NOAH logo
Forsiden > Dyr i havet > Fiskeindustri > Fiskens smerte 1. feb 2002

Fiskens smerte

av Siri Martinsen

Fisken lever i et for oss fremmed element, de har et fremmedartet kroppsspråk og mangler mimikk som vi kan oppfatte. Dette har ført til en forestilling om at fisk ikke føler smerte. På tross av at forskning viser det motsatte, og selv om fisk både kan gjenkjenne og søke kontakt med mennesker. 1)

En annerledes sanseverden

Noen fisker er sosiale og gjenkjenner hverandre.

Uttrykket ”en kald fisk” stemmer dårlig overens med fiskens rike følelses- og sanseapparat. De mange sanseorganene gjør fisk til meget følsomme vesener. Det er dokumentert at enkelte arter kan oppfatte de små eletriske feltene som dannes ved byttedyrene muskelaktivitet. 1) Denne elektropersepsjonen påvirkes også av elektriske felt fra tekniske innretninger, slik at det for eksempel er umulig for en elvefisk som russisk stør, å passere under høyspentledninger på sine vandringer. Synssansen er i oppbygging lik vår egen, om ikke enda mer følsom, da noen arter i tillegg kan se i det ultrafiolette og infrarøde område.1) Fiskeøret kan oppfatte en infralyd, i tillegg oppfatter enkelte arter ekstremt høyfrekvent lyd.1)

Fiskenes kjemiske sanseapparat har spesiell følsomhet for biologisk viktige substanser.1) Luktesansen er velutviklet med en følsomhet langt utover vår egen.1) Fisk har i tillegg til tallrike smaksløker i munnhulen, flere smaksreseptorer spredt på kroppsoverflaten.1) Magnetsansen brukes til navigasjon under vandringer på lignende måter som hos trekkfugler.1)

Smerte – en del av fiskens verden

Fiskens lepper er full av smertereseptorer.

I forskerkretser opererer man med en rekke kriterier for bevisst smertefølsomhet. Det ene kriteriet er tilstedeværelse av smertereseptorer på kroppen – slike reseptorer er funnet i huden hos fisk.2) Hjernestrukturer med funksjon for smerteoppfayning, antas også å være til stede hos fisk: Funksjoner som læring, frykt og evne til lidelse er lokalisert i fiskens ”lukthjerne” og lillehjerne.2) Nervebaner fra reseptor til hjerne er et annet kriterium: Veterinær og forfatter Bergljot Børresen slår fast at fisk, i likhet med andre dyr, har en velutviklet system for å lede smertefølelse fra kroppens vev, via ryggmargen og til hjernen.1) Smertereseptorer i hjernen er tilstede hos fisk som hos pattedyr – de er i tillegg identisk utformet.2) Kriteriene for bevisst smertefølsomhet kan synes å være laget av forskere som ikke går av veien for å utføre smertefulle forsøk på dyr – og et kriterium er følgelig hvorvidt et dyr som er påført smerte, selv velger å spise smertestillende midler når dyret har adgang til dette. Slike forsøk er ikke gjort på fisk – imidlertid har de hjernereseptorer som reagerer på opioide (smertestillende) stoffer.2)

Adferd for å unngå og minske smerte, ser man klart hos fisk: Sterke emosjonelle impulser dannes for at fisken skal fjerne seg fra det som utløser ubehag eller smerte.1) Fisk svømmer raskt unna det som oppleves som smertefullt.1) En ekstrem flukt er vanlig ved bittsår, og skadet fisk unngår bevegelse, for å unngå belastning av smertefulle områder.2) Kronisk smertestimuli forårsaker bl.a. pigmentforandringer, endring av positur og utnyttelse av vannsøylen.2) En konsekvent og uforandrelig respons på smerte, blir ansett for å være et kriterium – hos fisk er ekstrem flukt og slagfrekvens med halen, konstante responser.2) Læring av smertefulle erfaringer er det siste kriterium for smerteopplevelse – et kriterium som har ført til en rekke smertefulle dyreforsøk. Fisken har imidlertid overbevist dyreforskerne i denne sammenhengen, da den lærer svært fort å koble f.eks. et lyssignal med smerte.2) Beklageligvis gjør nettopp denne evnen fisken til et yndet objekt for slik smerteforskning.

Enkeltindivider med adferd

Fisker har individuel adferd.

Både smertefølelsen og fiskenes øvrige sanseapparat gjør dem til individer med variert adferd. Noen fisker bygger reir.1) Noen forsvarer sitt revir.1) Andre sammarbeider med familien om oppfostringen av yngel-kullet og kjenner hvert enkelt medlem igjen på utseende og lyd.1) De fleste stimdannende fiskeartene organiserer seg i ”gruppe-hierarkier”, en teknikk som forutsetter at de kjenner og kan ”klassebedømme” individene i gruppen.1) Kunnskapen om stimfiskarter som sosiale individer, gjør bl.a. tradisjonen med å holde en trålerfangst av sild eller makrell i steng i dagevis, til noe langt mer grusomt enn de fleste vil innrømme. Ofte begynner fisken å dø i stenget, og enkelte ganger kan alle råtne opp, hvis ”fangsten” avvises.1) Det er uten tvil en meget sterk opplevelse for dyr med velutviklet lukt og smaksans, og et sosialt forhold til individene rundt seg, å være fanget en slik prosess.

På vei mot anerkjennelse?

Selv om bevisene er mange og sterke for at fisk føler både smerte, frykt og andre følelser som vi kjenner igjen fra oss selv, tyder mye på at det er langt igjen til denne kunnskapen når ut til folk. Anerkjennelsen av fisk som følende enkeltindivider står i sterk kontrast til folks oppfatning av fisk som en ”ressurs” som måles i tonn. Allikevel aner man denne anerkjennelsen fra ulike hold – f.eks. ”Rådet for dyreetikk”, som sier: ”Vi er vant med å betrakte fisk som laverestående dyr uten særlig bevissthet eller evne til smerteoppfattelse. Vår behandling av fisk gjennspeiler dette synet med bruk av fiskekrok, garn og trål. Fangstmetoder som aldri ville vært tillat for fugler og pattedyr. Fluefiskerens timelange kamp for å få laksen på land blir betraktet som en spennende sport, og ikke som dyreplageri. Nyere data tyder imidlertid på at fiskens nervesystem ikke er vesentlig forskjellig fra pattedyrs, og at fisk kan føle både smerte og frykt. Dette vil etter hvert kunne få betydning for vårt syn på fisk i sin alminnelighet og gjøre det nødvendig med en gjennomgående drøfting av holdningen til fisk i vår kultur. Fisk er mer enn bare en ressurs. Fisk er levende vesener.”

”Systemet for smerteoppfattelse hos fisk er i prinsippet det samme som hos fugler og pattedyr. »

Dr. Donald Broom, Professor of Animal Welfare, Cambridge University

”Fisk svømmer raskt unna det som oppleves som ubehagelig eller gjør vondt. Riktignok kan torsk forsøke å svelge en sluk gang på gang, uten å gi uttrykk for smerte på en måte mennesket forstår, og få en iaktager til å slutte at den intet føler. Men man vet at torsken i millioner av år har måttet svelge til dels svært piggete mat, og at dens reaksjon på smerte i munnen alltid har vært å svelge unna, når den først har gjort sin bedømmelse av byttet. Evolusjonen forberedte den aldri på å se opp for fiskesluk. Det behøver ikke bety at den ikke føler smerte når den hales opp i en båt etter en krok i magesekkveggen.”
Bergljot Børresen, veterinær og forfatter

Kilder:
1) Veterinær Bergljot Børresen i ”Dyreetikk”, Føllesdal, Fagbokforlaget, 2000; 2) ”Kompendium i forsøksdyrlære for fiskeforskere”, Trond Brattelid, Norges Veterinærhøgskole, 1999

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2002.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem