NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Viviseksjon- et historis… 1. apr 1991

Viviseksjon- et historisk perspektiv

Kaniner, dyreforsøk for produkttesting

Produkttesting på kaniner. Historisk foto.

av A. Krag

Mange får inntrykk av at dyreforsøk er et relativt moderne fenomen, de fleste tipper 100 til 200 år. Ordet viviseksjon betyr «å skjære i noe levende» (latin) og kan spores tilbake til 1700-tallet. Men selve praksisen ble utført allerede for 2000 år siden. Det eldste eksempel på dyreforsøk er fra rundt 500 f.Kr og ble utført av Alcamaeon fra Kroton. Ved å fjerne øynene på dyr, skjære ut nervene og sette dem på plass igjen, undersøkte Alcamaeon synet og blindhet. Hippocrates (ca. 350 f.Kr) undersøkte bla. svelgningsprossessen ved å skjære over halsen på en gris mens den drakk en farget væske. I et annet forsøk åpnet han brystet på dyr og studerte «det pumpende hjertet».

Noen hundre år etterpå utviklet Romeren Galen en rekke nye og grusomme dyreforsøk. Forsøksdyr ble ikke vist noen nåde i et samfunn vant til blodbadet i arenaen. Galen selv frarådet en del typer dyreforsøk, men ikke for dyrenes skyld. For eksempel skrev han at til hjerneoperasjoner burde man bruke gris eller sau og unngå aper slik at «man slipper å se apenes uhyggelige uttrykk under forsøket». Og for å unngå misforståelser under offentlige visninger måtte dyrene «aldri ligge i en oppreist, menneskelig stilling»

I middelalderen falt viviseksjon ut av smak, blant annet fordi Den Romersk-Katolske kirken oppfattet gapet mellom dyr og mennesker som så stort at man umulig kunne få noe nytte av dyreforsøk.

An_Experiment_on_a_Bird_in_an_Air_Pump_by_Joseph_Wright_of_Derby,_1768

Maleri av tidlig dyreforsøk på fugl. (Joseph Wright)

Under renessansen utviklet allikevel en del framstående kirkemenn sansen for dyreforsøk og fant i dem en pervers bekreftelse på deres religiøse syn. Et forsøk av Realdo Colombo (1516-59) med kirkemenn som tilskuere viser stemningen.
«Colombo dro fosteret ut av livmoren til hunden og pinte den foran tispen som bjeffet fælt. Men så snart han holdt valpen opp til tispen, begynte den å slikke ungen sin, mer opptatt av valpens smerter enn sine egne lidelser. Var det noe annet enn valpen som ble holdt foran tispen, beit den i raseri. Prestene uttrykte glede over å ha observert moderlig kjærlighet selv i en dyrisk skapelse.»
Prestene var for begeistret over alminneligheten av moderlig kjærlighet til å omvurdere de forutinntatte forskjellene mellom dyr og mennesker.

Den Franske filosofen Rene Descartes (1596-1650) mente at dyr var maskiner uten sjel, styrt i prinsipp som et urverk uten følelser. Deres skrik idet han skar i dem ble avfeid som knirking i «urverket».

På 18-og 1900-tallet begynte dyreforsøk for alvor å øke i antall og voldsomhet.
Kjente navn innen viviseksjon som Claude Bernard, Moritz Schiff og Marshall Hall la grunnlaget for medisin basert på dyreforsøk. Viviseksjon forandret seg fra en sjelden kuriositet til en vitenskapelig besettelse som lovet en «helbredelse for menneskelige plager». Det var et spennende og dramatisk ny forskningsområde som fant sin vei inn i universiteter og andre offentlige institusjoner. Forskere som før utførte forsøk på tilfeldige dyr i trange loft, kjellere eller leide rom kunne glede seg over denne utviklingen.

Silver-Spring-monkey, dyreforsøk med ape.

«Silver Spring»s forsøk på aper i 1970-årene ble avslørt og mye omtalt. Historisk foto.

Men jo mer grusomhetene vokste, jo sterkere ble motstanden mot viviseksjon. Motstanden mot dyreforsøk antas å være like gammel som praksisen selv, men de dristigste omslag får vi senere i tiden. Det finnes utsagn mot dyreforsøk fra geniet Leonardo da Vinci på 1500-tallet og kritikk på 1600-tallet, fra bl.a forfatterne Joseph Addison og Alexander Pope. Addison kritiserte leger som «moret seg» med å plage katter og skjære i levende hunder. Pope skrev: «hvordan kan vi ha rett til å drepe skapninger som hunder som vi skiller oss så lite fra, for vår nyskjerrighet, eller selv for vår nytte?». Filosofen Jeremy Bentham (1748-1832) skrev «Dagen vil komme der resten av dyreriket får de rettighetene som bare kunne nektes dem i hendene på en tyrann…Spørsmålet er ikke, kan de resonnere? Eller, kan de snakke? Men, kan de lide?»

Kritikk ble også rettet mot «vitenskapeligheten» av viviseksjon. Sir Charles Bell (1774-1842), anerkjent lege og anatomist, skrev «…å åpne opp levende dyr har gjort mer til å forplante feil enn å bekrefte de riktige beslutningene fra studiet av mennesket.» Charles Clay, en pioner innen kirurgi skrev i The Times (1880) «Jeg har utført et stort antall inngrep (på mennesker), men ikke noe av min kunnskap eller dyktighet skyldes viviseksjon. Jeg utfordrer alle i mitt yrke til å bevise at viviseksjon har vært av noen betydning innen medisinsk fremgang…».

Ovenfor er bare noen spredte eksempler på den stadig voksende utrop mot viviseksjon. 1800-tallet førte med seg det første eksemplet på aktiv motstand. Frances Power Cobbe organiserte Englands første agitasjon mot dyreforsøk i 1863 og grunnla BUAV (British Union Against Vivisection) i 1898. Bevegelsen mot dyreforsøk vokste raskt og spredte seg fra Europa til Skandinavia og USA.

Ape i deprivasjonsforsøk

«Deprivasjons»-forsøk på aper var svært vanlig i 60- og 70-årene: Apemødre ble fratatt ungene sine, og man studerte psykosene som både mor og barn utviklet. Historisk foto.

Karen Blixen (1885-1962) var nok Skandinavias mest kjente motstander av dyreforsøk. I en debatt ble hun en gang spurt om hun ikke syntes det var viktig å bevare menneskeliv. Hun svarte » Klart det er viktig å bevare menneskeliv… Men det er viktigere å gjøre menneskeliv verdt å bevare.»

Slaveri, mannssjåvinisme og andre former for undertrykkelse har vært en del av menneskets historie. Mens de i sin tid var allment godkjent, er måten de ble (og blir!) forsvart på uakseptabel i dag. Argumenter om at slaveri var nødvendig for økonomien, at slavene hadde det bedre enn i sine hjemland, at fargede var “ville” og mindre intelligente, var vanlige. Sammenligner man argumenter for slaveri med argumentene for lovlig dyremishandling i dag er likhetene tydelige. Derfor finnes det heller ingen logisk eller moralsk grunn til å overse andre arters rettigheter, interesser og egenverdi.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #4/1991.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem