NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Fiskeindustri > Svømmeatleter i fangensk… 1. jan 1993

Svømmeatleter i fangenskap

av Jørgen Schou Christiansen, Malcolm Jobling og Even H. Jørgensen

Laksefisken er svømmeatleten blant våre nye husdyr, men er dens naturlige svømmetrang også tilgodesett i dagens tradisjonelle oppdrettssystemer? Hva sier loven om dyrevern i den forbindelse?

Å svømme er å leve – svømmeatferd hos ville laksefisk.

Alle sportsfiskere vet at den typiske laksefisk er en glimrende svømmer med en slank hydrodynamisk kroppsform og kraftige svømmemuskler. Den atlantiske laks Salmo salar og flere av artene blant stillehavslaksene (slekten Oncorhynchus) gjennomfører som voksne individer lange vandringer til spiskammeret i havet etter å ha tilbrakt sin første levetid i ferskvann.

Merkeforsøk viser av 40- 60% av atlantisk laks fanget ved f.eks. Vest Grønland opprinnelig stammer fra europeiske elver, først og fremst fra Skottland, men også fra Norge. Dette er en avstand på mer enn 3500 kilometer fra elva de vandret ut fra! De havgående vandringer kan derfor strekke seg over tusenvis av kilometer og over en tidsperiode på flere år før den kjønnsmodne laks med stor presisjon vender tilbake til sin barndoms elv. Laksens kilometerlange vandring fra elvemunningen til gyteplassene, via fosser og stryk, er i seg selv en imponerende svømmeprestasjon.

Annerledes er det med de havgående bestandene av ørret Salmo trutta og røye Salvelinus alpinus. Disse atrer synes å være avhengige av regelmessige ferskvannsopphold selv i deres voksne liv. Havgående bestander av røye (sjørøye) finnes kun i den nordligste del av artens utbredelsesområde. I Norge finnes sjørøye således fra Bindalen i Nordland i syd til Svalbard i nord. Så vidt vi vet, oppholdetr sjørøyen seg ikke i havet om vinteren, men den ghennomfører årlige vandringer fra havet til ferskvann om høsten. Sjørøyen oppholder seg altså typisk noen få uker i havet om sommeren, før den vandrer tilbake til ferskvann for å overvintre, uansett om den er kjønnsmoden eller ikke. De nødvendige og regelmessige opphold i ferskvann begrenser naturligvis sjørøyens utbredelse i havet, og den kan ikke gjennomføre de lange vandringer som er kjennetegnet for den atlantiske laks og mange av stillehavslaksene. Sjørøyens sommeropphold er følgelig begrenset til de kystnære farvann. Vandringsmønsteret hos de havgående bestander av ørret ligner på mange måter det som er beskrevet for sjørøyen.

Laksefisk som husdyr

Sammenlignet med det tradisjonelle husdyrhold som kjennes fra landbruket, er oppdrett av laksefisk av relativt ny dato. Det hele startet med at en fransk prest, Don Pinchot (1300- tallet), utførte en del eksperimenter med ørret. Han anses for å være den første som utførte og beskrev en metode for kunstig befruktining hos denne art. I perioden 1725- 1765 gjennomførte tyskeren Stephan Ludwig Jacobi mer dyptgående studier av ørretens formeringsbiologi, men Jacobis undersøkelser forble glemt i nesten 100 år. Det var således først i 1852 at man i Frankrike begynte å produsere ørretyngel i et stort antall for så å sette dem ut i natulige vassdrag. Utsettingens formål var å forsterke de eksisterende ville bestander og samtidig sikre et godt sportsfiske.

Det moderne kommersielle oppdrett av laksefisk begynte i USA ved at regnbueørret Oncorhynchus mykiss og bekkerøye Salvelinus fontinalis ble holdt i fangenskap. Befruktede egg fra disse nordamerikanske atrer ble senere (omkring 1881) eksoprtert til Europa, og regnbueørreten har siden spredt seg over det meste av verden.

Kommersielt oppdrett av altantisk laks ble for alvor påbegynt i Norge omkring 1970. I de siste 10 pr har næringen vært i en rivende utvikling, og Norge er i dag verdens førende oppdrettsnasjon av atlantisk laks med en registerert produksjon på omkring 156. 000 tonn i 1991. Dette tilsvarer ca. 55% av verdens samlede produksjon av denne art! I tillegg til atlantisk laks produserer Norge også mindre mengder regnbueørret og røye, først og fremst sjørøye.

Den intensive produksjon av laksefisk er uten tvil en økonomisk suksess i Norge til tross for de ofte kritiske medieoppslag. På den andre side er det også en rekke alvorlige og voksende problemer, som har en klar sammenheng med den intensive produksjonsform, hvor fisken presses frem til slaktevekt. Veksten forseres, fisken holdes meget tett under for trange boligforhold, bevegelsesfriheten er hemmet og vann- og strømforholdene i oppdrettsenhene er ogte for dårlige. Problemene avspeiler seg bl.a. i gjentatte sykdomsutbrudd, dødelighet og i en sterkt svingende kvalitet på settefisken (smolten). Oppdrettet smolt er normalt 0- 2 år gammel laksefisk, som settes i sjøen for videre vekst. Hvis fisken ikke da er klar til overgangen fra ferskvannet i smoltanlegget til sjøen i matfiskanlegget, vil den miste appetitten, tape vekt og fisken kan i de verste tilfeller dø. Problemene forsterkes ved at fisken ofte må transporteres over lange avstander fra smoltanlegg til matfiskanlegg, Transporten foregår enten med tankbil eller langs kysten i brønnbåt.

Sykdomsproblemene i opprettsnæringen er velkjente, og spesielt bakteriesykdommen furunkulose er en “landeplage” i Norge. Flere av de viktigste sykdommene kan til dels holdes i sjakk ved hjelp av omfattende vaksinerinsprogrammer og medisinering. Medisinfôring i nettposeoppdrett i havet kan imidlertid representere et forurensningsproblem for omgivelsene. Medisinfôr innholder antibiotika, og rester av disse stoffer er funnet igjen hos vill fisk som spiser fôrspillet fra oppdrettsanleggene. Noen fylker i Norge har således foreslått å forby bruken av medisinfôr i nettposeoppdrett fra og med 1993.

Hos oppdrettet laksefisk kan det ferdige produkt (svømmemuskelen eller fileten) være av sterkt varierende kvalitet mht. farve og fettinnhold. En sterkt pigmentert (rødfarget) filet anses som et kvalitetsstempel hos de fleste forbrukere. Den slaktede fisk er ofte for feit, betydelig feitere enn vill laksefisk, og for høyt fettinnhold i fileten kan vanskeliggjøre en videre foredling som f.eks. røyking. Overfeite laksefisk har spesielt vært et problem på det franske marked.

Intensiv oppdrett av voksen laksefisk fram til slakting foregår for det meste i nettposer i havet og på lokaliteter av vidt forskjellig kvalitet. I de seinere år er det også bygget en del teknisk sett meget avanserte anlegg på land, hvor man har full kontroll med fiskens miljø fra avlsfisk, via befruktet egg og fram til slakteferdig fisk. Til tross for de tekniske nyvinninger har det allikevel skjedd forbausende små endringer i selve tankegangen bak og i utformingen av fiskens boligforhold, både når det gjelder poser i havet og lar på land. Er det da ensbetydende med at boligforholdene kan sies å bære optimale sett fra fiskens side? Svaret på det spørsmålet er ofte nei, og de eksisterende metoder for oppdrett av laksefisk er langt fra optimale, vurdert ut fra både profesjonelle og etiske hensyn.

Dyrehold og samfunnsetikk

Der synes å være bred eighet om at dyr i fangenskap bør behandles på en etisk sett forsvarlig måte, men hva ligger det egntlig i begrepet etisk dyrehold? Juridisk sett er det ingen tvil, og i den norske lov om dyrevern (Nr. 73. 1974) framgår det bl.a. at det skal taes hensyn til dyrets naturlige behov og instinkter. Dyret må f.eks. ikke bures inn på en sådan måte at det kommer i fare for å bli skadet. Loven er spesielt rettet mot pattedyr og fugl, som er våre alminneligste kjæle- og husdyr, men den omfatter også fisk og krepsdyr!

Husdyrhold inklusive fiskeoppdrett kan, forenklet sett, drives ut fra to forskjellige prinsipper. Enten kan man tilpasse dyrene til bestemte boligforhold, som, ut fra oppdretterens synspunkt, er arbeidsbesparende og umiddelbart lønnsomme i investering. Eller også kan man ta utgangspunkt i dyrene selv, og tilpasse boligforholdene slik at dyrenes naturlige behov og atferd tilgodeses. I praktisk husdyrhold vil det naturligvis alltid være en kombinasjon av begge strategier, men hovedvekten har inntil nå vært lagt på den førstnevnte. Det er således tankevekkende at de økonomiske midler til husdyrforskning først og fremst er rettet mot området som ernæring, sykomsbekjempelse, avl og senest genteknologi. Disse forskningsområfer utgjør også grunnsteinen i dagens intensive lakseoppdrett i Norge.

Man er hva man spiser. Denne sannhet gjeldet også laksefisk. Gjennom føden har oppdretteren i dag store muligheter for å manipulere med fisken for å få den ønskede vekst og produktkvalitet. Her kan nevnes smoltfôr, som inneholdet salt og andre stoffer og som letter fiskens overgang fra fersk- til sjøvann, pigmentfôr som inneholder fargestoffer og som gir den ettertraktede rødfarge i fileten, og medisinfôr som inneholder antibiotika og som bekjemper sykdom og i noen tilfelle stimulerer veksten! Fôr tilsatt antibiotika og hormoner, kjennes fra den radisjonelle husdyrproduksjon i utlandet, og det er vel kun et spørsmål om tid før det søkes om tillatelse til å bruke tilsvarende vekststimulerende stoffer i fiskefôr?

Mens manipulering med fôret kan ha øyeblikkelig eller kortvarige virkninger på individet, har avl (domestisering) langsiktige virkninger på arten. Ved domestisering tilpasses en dyreart menneskets ønsker og et liv i fangenskap (temming). Dette skjer gradvis fra generasjon til generasjon, hvor dyrene genetisk sett endres ved et kunstig utvalg av avlsdyr med de ønskede egenskaper.

I Norge har avlsprogrammet for laksefisk til formål å øke egenskaper som bl.a. vekst, fôrutnyttelse, pigmenteringsevne, sen kjønnsmodning og motstandsdyktighet mot stress og sykdommer. Avlsprogrammet har uten tvil hatt en stor betydning for Norges ledende rolle som oppdrettsnasjon, men ved konsekvent å frambringe bestemte egenskaper risikerer man samtidig innavl (krysning av nært beslektede individer) og en opphoping av dårlige, uønskede arveanlegg.

Domestisering synes å ha sin begrensning, og det er et åpent spørsmål hvorvidt aktive svømmere som laksefisk kan domestiseres til å trives i et avgrenset stillestående oppdrettsmiljø. Hvis en sånn avlsmessig tilpasning nå viser seg å være mulig – er den da ønskelig?

Dagens holdning til dyrehold

Holdningen til det å ha dyr i fangenskap har endret seg i betydelig i de seneste år og er en konsekvens av den voksende miljødebatt i samfunnet, Det har f.eks. skjedd en gradvis utvikling fra tidligere tiders zoologiske hager, hvor stressede og apatiske dyr ble utstilt i trange bur, til dyrehager, hvor dyrene ar en helt annen bevegelsesfrihet og mulighet til å følge sine naturlige behov. Dette har medført at dyrearter som tidligere opptrådte apatiske, har begynt å trives og yngle og ironisk nok er det i dag et problem for mange dyrehager å få plass til avkommet.

På tilsvarende måte har den intensive produksjonsform av flere av våre viktigste husdyr så som pelsdyr, gris og kylling, blitt påvirket av politisk slagkraftige forbrukerorganisasjoner og en holdningsendring hos flere landbrukere. Dyr i tradisjonelt fangenskap har meget begrensede valgmulighetr samenlignet med dyr i naturen. Undertrykte individer har ikke mulighet til å unnslippe sine mere dominante artsfeller, og det kan derfor oppstå konflikter mellom to eller flere motstridende adferdsmønstre som f.eks. flukt og forsvar. Resultater er frustererte, aggressive og sykelige dyr.

Hvilke konsekvenser vil det få hvis man i større grad tar hensyn til dyrets naturlige behov og i stedet tilpasser boligforholdene deretter, slik som loven om dyrevern faktisk tilsier? Halebiting er en typisk atferdsforstyrrelse blant stressede griser under tradisjonelle produksjonsbetringelser. Halebiting fører til betennelsessår hos grisen og økonomisk tap for bonden. Problemet “løses” ofte ved å koppe halen av grisen under mottoet: ingen hale – ingen halebiting! Man fjerner halen, men ikke årsaken til halebiting. Nye forsøk viser imidlertid at hvis boligforholdene endres og grisen får større bevegelsesfrihet, opphører halebitingen automatisk. Da kan den ustressede gris beholde sin karakteristiske legemsdel intakt. I danmark har produksjon og eksport av de såkalte “frilandsgriser” vist seg å være en stor økonomisk suksess, og et tilsvarende oppdrettskonsept er nå under utvikling for kyllinger. Endringene i boligforholdene behøver derfor ikke være store og kostbare, men synes å ha stor betydning for dyrnes velferd og trivsel, og til slutt for bondens økonomi.

Nytenkning og utprøving av nye boligforhold for våre husdyr er kommet langt innenfor landbruksområdet, men mangler praktisk talt innenfor den intensive produksjon av laksefisk. Årsaken til dette ligger muligens i den historiske bakgrunn som næringens utøvere har. Mens landbruket kan vise til årelange tradisjoner i dyrehold og bondevett, er fiskeoppdrettsnæringen i Norge foreløpig “historieløs”, og sammensatt av peroner med vidt forskjellig bakgrunn, f.eks. fiskere, bedriftsøkonomer, håndverkere, bankfunksjonærer, ja til og med biologer!

Dyrevelferd og svømmetrening

Det er verken mulig eller ønskerlig å kopiere naturen i en kommersiell husdyrproduksjon, og atferden i fangenskap vil alltid være noe forskjellig fra den man finner hos ville dyr. Allikevel er et visse grunnleggende behov og atferdsmønstre som alltid vil være tilstede. Utgangspunktet må derfor være et inngående kjennskap til den aktuelle arts livsnømster og atferd i naturen for bedre å kunne vurdere hvilke miljøbetingelser man skal ta hensyn til i fangenskap. For eksempel er atlantisk laks og sjørøye begge laksefisk, men de atskiller seg allikecel markant på flere vesentlige områder som f.eks. spiseatferd, revirbehov og ferskvannstilknytning. Disse atferdsforskjeller finne igjen hos fiskene i fangenskap. Det nytter altså ikke å tilpasse boligforhodene ???er atlantisk laks for så å bruke dem på sjørøye.

På hvilken måte kan man så tilby våre nye husdyr et stimulerende boligmiljø? Fagruppen for fiskefysiologi ved Norges Fiskerihøgskule, Univeritetet i Tromsø, arbeider bl.a. med disse spørsmål. Vi har tatt utgangspunkt i laksefiskenes mest iøyenfallene karaktertrekk i naturen, nemlig deres vandringstrang og svømme-egenskaper. Svømmeatferden hos ville laksefisk er beskrevet i innledningen, og det er slående at nettopp dette behov overhodet ikke er tilgodesett i dagens tradisjonelle oppdrettssystemer. Her bures fisken inne i trange nettposer eller kar, stuves sammen i unaturlig høye tett??(s15), ofte med altfor rolige strømforhold. Disse oppdrettsforhold egner seg muligens for fisk av den mer “avslappede typen “, men neppe for aktive laksefisk. På den bakgrunn synes svømmetrening av laksefisk å være en velegnet metode til å stimulere deres naturlige svømmebehov i fangenskap.

Under svømmetrening svømmer fisken mot en ensrettet vannstrøm. Strømhastigheten er ikke større enn at fisken kan svømme motstrøms i lange perioder uten å bli utmattet. Årsaken til dette ligger i svømmemuskelens oppbygning og måten den arbeider på.

Man vet svært lite om hvor fort laksefisk svømmer i naturen. Merkeforsøk har vist at sjørøye kan vandre fra Vardneselven på Senja (N- NOrge) til Tulomaelven på Kolahalvøya (Russland) i løpet av 97 dager. Dette er ca. 940 km og tilsvarer således en minimumshastiget på omkring 9.7 km pr. døgn.

I våre undersøkelser med sjørøye, svømte en 13 cm lang fisk med en konstant hastighet på 22.5 km pr. døgn og tilbakela omkring 1410 km i løpet av ca. to måneder; og det gjorde den uten å bli utmattet! Det er en imponerende svømmeprestasjonn for en fisk av denne størrelse. Har svømmetrnede laksefisk et “glimt i øyet” i motsetning til sine artsfeller, som oldes under tradisjonelle oppdrettsbetingelser? Uten å ha sett fiskene direkte i øynene, kan vi med god samvittighet besvare spørsmålet med et ja.

Det mest iøyenfallende er fiskens ??(15) vekstprestasjon. Svømmetrenet sjørøye kan i ekstreme tilfeller fordoble sin kroppsvekst i forhold til kontrollfisken, som holdes under mer stillesstående (tradisjonelle) oppdrettsbetingelser. Hva er så årsaken til de store vekstforskjellene?

Som tidligere nevnt er halebiting hos gris et resultat av mistrivsel. Aggressiv atferd og dårlige boligforhold. Hos oppdrettet laksefisk finner man et tilsvarende atferdsmønser, og mange fisk har bittsår og skader på finnene. Fisk med finneskader vokser dårlig og blir lettere syke. Hvis laksefisken derimot får svømmetrening minker graden av finnebiting ganske betydelig. Fisken er opptatt med å svømme, og den har ikke tid til å slåss med sine artsfeller. Vi vet at aggressiv atferd kan være meget energikrevende. Slåsskamper fiskene imellom kan derfor koste minst like mye energi som det koster å svømme ved moderate hastigheter.

Nå kan vekstforskjellene mellom svømmetrenet og tradisjonell sjørøye ikke forklares alene ut fra endringer i atferd. Man kan umiddelbart forestille seg at svømmetrenet fisk har større mulighet for å spise mer mat og derved vokse bedre, enn fisk som deltar i slåsskamper. Dette er imidlertid ikke tilfelle! Svømmetrenet fisk og fisk som går i mere stillestående omgivelser, spiser praktisk talt den samme mengde mat; m.a.o. en svømmetrenet fisk utnytter maten betydelig bedre til kroppsvekst enn sine readisjonelle artsfeller. Svømmetrening av laksefisk medfører flere fysiologiske forandringer i svømmemuskelen og kan sammenlignes med styrketrening hos mennesker (f.eks. vektløfting) ved proteinsyntesen stimuleres og muskelmassen øker.

Vi har utført tilsvarende treningsforsøk med atlantisk laks og resultatene er stort sett i overensstemmelse med de som vi fant hos sjørøye, m.a.o. aggressiv atferd minker, veksthastighetn øker og fôrutnyttelsen bedres. Svømmetrening synes derfor å ha en klar positiv innvirkning på trivsel og velferd hos flere arter av laksefisk, og samtidig synes den endelige produktkvalitet å bli bedre.

Lakseoppdrett basert på dyrevelferd

Vi ønsker ikke å undervurdere betydningen av den eksisterende forskning innenfor ernæring, sykdom og avl. Disse områder er og vil også være sentrale i framtidens intensive produkjone av laksefisk. På den annen side ønsker vi også å gjøre oppmerksom på at det er ingen hensikt i at oppdretteren av laksefisk gjentar den ofte feilslåtte produksjosfilosofi som har eksistert innenfor det tradisjoelle husdyrhold. Tankegtangen bak enhver husdyrproduksjon bør i større grad bygge på en forståelse for våre husdyrs baturlige behov.

Etisk kvalitet of dyrevelferd er begreper som vil bli mer og mer aktuelle i framtidens intensive oppdrett av laksefisk. Svømmetreing er kun ett eksempel på en av flere måter hvor man kan tilpasse boligforhokden etter fiskens behov. Et stimuleende opprettsmiljø, sunne og ustressede fisk og god økonomi er sider av samme sak. Signalene fra forvrukerne bør også taes alvorlig, slik at framtidens oppdrettede laksefidk kan markedsføres med et “miljøstempel”, som viser at lovens bokstav om etisk dyrehold faktisk har vært fulgt.

Svømmemuskelen som primus motor

Det er de store sidemuskelene som er grunnlaget for laksefiskens svømmeprestasjoner. Sidemusklene består av tr??(10) elavgrensede muskelelementer som, utfra sitt utseende og plassering, benevnes henholdsvis rød-, overgangs- og hvit muskel. Til sammen sanner de en funksjonell enhet: svømmemuskelen. Svømmemuskelen utgjør omkring 55- 67% av den samlede kroppsvekt hos laksefisk. Til sammenlikning er skjelettmuskelens andel betydelig mindre hos mennesker og de fleste andre pattedyr (omkring 45%).

