NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Fiskeindustri > Sjøpattedyr og fiskerier… 24. feb 2010

Sjøpattedyr og fiskerier: Vitenskapens rolle i fangstdebatten

David Lavigneav David M. Lavigne, 2003, oversatt av Pernille Lund Hoel og Christian Medaas

Et hvert sted hvor bestander av sjøpattedyr eksisterer side om side med kommersielle fiskerier er det et potensial for forskjellige former for konflikt. Dette resulterer ofte i at en foreslår økt fangst av pattedyr bestandene, offisielt for å øke fiskebestandene til fordel for kommersielle fiskerier. Ønsket om større fangstkvoter leder nesten uunngåelig til konflikt mellom interessegrupper, og setter dem som er for fangst opp mot de som vil bevare sjøpattedyrene.

Debatten rundt økt fangst av sjøpattedyr

Nåtidens ønsker om fangst av pattedyrbestandene kommer på et tidspunkt da omlag 65% av verdens fiskebestander er enten fullt beskattet eller mer, og ytterligere 10% er utryddet eller sterkt reduserte bestander1). De kommer på et tidspunkt da fiskeoppdrettsindustrien vokser kraftig, ofte i kystområder der det naturlig forekommer sjøpattedyr. På et tidspunkt når en del mennesker (feilaktig) antar at alle sjøpattedyrpopulasjoner konsekvent vokser2,3,4). Det sammenfaller også med et tidspunkt i historien da mange, både enkeltpersoner, organisasjoner og regjeringer promoterer kommersielt konsum av ville dyr under overskriften ”bærekraftig bruk”5) eller “bærekrafting utvikling”6,7).

De siste tjue årene, har det vært mye diskusjon om interaksjonen mellom sjøpattedyr og fiskerier, og de mulige konsekvensene av begrensning av sjøpattedyrbestandene8,9,10,11,12). Det er viktig å understreke at debatten om fangst av sjøpattedyr, i likhet med debatten rundt fangst av pattedyr generelt, har mer å gjøre med verdier, holdninger, og sosiale mål, og derfor politikk, enn det har med vitenskap å gjøre. Forskjellige individer og grupper i et samfunn verdsetter forskjellig – og har forskjellige holdninger til dyreliv generelt og til sjøpattedyr spesielt. Det er på grunn av disse forskjellene i verdier, holdninger og mål at forslag om desimering bringer frem et spekter av konflikter mellom forskjellige grupper i samfunnet8).

Partene i debatten

Slike konflikter involverer på den ene siden fiskere, selfangere og hvalfangere og deres respektive interesseorganisasjoner, så vel som regjeringer og statlige organisasjoner, og internasjonale grupper som primært er opptatt av økning av produktiviteten innen kommersielt fiske, sel-fangst eller hvalfangst. Holdningene de gir uttrykk for er generelt bruks- orienterte, eiendomspregede, og negativistiske i forhold til natur. Deres mål for sjøpattedyr er for det meste – naturlig nok – sosioøkonomiske. På den andre siden involverer disse konfliktene individer og organisasjoner, nasjonale og internasjonale, som er bekymret for sjøpattedyrenes velferd og bevaring. Holdningene de gir uttrykk for er generelt naturalistiske, humanistiske, etiske, symboliske, og kanskje viktigst av alt, moralistiske. Deres målsetning for sjøpattedyrene har en tendens til å være etisk-orientert.

Den typiske diskusjonen rundt sjøpattedyrfangst begynner når mediene, stort sett ukritisk, kringkaster udokumenterte påstander angående behovet for desimering13,14). Dermed er scenen satt for en ”politisk” konflikt. Og fordi det ultimate målet til enhver politiker er å bli gjenvalgt, er oddsene sterkt i sjøpattedyrenes disfavør. Realiteten er at fiskere, selfangere og hvalfangere har stemmerett, mens sjøpattedyr (og for den saks skyld fisk) ikke har det…

Hva kan forskningen bidra med i fangst-debatten?

Forskere og forskning har ”dannet grunnlag” for debatten om desimering på ulike måter, og har av og til vært utslagsgivende for valg tatt av myndigheter. Nødvendigvis oppstår en rekke vitenskapelige problemer når sammenhengen mellom sjøpattedyr og fiskerier skal analyseres. Dersom noen hadde insistert på å forsøke å beregne totalmengden av mat konsumert av hval i verdenshavene måtte de ha kjent til den samlede bestandsstørrelsen på nær 80 typer hvalarter, deres daglig energibehov15), mengden av de ulike byttedyrene som blir konsumert, og deres energi innhold. Det blir raskt innlysende at det er umulig å estimere nøyaktig total mengde mat spist av hval. Synspunktet om at færre sjøpattedyr hadde betydd mer fisk i sjøen, og derfor mer fisk til menneskelig konsum, er ofte sagt å være basert på ”sunn fornuft”. Denne ”sunne fornuften” sier at en reduksjon av hvalbestanden “frigjør” milliarder av tonn fisk som kunne fylle fiskernes garn i mange år fremover. I realiteten er et slikt synspunkt basert på et overforenklet syn på naturen, der havene inneholder kun to dyregrupper: sjøpattedyr og fisk. Siden sjøpattedyr spiser fisk må færre sjøpattedyr bety mer fisk for menneskene. Havenes økosystemer har imidlertid langt flere enn to eller tre komponenter. Forskeres sviktende evne til å konkludere mer grundig om samspillet mellom sjøpattedyr og fiskerier understreker kompleksiteten til de marine økosystemer og vår mangel på presis forståelse av hvorledes de fungerer16,17,18).

Men det ville også vært feil å konkludere med at ingen vitenskapelig fremgang har funnet sted de siste årene. Et åpenbart spørsmål er om all fisken som de døde sjøpattedyrene ville ha spist dersom de ikke hadde blitt drept, ville endt opp i fiskeres garn? I følge vitenskapen er svaret klart nei5). I tidligere århundrer var verdenshavene hjem for langt flere bestander av sjøpattedyr enn de er i dag, inkludert både flere hvalarter og selarter19). Samtidig var også fiskebestandene større.

Konklusjon

Det vil alltid finnes deler av samfunnet som – på grunn av sine verdier, holdninger eller mål – vil fortsette å foreslå økt fangst av sjøpattedyr. Noen tror at det finnes en reell konflikt. Men i mange tilfeller vil sjøpattedyr bli brukt som syndebukk for svikt i bærekraftig fiskeriforvaltning20). Eller forslag om fangst vil simpelthen være en del av en politisk strategi for å fremme kommersielt konsum av sjøpattedyr7, 21).

Den vitenskapelige forskningen vil utvilsomt fortsette å besvare noen av spørsmålene som blir stilt. Den vil fortsette å avvise uholdbare hypoteser, i det minste for de som er villige til høre om resultatene av forskningen. I noen få tilfeller vil dette kunne bidra til en løsning, i det minste for en stund fremover. Men globalt sett, og til tross for innsatsen til det vitenskapelige samfunn, vil både forslag om fangst av sjøpattedyr og fangsten i seg selv, foregå uhindret. Ingen mengde vitenskaplige artikler vil kunne hindre enkelte fiskere og andre interessenter i å drepe sjøpattedyr som de ser på som konkurrenter eller skadedyr. Det eneste som vil kunne endre dette er en reell forandring i menneskers holdninger.

Kilder fås ved å kontakte redaktøren: smartinsen@dyrsrettigheter.no

Professor i zoologi, David Lavigne, er vitenskaplig rådgiver for International Fund for Animal Welfare. I 23 år var han ansatt ved University of Guelph, Canada. Hans forskningsfokus har vært studier av ville sjøpattedyr. I 1988 fikk han doktorgrad ved universitetet i Oslo for en av disse studiene.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2009.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem