes såkalte negative effekt på fiskepopulasjonene.

At denne antagelsen kan sees som feil, og i beste fall er omstridt, bør komme frem i Stortingsmeldingen.

NOAH foreslår følgende endringer i tekst i kapittel 1:

Følgende tekst strykes:
«Fangst av sel og kval er tradisjonsrike næringar i norske havområde. Eit ansvarleg uttak av sjøpattedyr kan også ha gunstig verknad for den totale utnyttinga av andre marine ressursar. Samtidig er sjøpattedyra ikonar med stor symbolverdi for natur- og dyrevern.»

Og endres til:
«Fangst av sel og hval har vært tradisjonelle næringer i norske havområder. Det har vært antatt at et uttak av sjøpattedyr kan ha gunstig virkning for den totale utnyttinga av andre marine ressurser. Imidlertid er denne antagelsen omstridt. Visse forskningsprosjekter viser at fiskepopulasjonene påvirker hverandre mer innbyrdes enn sjøpattedyrenes predasjon. De beregninger som regjeringen lot igangsette ga ikke de resultater Stortingsmelding 27. antydet. I ScenarioC-sluttrapport anses to av tre simuleringer som urealistiske ut fra de historiske dataene og forskerne mener at modellen per i dag ikke kan gi pålitelige resultater. Dagens fangstnivå kan ikke begrunnes ut fra hensynet til andre ressurser. Heller ikke et økt fangstnivå kan ut i fra dagens forskning begrunnes ut i fra mulighet for økt lønnsomhet i andre deler av fiskerinæringen.

Samtidig er fangst av sjøpattedyr kritisert av dyrevernhensyn og etiske hensyn: Dyrevern-argumenter mot hvalfangst går ut på at det er umulig å drepe et så stort dyr på en human måte. Særlig uakseptabel anses smerten ved fangsten å være når hvalene ikke drepes innen få sekunder, hvilket kan skje med ca 20 % av hvaler under norsk fangst. En undersøkelse utført på oppdrag fra Dyrebeskyttelsen og NOAH i 2009 viste at 34 % av nordmenn mener at “Norge bør begynne å trappe ned kommersiell hvalfangst med hensyn til dyrvelferdsaspekter i fangsten”. Over halvparten av de spurte mener at det ikke er “akseptabelt at det kan ta fra flere minutter til over en time for hvalene å dø”. For selfangst fremføres det at selene jaktes på i yngletiden, mens de er ute av stand til å flykte eller forsvare seg, og at fangsten fremkaller frykt hos dyrene. Avlivingsmetodene, særlig hakapik, er også kritisert. EFSA uttalte i sin vurdering at det er mangel på avlivingsdata, men sier likevel at det er sterke indiser for at effektiv avliving ikke alltid forekommer. Også dyrerettighetsargumenter fremføres, hvor hensynet til sjøpattedyrenes interesser for å være i fred for menneskelig utnyttelse tillegges større vekt enn interessene til hvalfangstnæringen. Også naturverninteresser er imot fangst på grunn av bekymring over den samlede belastning på bestandene som utgjøres av klimaendringer og ulike former for menneskelig påvirkning, herunder fangst.»

KAPITTEL 2: HVAL

Kapittelet har en ren fokus på utnytting av hval gjennom hvalfangst. Det mangler presentasjon av kostnadene, ulempene og betenkelighetene ved å drive hvalfangst. Det mangler også presentasjon av ikke-letal forvaltning – d.v.s. næringsvirksomhet som ikke tar livet av eller er til annen ulempe for hvalen; f.eks. etisk forsvarlig hvalsafari.

Kapittelet mangler også redegjørelse for dyrevernhensyn ved hvalfangst, selv om dyrevernhensyn nevnes i et eget, svært begrenset, kapittel senere. Særlig med hensyn til informasjon om skadeskyting og dødstider, bør Stortinget forlange at regjeringen pålegges å lage årlig statistikk over dødstider for skutte hvaler – i tråd med mål om at «Forsking og veterinærmedisinsk kompetanse på dyrevelferd og dyrehelse skal oppretthaldast.» Per i dag dokumenteres det ikke hvor lang tid det tar før hver hval dør. For å kunne si at man opprettholder forskning på dyrevelferd, må disse tallene skaffes til veie. For å kunne registrere disse dataene bør inspektører settes inn igjen på båtene med umiddelbar virkning.

Det bør utdypes hvor begrenset det nasjonale markedet for vågehvalprodukter faktisk er.

Når det gjelder forskning på vågehval bør det redegjøres for de 3 R-er – Reduce, Refine, Replace – og at ikke-letale forskningsmetoder som andre land benytter seg av og fremmer i IWC, eksisterer. Stortinget bør gå inn for at Norge fremmer de 3 R-er og ikke-letale forskningsmetoder i IWC.

Stortingsmeldingens omtale av IWC er polarisert og ufullstendig. Det bør redegjøres for vernelandenes syn på at forvaltning av hval bør ha sin fokus på vern av hval og ikke-letal utnytting og forskning på hval. Mange land ønsker en annen type forvaltning enn Norge hittil har ønsket. Uttalelser som «handlingslamma» fremstår ikke som balansert, all den stund IWC handler – men ikke på den måten den norske delegasjonen har villet.

Videre bør ikke motstanden mot norsk hvalfangst – verken innenlands eller internasjonalt – underslås. Det er feilinformasjon å hevde at den norske hvalfangsten ikke har interesse i den internasjonale opinionen.

NOAH foreslår følgende endringer i tekst i kapittel 2:

Følgende tekst ønskes lagt til:
«De 3 R-er – Reduce, Refine, Replace – er en anerkjent målsetning innenfor all forskning med dyr, inkludert feltforskning på ville dyr. Det er idag utviklet flere ikke-letale metoder for studier av sjøpattedyr på bestands- og individnivå som fremmes aktivt av enkelte land i IWC. Norge bør i tråd med den nye dyrevelferdslovens § 13 aktivt fremme de 3 R-er: «Tillatelse etter første ledd kan ikke gis hvis formålet kan oppnås uten bruk av dyr, eller hvis dyrene kommer i fare for å bli utsatt for unødige påkjenninger og belastninger. Det skal ikke benyttes flere dyr enn nødvendig, og dyrene skal belastes minst mulig.» Norge bør derfor være en aktiv part i utviklingen og implementeringen av ikke-letale metoder innenfor forskning på hval, og dette skal reflekteres gjennom Norges arbeid i IWC.»

Følgende tekst ønskes lagt til:
«Regjeringen anerkjenner at det er økende diskusjon rundt hvalfangsten, bl.a. ut i fra dyrevernhensyn. I følge en undersøkelse fra Dyrebeksyttelsen og NOAH mener 34 % av nordmenn at “Norge bør begynne å trappe ned kommeriell hvalfangst med hensyn til dyrvelferdsaspekter i fangsten”. Over halvparten av de spurte mener at det ikke er “akseptabelt at det kan ta fra flere minutter til over en time for hvalene å dø”, og 21 % av de som ble spurt mener at det er akseptabelt. Videre er det fremvekst av næringer som hvalsafarivirksomhet. Denne typen virksomhet kan erstatte hvalfangst, og har gjort dette i noen land. Norge bør nedsette et utvalg for å vurdere hvalfangstnæringens berettigelse, og mulige alternativer til fortsatt fangst.»

Følgende tekst bør strykes:
«Men IWC fungerer ikkje i dag etter føremålet sitt. Organisasjonen er låst fast av politiske motsetnader. IWC er ute av stand til å gjere rasjonelle vedtak om forvaltningsspørsmål, trass i klare tilrådingar frå IWC sin eigen vitskapskomité.»

Og endres til:
«IWC har lenge vært preget av sterke motsetninger. Definisjonen av forvaltning har vært ulik fra land som driver hvalfangst og land som fremmer vern. Vernelandene ønsker ikke-letal forsking og forvaltning av hval, men hvalfangstlandene – deriblant Norge – har ønsket fortsatt hvalfangst.»

Følgende tekst bør strykes:
«Dersom IWC også i framtida viser seg å vere handlingslamma som forvaltningsorganisasjon, vil Den nordatlantiske sjøpattedyrkommisjonen, NAMMCO, kunne vere eit alternativ, i samsvar med Havrettskonvensjonen sine føresegner, for å søkje internasjonale råd om fangstkvotar.»

Følgende tekst bør strykes:
«Dei seinare åra har ikkje den norske kvalfangsten vekt nemnande interesse i den internasjonale opinion. Det er ro rundt norsk kvalfangst, og det er grunn til å tru at dette langt på veg kan forklarast med at Noreg understrekar så sterkt det vitskaplege grunnlaget for forvaltninga. Noreg har høgt truverd som ressursforvaltar. Likevel opplevast manglande vitskapleg haldning som ei utfordring for norske styresmakter, ikkje berre innanfor IWC, men også når sjøpattedyr vert drøfta i ei rekkje andre samanhengar.»

Og endres til:
«Det er fortsatt motstand mot norsk hvalfangst internasjonalt. Imidlertid har ikke norsk hvalfangst vært jevnlig debattert i IWC de siste årene.

Norge som fangstnasjon opplever verneinteressenes ståsted som utfordrende, ikkje berre innanfor IWC, men også når sjøpattedyr vert drøfta i ei rekkje andre samanhengar.»

NOAH foreslår at Stortinget går inn for følgende tiltak under konklusjonar og tilrådinger i kapittel 2:

• Fremskaffe årlige data om dødstider fra fangsten, og innfører inspektører til å registere dette med umiddelbar virkning.

• I tråd med dyrevelferdslovens §13 og prinisppet om de 3 R-er, sørge for at Norge er en aktiv part i utviklingen og implementeringen av ikke-letale metoder innenfor forskning på hval, og at dette reflekteres gjennom Norges arbeid i IWC.»

• Nedsette et utvalg som vurderer hensiktsmessigheten av norsk hvalfangst på en kritisk måte, og vurderer hvalsafari som et reelt alternativ til hvalfangst.

• Se på IWC som det fremste forvaltningsorgan for hval, og anerkjenne at det kan være andre måter å definere forvalting på enn at dette medfører fangst.

KAPITTEL 3: SEL

NOAH setter spørsmålstegn ved Stortingsmeldingens formulering om at det tross manglende lønnsomhet og stor motstand fra flere hold er «sterke omsyn» som taler for at Norge bør subisidere selfangst. Argumentene som brukes er:

• «Sel utgjer ein ressurs som kan og bør utnyttast. » Det gis ikke støtte til «høsting» av alle ressurser som «kan» høstes – eksempelvis sopp, bær, urter m.m. Det er videre en påstand uten rimelig begrunnelse at akkurat seler «bør høstes» – som nevt under kommentarer til kapittel 1 er det ikke biologiske forhold som taler for at dette.

•»Selen er eit betydeleg element i økosystemet som det bør haustast av.» Dette argumentet er så vidt NOAH ser synonymt med argumentet som nettopp er nevnt.

• «Norsk selfangstnæring har kunnskap og erfaring som bør haldast ved like, utviklast og vidareførast til nye generasjonar.» Mange yrker forsvinner uten at det er blitt gitt statlig støtte til å opprettholde dem kun fordi de har eksistert – det er ikke da snakk om at yrket nødvendigvis bør videreføres, fordi man har andre yrker som naturlig tar større plass i samfunnet og har større nytteverdi. Det er særlig betenkelig at man klassifiserer selfangst som ett av de svært få yrker man ønsker å subsidiere bare fordi det engang har vært et yrke, da det dreier seg om potensielt smertefull avliving av dyr. Man subisidierer ikke videreføring av gamle avlivingsmetoder for deres egen skyld – eksempelvis gamle fangsmetoder for isbjørn, ulvegraver m.m. Regjeringens argumentasjon for at selfangsten skulle ha en verdi i seg selv som overskrider verdien av andre aktiviteter, og er større enn innvendingene mot selfangst, er ufullstendig og rettferdiggjør ikke subsidiering slik NOAH ser det.

• «Det er framleis ein viss marknad for sel og produkt av sel, og når det gjeld helseprodukt er det interessante moglegheiter for utvikling.» Det bør ikke være et argument for subsidier at det er et lite marked for et produkt. Et kommersielt produkt, særlig et som mange vil definere som unødig pynteprodukt (pels), bør ikke ha en «rett» til å eksistere ved hjelp av subsidier. Det samme gjelder sjøpattedyrolje – dersom det subsidieres vil det bety en skjevhet i konkurransefortrinn i forhold til en lang rekke helseprodukter som både selges og produseres i Norge. Det synes urimelig at en type olje-produksjon og en type kles-produksjon skal motta subsidier for å overleve, kanskje på bekostning av andre, mer fremtidsrettede produkter. NOAH spør hvorvidt det er reelt grunnlag for å anta at befolkningen mener dette er god bruk av skattepenger.

NOAH mener regjeringens initiativ om å gå til WTO i forhold til salg av selskinn må revurderes. Det har svært negativ signaleffekt at regjeringen går til WTO med denne saken: I realiteten går Norge da til kamp mot prinsippet om at dyrevern er en legitim grunn for handelsrestriksjoner. Dette er i strid med den nye dyrevelferdslovens intensjon – hvor det også nettopp er hjemmel for å forby produksjon, salg m.m. av produkter ut i fra dyrevernhensyn. Det er ikke et nytt prinsipp at dyrevelferdshensyn bestemer handelsrestriksjoner – tvert imot et dette er viktig prinsipp for nasjonalt lovverk, og sannsynligvis også i stigende grad for internasjonalt lovverk.

NOAH mener de dyrevelferdsmessige betenkelighetene ved selfangsten burde redegjøres for i større grad i Stortingsmeldingen.

NOAH etterlyser generelt mer fokus på farene som klimaendringer kan påføre selbestandene, og mener man ikke bør avfeie fangst som en årsak til at klappmysbestanden er i fare. Det bør heller ikke underslås at overfiske er en grunn til selinvasjoner – slik man dessverre gjør i den nåværende teksten.

NOAH har også bemerkniger til pengebruk: Det er gitt 295 000 til utvikling av selskinns-produksjon, og det blir gitt kontinuerlig støtte til Rieber i tilfelle selinvasjon. Det kan stilles spørsmålstegn ved at den norske stat benytter penger til å utvikle produksjon av pelsplagg når dette er noe svært mange nordmenn ser på som en uetisk måte bruke dyr på – kun til pynt. Det kan også stilles spørsmål ved om et firma som lager pelsplagg skal subsidieres årlig i tilfelle «selinvasjon», det kan synes som om disse pengene kunne ha vært bedre brukt til annen type beredskap enn skinn-mottak – f.eks. forebygging ved motarbeiding av overfiske (også aktuelt i forhold til sjøfuglbestandene), dyrevernrelaterte tiltak o.a. Stortingsmeldingen må nødvednigvis redegjøre for hva som er gjort, men Stortinget bør problematisere denne type pengebruk.

NOAH foreslår følgende endringer i tekst i kapittel 3:

Etter 3.6.6. bør etter NOAHs syn teksten som kommer etter følgende setning strykes: «må det stillast spørsmål ved om selfangsten i Vestisen har så mykje å seie at han framleis skal subsidierast.» De følgende avsnitt har svært svak begrunnelse for sine konklusjoner: Avsnittet om subsidier til fangst i Vestisen er gjennomgått over. Avsnitt om eventuelle subsidier til fangst i Østisen bygger delvis på ikke vitenskaplig funderte antagelser om fiskerier (se kommentar til kapittel 1), delvis på antagelser om at Russland vil starte fangst igjen til tross for at man vet at ett av flere argumenter er at man anser fangsten som inhuman og ikke ønsker å knyttes til den.

Følgende tekst bør strykes:
«Når ein bestand veks ut over sin naturlege storleik og bereevna til økosystemet dermed sviktar, trer naturlege mekanismar i form av sjukdom og utvandring inn.»

Og endres til:
«Når en bestand blir for stor i forhold til næringsgrunnlaget – eksempelvis ved at næringsgrunnlaget reduseres på grunn av menneskeskapte faktorer-, trer naturlege mekanismar i form av sjukdom og utvandring inn.»

Følgende tekst bør strykes:
«Det er prinsipielt nytt at det i internasjonal handel blir sett bestemte krav til behandling og avlivning av dyr. Dette har såleis verknad langt utover handelsaspektet i seg sjølv. Forordninga påverkar direkte eller indirekte høvet vårt til sjølv å avgjere på kva måte vi vil forvalte og hauste dei levande marine ressursane i havet.»

Og endres til:
«At det i internasjonal handel blir satt bestemte krav til behandling og avlivning av dyr, vil kunne bli vanligere i EU desto mer fokus dyrevelferdsspørsmål får. Foruten forbud mot handel med selprodukter har det også kommet forbud mot handel med hunde- og kattepels. Mange forbrukere også i Norge vil se positivt på prinsippet om at handel av visse produkter begrenses av hensyn til dyrevelferd. Det vil imidlertid være uengihet om hvilke produkter man ser på som særlig problematiske. På den annen side vil næringsutøvere se på slike forbud som begrensninger i deres mulighet til å forvalte ressurser. »

Følgende tekst bør strykes:
«Regjeringa legg stor vekt på å dei prinsipielle sidene av denne saka og vil følgje opp eit eventuelt forbod i høve til WTO.»

Og endres til:
«Regjeringa har lagt stor vekt på å dei prinsipielle sidene av denne saka i forhold til næringsinteresser, og har fulgt opp forbodet i høve til WTO. Imidlertid er det også farer ved at Norge prinsippielt tar avstand fra handelsrestriksjoner som er begrunnet ut i fra dyrevernhensyn, ved at Norge også vil kunne ønske å fremme slike restriksjoner i andre saker hvor norsk opinion er sterkt imot en form for behandling av dyr. Stortinget mener derfor at Norge bør revurdere sin WTO-prosess.»

NOAH foreslår at Stortinget går inn for følgende tiltak under konklusjonar og tilrådinger i kapittel 3:

• Subsidiene til selfangsten i Vestisen bør revurderes.

• Subsidiene til mottaksleddet og produktutvikling bør revurderes, bl.a. med tanke på urettmessige fortrinn i forhold til andre næringer.

• Regjeringen bør revurdere sin WTO-prosess mot EUs handelsrestriksjoner mot selprodukter.

KAPITTEL 4: KYSTSEL

NOAH mener regjeringen har et ansvar for å motvirke den holdning som kommer til syne gjennom Stortingsmeldingen om at man bør ha minst mulig kystsel. På den ene siden sies det at: » Kystselen har ein eigenverdi som eit viktig og naturleg element i kystfaunaen vår.» Dette er et viktig poeng. Samtidig sies det at «i praktisk forvaltning må regjeringa likevel vege ønsket om bevaring av livskraftige selbestandar (…) mot ønsket om å redusere skadeomfang på lovleg næringsverksemd (primært fiskeri og havbruk) i kystsona. (…) ein politisk aksept for den risiko forvaltningstiltaka kan medføre for den langsiktige bevaringa av selbestandane.» Det sies videre at : «Kystsel vekkjer sterke negative reaksjonar mange stader i Noreg.» I en slik situasjon bør regjeringen etter NOAHs syn legge ressurser på to viktige tiltak: holdningsskapende arbeide for å utvikle et positivt syn på kystselen og deres selvsagte tilhørighet i faunaen, og forebygging av skader – aller mest av hensyn til selene selv.

Det er overraskende lite fokus på forebyggende tiltak for å unngå at sel drukner i (eller fra nøringens synsvinkel skader) fiskeredskaper. Dette bør fremheves av Stortignet som et dyrevelferdsproblem som bør forebygges. Det klinger dårlig når man sier at de «politiske måla med forvaltninga som kom fram under diskusjonen i Stortinget av Stortingsmelding nr. 27 er oppfylte» blant annet på grunn av at sel har druknet i fiskeredskap. Det bør ikke være et politisk mål at seler skader seg og dør i menneskeskapte redskaper – tvert imot bør målet være å unngå at dette skjer. I EU-regler for fiskeoppdrett fremheves dyrevennlig, ikke-letal predasjons-beskyttelse som et viktig moment. Det bør også være et viktig moment for Stortinget at kystselen beskyttes fra skader – samtidig som konfliktnivået dermed dempes.

Det bør også revurderes hvorvidt jakt på kystsel bør fremmes som turistaktivitet – denne ordningen bør revurderes av etiske hensyn, og for å rette fokus mot forebygging. Videre er selve jakten sterkt problematisk i seg selv, og bør gjennomgåes i lys av ny dyrevelferdslov.

NOAH foreslår følgende endringer i tekst i kapittel 4:

Følgende tekst strykes:
«Jakt er eit eigna tiltak for å styre bestandane mot dette bestandsnivået. Dei bestandsregulerande tiltaka må vere slik at dei har størst verknad i område der det er dokumentert at kystselen har vesentleg skadeverknader for fiskerinæringa.»

Og endres til:
«Jakt er det som hittil vært mest brukt for å dempe konflikter i forhold til kystsel. Imidlertid bør det legges større vekt på forebygging av skader, ikke minst av dyrevernmessige hensyn. Forskning på forebyggende tiltak mot at sel drukner og skades i redskap bør prioriteres.»

Følgende tekst bør legges til:
«Det er et vesentlig dyrevernproblem at sel skades og drukner i redksaper. Det bør legges større vekt på forebyggende tiltak i fremtiden. Det bør også arbeides med holdningsskapende arbeid for å øke forståelsen av at kystsel har en egenverdi som en naturlig del av norsk fauna.»

Følgende tekst bør endres fra:
«Det er opna for at utlendingar kan delta i jakt etter kystsel dersom jakta skjer under kyndig rettleiing.»

Til:
«Det er opna for at utlendingar kan delta i jakt etter kystsel. Dette er en ordning som bør revurderes.»

Følgende tekst bør strykes:
«Tiltaka for å avgrense veksten av havert har ikkje vore tilstrekkelege og bestanden har auka vidare med 3,3 % per år. Regjeringa foreslår høgre uttak slik at bestanden blir redusert og stabilisert på eit nivå som tilsvarar at 1200 ungar blir registrerte årleg. Støttemidlane vil bli tilpassa for å oppnå den ønska bestandsreguleringa.»

Og endres til:
«Havertbestanden har auka med 3,3 % per år. Regjeringa foreslår at støttemidler fokuseres på forebyggende tiltak mot skader og holdnigsskapende arbeid istedenfor reduksjon av bestanden.»

NOAH foreslår at Stortinget går inn for følgende tiltak under konklusjonar og tilrådinger i kapittel 4:

• Det skal arbeides aktivt for å fremme positive holdninger til kystsel.

• Det anerkjennes at drukning i fiskeredskap er et dyrevernproblem og støttemidler skal gå til forebyggende tiltak som hindrer sel i å skade seg.

• Kystselfangsten bør revurderes i forhold til den nye dyrevelferdsloven, særlig med tanke på skyting av dyr i vann.

KAPITTEL 5 – DYREVERN

Teksten under «5.1.3 Dyrevelferd og dyrehelse» er mangelfull og misvisende, og bør i sin helhet endres. NOAH ønsker særlig å kommentere uttrykket «oppstår det til tider kampanjer mot norkse fangstnæringar basert på feilinformasjon». Dette er direkte ukorrekt. NOAH og Dyrebeskyttelsen Norge tok opp dette punktet med regjeringens delegasjon på IWC-møtet 2009, og fikk bekreftet at ordet «feilinformasjon» ikke var myntet på organisasjonenes kampanjer mot sjøpattedyrfangst. Det ble ikke gitt noe svar på hvilke kampanjer man konkret hadde i tankene. Denne setningen bør derfor utgå, da den er egnet til å lede leseren til å tro at det er de norske orgnaisasjonenes kampanjer man omtaler.

Følgende tekst bør strykes:
«Både i fangst og jakt skal sjøpattedyr avlivast på ein måte som sikrar eit minimum av lidingar og stress før sjølve avlivinga. Noreg har vore leiande i å utvikle granatharpunen som kan avlive vågekvalen med det same. Denne moderne granatharpunen blir no nytta av USA i fangst av grønlandskval og av Grønland i deira fangst. For avlivning av sel er det utarbeidd eit detaljert regelverk for våpen og blodtappingsprosedyrar. Dette regelverket er minst like godt som det som gjeld for jakt på landpattedyr.

Trass i gode og internasjonalt aksepterte rutinar for avlivning av sjøpattedyr, oppstår det til tider kampanjar mot norske fangstnæringar basert på feilinformasjon om avlivning.»

Og endres til:
«Dyrevelferdsloven gjelder for sjøpattedyr og krever at all avliving skal gjøres på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Noreg har vore leiande i å utvikle granatharpunen som kan avlive vågekvalen raskere enn foregående skytevåpen. For avlivning av sel er det utarbeidd eit detaljert regelverk for våpen og blodtappingsprosedyrar.

Samtidig er fangst av sjøpattedyr kritisert av dyrevernhensyn og etiske hensyn: Dyrevern-argumenter mot hvalfangst går ut på at det er umulig å drepe et så stort dyr på en human måte og at å bli skutt med granatharpun i alle tilfeller medfører en smerte for dyret. Særlig uakseptabel anses smerten å være når hvalene ikke drepes innen få sekunder, hvilket kan skje med ca 20 % av hvaler under norsk fangst. En undersøkelse utført på oppdrag fra Dyrebeskyttelsen og NOAH i 2009 viste at 34 % av nordmenn mener at “Norge bør begynne å trappe ned kommeriell hvalfangst med hensyn til dyrvelferdsaspekter i fangsten”. Over halvparten av de spurte mener at det ikke er “akseptabelt at det kan ta fra flere minutter til over en time for hvalene å dø”. For selfangst fremføres det at selene jaktes på i yngletiden, mens de er ute av stand til å flykte eller forsvare seg, og at fangsten fremkaller frykt hos dyrene. Avlivingsmetodene er også kritisert kritisert. EFSA uttalte i sin vurdering at det er mangel på avlivingsdata, men sier likevel at det er sterke indiser for at effektiv avliving ikke alltid forekommer.»

KAPITTEL 5 – SJØPATTEDYRPRODUKTER

NOAH vil generelt anmode om at dette kapittelet gjennomgås for kilder og formuleringer som kan være i strid med etiske regler om markedsføring av produkter med medisinsk virkning. Det er gjennomgående påstander om sjøpattedyroljenes medisinske virkning, uten at det legges frem vesentlig dokumentasjon. Det utelates også å redegjøre for bivirkninger og betenkeligheter – f.eks. knyttet til giftnivåer. Det er særlig dristig å hevde at sjøpattedyrolje kan erstatte smertestillende medikamenter.

NOAH vil stille spørsmål ved formuleringer som «Forskinga om helsegevinstar ved bruk av sjøpattedyroljar skal vidareførast.» Ordet «helsegevinster» bør erstattes med «eventuell effekter».

NOAH ser for øvrig ikke at forskning på sjøpattedyrolje skal være regjeringens oppgave å fremme. Det bør være opp til enhver som ønsker å fremby et produkt å finansiere slik forskning selv, eller opp det det uavhegige forskningsmiljøet å ta initiativ. NOAH mener regjeringen driver urettmessig forskjellsbehandling ved å ta seg an slik forskning på enkeltprodukter. Det er etter NOAHs syn ikke ønskelig å slik prioritere produkter som er kritikkverdig ut if ra et dyrevernsynspunkt.

KONKLUSJON

• Det bør ikke anses å ha en egenverdi i seg selv å drive sjøpattedyrfangst.

• Stortingsmeldingen bør redegjøre for andre interesser enn fangsinterresser som angår sjøpattedyr.

• Stortingsmeldingen bør ikke bygge opp under myten om at «færre sel/hval gir mer fisk». Det bør redegjøres for kritisk forskning og for resultatene av Scenarioc-sluttrapporten.

• Storitnget bør kreve at regjeringen fremskaffe årlige data om dødstider fra hvalfangsten, og innfører inspektører til å registere dette med umiddelbar virkning.

• I tråd med dyrevelferdslovens §13 og prinisppet om de 3 R-er, bør Stortinget kreve at Norge er en aktiv part i utviklingen og implementeringen av ikke-letale metoder innenfor forskning på hval, og at dette reflekteres gjennom Norges arbeid i IWC.

• Stortinget bør gå inn for nedsettelse av et utvalg som vurderer hensiktsmessigheten av norsk hvalfangst på en kritisk måte, og vurderer hvalsafari som et reelt alternativ til hvalfangst.

• Subsidiene til selfangsten i Vestisen bør revurderes og avsluttes. Pelsproduksjon er ikke blant de nøringer som man bør bruke subsidiepenger på. Subsidiene til mottaksleddet og produktutvikling bør avsluttes av samme grunn.

• Regjeringen bør revurdere sin WTO-prosess mot EUs handelsrestirksjoner mot selprodukter. Det er ikke hensiktsmessig at Norge fremstår som talerør for at dyrevelferdshensyn ikke skal være legitim grunn for handelsrestriksjoner.

• Det skal arbeides aktivt for å fremme positive holdninger til kystsel. Det anerkjennes at drukning i fiskeredskap er et dyrevernproblem og støttemidler skal gå til forebyggende tiltak som hindrer sel i å skade seg.

• Kystselfangsten bør revurderes i forhold til den nye dyrevelferdsloven, særlig med tanke på skyting av dyr i vann.

• Stortingsmeldingen bør omskrive kapittelet om dyrevern, og bl.a. få frem hvilken type kritikk som er rettet mot sel- og hvalfangst av dyrevernhensyn. Det bør også komme frem at 34% av befokningen vil utfase hvalfangst pga dyrevernhensyn, og at over 50 % synes risikoen for lidelse i hvalfangsten er uakseptabel.

• Regjeringen bør være edruelige i sin fremstilling av sjøpattedyrprodukter med påstått helseeffekt, og bør ikke subsidiere fremming av slike produkter på bekostning av andre produkter.

Med vennlig hilsen

NOAH – for dyrs rettigheter

veterinær Siri Martinsen

For kildehenvisinger til undersøkelse, forskning som er referert m.m. vises det til kilder i følgende artikler:

http://www.hvalfangst.info/informasjon/vagehvalens-okologiske-rolle/
http://www.hvalfangst.info/informasjon/internasjonal-motstand/
http://www.hvalfangst.info/informasjon/fangsten-fra-hvalens-perspektiv/
http://www.hvalfangst.info/informasjon/norsk-hvalfangst/

http://www.selfangst.info/informasjon/politikk/myndighetenes-pastander/
http://www.selfangst.info/informasjon/fangsten/norsk-selslakt/
http://www.selfangst.info/informasjon/selen/okologi/

Bli medlem