Den røde muskel utgjør ca. 8- 10% av svømmemuskelen hos aktive svømmere som laksefisk og inntil 15- 20% hos makrell og tunfisk. Hos mindre aktive fisk som f.eks. torsk og karpe, utgjør den røde muskel kun 0.5- 2% av svømmemuskelen. Den røde muskel ligger som et overfladisk mørkt bånd, som kan sees med det blotte øye like under sidelinjen på fisken. Den mørkerøde farge skuldes en høy blodgjennomstrømming og det oksygenbindende muskelpigment myoglobin. Dypere inn i svømmemuskelen ligger den såkalte overgangsmuskel. Den består av lysere muskelfibre, hvis funksjon og måte å frigjøre energi på ligger midt imellom den røde og hvite muskels. Overgangsmuskelen skal ikke omtales nærmere her. Med sine nesten 90% utgjør den gvite muskel langt den største andel av svømmemuskelen og er således det man forstår ved fiskens filet. Hos laksefisk er den hvite muskel imidlertid rød! Rødfargen skyldes dog verken myoglobin eller høy blodgjennomstrømming. I motsetning til andre fisk kan laksefisk nemlig avleire pigmentet astaxanthin og andre beslektede fargestoffer i muskelvevet. Astaxanthin er et naturlig fargestoff, som finnes i fiskens føde som f.eks. reker og andre krepsdyr.

Svømmemuskelen kan, forenklet sett, beskrives som en gearkasse – for kun to fremadrettede hastigheter: rutine og sprint. Som navnet antyder, kan de moderate rutinehastigheter opprettholdes “i det uendelige” – uten at muskelen blir trøtt, mens sprinthastigheten kun kan opprettholdes i få sekunder. Den røde muskel har ansvaret for de moderate svømmehastigheter, som bl.a. kjennes fra laksefiskens havgående vandringer. Ved sprinthastigheter, så som under flukt fra rovdyr og forsering av elveløp, aktiviseres i tillegg den store hvite muskel. Den hvite muskel er kun aktiv når fiskens svømmehastighet overstiger en viss terskelverdi. Fisken må således ha hjelp av den hvite muskel, hvis den skal svømme forholdsvis hurtig over kortere avstander. Når svømmehastigheten igjen skifter fra sprint til rutine, utkobles den hvite muskel for å spare energi. ^rsaken til dnne arbeidsfordeling mellom, den røde og hvite muskel ligger i deres måte å forbruke brennstoff og frigjøre energi på.

Svømmeing og andre former for lroppsarbeid krever normalt oksygen. Det oksygenkrevende (aerobe) stoffskiftet finner sted i den blodrike røde muskel, hvor fett forbrennes til karbondioksyd og vann. Derved frigjøres det energi til rytinesvømming. Denne form for stoffskifte befrenses naturligvis av hastigheten ved hvilken oksygen blir brakt fram til muskelen og opptatt av denne. Fisk, andre virveldyr og til og med krabber kan imidlertid opparbeide seg en såkalt “oksygengjeld”. Laksefisk kan således uten omdanne myskelsykker (glykogen) til melkesyre (laktat) og derved frigjøre energi til svømming. Denne form for oksygenfri (anaerob) forbrenning finner sted i den blodfattige hvite muskel under kraftfylte og hurtige svømmeprestasjoner. Hastigheter kan kun opprettholdes i meget korte perioder før fisken blir utmattet, bl.a. fordi store mengder melkesyre hopes opp i kroppen og sukkersepitene i muskelen tømmes i løpet av relativt kort tid. Etter en oksygenfri kraftanstrengelse må oksygengjelden betales. Den hvite muskel kobles ut og hvile er nødvendig. Under oksygenkrevende stoffskifte omdannes en del av melkesyren til muskelsukker og larbomdioksyd, Oksygengjelden kan f.eks. oberveres uder idrettsstevner, og man har sett hvor vanskelig det er å få et fornuftig intervju med vinneren like etter et 200 eller 400 meters løp. Dette skuyldes som regel ikke mangelende vilje, men at løeren må betale sin oksygengjeld før vedkommende har overskudd til å svare på spørsmål.

De moderate svømmehastigheter som anvendes under svømmetrening av laksefisk, ligger altså i grenseområdet før den hvite muskel begynner å bli aktiv. Denne form for svømming kan derfor opprettholdes i meget lange perioder uten at fisken blir utmattet.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1993.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem