NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Fiskeindustri > Sjølivets gleder? 1. feb 2007

Sjølivets gleder?

bull-hansenav Bjørn Andreas Bull-Hansen

Jeg er mye på sjøen. Jeg seiler, og jeg dykker. Det vil si, jeg seiler, men forsøker å unngå å dra på tur i fellesferien. Og jeg dykker, men bare i utlandet.

La oss ta seilingen først: Når skoleferien begynner, strømmer ungene til strendene og bryggene langs hele Norges kyst. De minste fisker krabber som de putter i små bøtter med solvarmt vann, og de større fisker fisk. Fisken slenges på brygga, der den ligger og gaper helt til den dør. Å ta livet av fisken med en kniv, er nok litt for blodig for de fleste. Og å slippe dem ut i vannet igjen, kommer ikke på tale. Byttet skal jo vises frem til far, som helt sikkert har lært avkommet fiskingens edle kunst. Far er forresten ikke noe bedre – heller ikke han tåler å se blod. Fisken blir liggende på dørken i snekka til den kveles og dør. Det er jo så enkelt på den måten.

Derfor drar jeg helst ikke på seiltur i fellesferien. Jeg er kjent for å kaste slike gapende fisk ut i vannet igjen, til fiskerens høylytte protest. Det blir fort konflikter av slikt, og det nytter lite å smile og si at fiskeren heller får ta en frisk sommersalat til middag.

Det samme problemet støter jeg på når jeg dykker. Hver eneste gang jeg har dratt ut på dykk med en dykkerklubb i Norge, drar mine «dykkerbuddies», som de kalles, frem harpuner. Her skal torsken spiddes. Lange kniver festes til leggen (jeg lurer på om de prøver å kompensere for noe?), for her skal flyndra stikkes. Dykkerbåtene freser gjerne langt ut i havgapet, for alle stedene inne ved land er allerede rensket for fisk, krabbe og hummer. Joda, hummerne er kanskje vernet, men de glir jo så plutselig ned i fangstnettet.

Derfor dykker jeg ikke lenger i Norge. I Sverige har ikke dykkere lov til å skade eller drepe marint liv, så der er det fullt av taskekrabber, hummer og fisk overalt. De fleste dykkeroperatører i tropiske strøk har den samme policy’en. De er avhengige av å bevare det marine livet, slik at dykkerstedene ikke renskes og blir seende ut som Indre Oslofjord.

Dykking og fisking er noen av sjølivets gleder, sies det. For meg blir det noe sykelig over det hele. Gleder fiskeren seg virkelig over fisken som ligger på brygga og gaper? Gleder han seg over å se flyndra vri seg på harpunen? Eller er det bare et slags forkvaklet matauk, et instinkt fra en tid langt, langt tilbake, før vi ble fete, late tv-slaver? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke forstå det.

www.bull-hansen.com

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem