Utmerkelsene går sjelden til dyreforsøk: Nobelpriser i medisin og fysiologi

av A Krag

Tilhengere av dyreforsøk hevder ofte at metoden er nødvendig for å sikre menneskets helse. Martin Stephens Ph. D. har undersøkt viktigheten av dyreforsøk gjennom tidene ved å se på nobelprisutdelinger i medisin og fysiologi.

Utmerkelsen deles ut til forskning av «høyeste kaliber, med mest langvarig innflytelse, og størst viktighet for biomedisinsk vitenskap». Stephens konkluderer med at viktigheten av dyreforsøk for medisinsk fremgang er blitt sterkt overdrevet.

Metoden

Stephens gransket 76 nobelpriser, fra den første som ble utdelt i 1902 og frem til 1986. Arbeidet som lå til grunn for prisutdelingen ble kategorisert som «dyreforsøk» eller «alternativ». Alternativer ble definert som metoder som ikke tok i bruk «høyerestående» dyr, dvs. vertebrater. Vertebrater – dyr med ryggrad – inkluderer alle de dyrene som dekkes av dyrevernloven (pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisker). Hovedbidraget til de fleste nobelpriser kunne enkelt sorteres som «dyreforsøk» eller «alternativ».

«Prisene som tilhørte gruppen «alternativ» ble deretter delt i de som kunne ha blitt utført på forsøksdyr og de som ikke kunne ha blitt utført på forsøksdyr.»

I de åtte tilfellene der tvil forelå, ble prisen mer subjektivt karakterisert som «alternativ»- dersom alternativer inngikk som en betydelig del av arbeidet. Et eksempel på dette er prisen som ble tildelt C. Nicolle i 1928 for forskning på tyfus. Nicolle uttalte i sitt nobelforedrag at «dersom det ikke hadde vært mulig å etterligne symptomene på forsøksdyr … hadde (mine kliniske observasjoner) vært nok til å oppklare spredningen av tyfus».

Prisene som tilhørte gruppen «alternativ» ble deretter delt i de som kunne ha blitt utført på forsøksdyr og de som ikke kunne ha blitt utført på forsøksdyr.

Resultater

Det viste seg at to tredjedeler, eller 50 nobelpriser kunne plasseres i kategorien «alternativ». Stephens mente at omtrent halvparten (24) av disse kunne erstattes av dyreforsøk, og at den andre halvparten (26) ikke kunne blitt gjennomført ved hjelp av dyreforsøk.

Senere var resultatene enda mer entydige. I årene 1965 til 1985 kunne hele 19 av 20 priser tilskrives alternative metoder! Ifølge Stephens skyldes dette oppblomstringen av in vitro -studier som tar i bruk celle- og organkulturer.

Konklusjon

Den store rollen som humane forskningsmetoder har hatt i nobelpris-sammenheng er forbløffende. Resultatene er spesielt overraskende når det tas i betraktning hvor stor betydning forsøk på dyr påstås å ha. Følgende er et typisk eksempel, hentet fra et kompendie i helsearbeid: «Forskning med laboratoriedyr har vært en så vesentlig del av biomedisin at dens rolle er vanskelig å overdrive.»

Stephens mener at allmennhetens kunnskaper om dyreforsøk er svært ensidig og tydelig farget av «dyreforsøksindustrien». Konklusjonen er at alternative metoder til dyreforsøk har bidratt med noen av de viktigste skrittene innen biomedisin. Stephens anser dyreforsøk som et unødvendig onde, og tror at fremtidens forsøk på dyr kommer til å begrense seg til kliniske studier og observasjonsstudier i naturen.

Nobelpriser etter 1986

Siden Stephens publiserte sin oppsiktsvekkende artikkel om nobelpriser i 1986, er det blitt utdelt over 10 nye utmerkelser. En analyse av disse, etter Stephens kriterier, viser at hele 60% av prisene ble utdelt til prosjekter som ikke brukte levende dyr. Av de gjenværende prosjektene ble 20% utført på både prøverørsteknikker og dyr, og 20% ble utført først og fremst på dyr. Spesielt interessant er prisen som ble utdelt i 1990, til Dr. J Murray og Dr. D. Thomas, som er den første som går utelukkende til kliniske studier på mennesker. Konklusjonen forblir den samme: Siden opprettelsen av nobelprisen, er mer enn dobbelt så mange utmerkelser utdelt for arbeid basert på alternative teknikker enn forsøk på levende dyr.

Oversikt over 50 nobelpriser- alternativer til dyreforsøk:

  • 1902 R. Ross L Oppdagelsen av malarias spredningsmetode
  • 1903 N. R. Finsen P Behandling av sykdommer med konsentrert lysbestråling
  • 1907 C. L. A. Laveran M Protozoas rolle for sykdommer
  • 1908 E. Metchnikoff M/L/P/+ Immunforsvaret
  • 1909 E. T. Kocher M Fysiologi, patologi og kirurgi av skjoldbruskkjertelen
  • 1910 A. Kessel P Cellenes proteinkjemi
  • 1911 A. Gullstrand M/MM Øyets funkjoner
  • 1914 R. Barany M Indre ørets fysiologi og patologi
  • 1915-1918, 1921, 1925: Ingen nobelpriser utdelt
  • 1927 J. Wagner-Jauregg Div Malaria og behandling av dementia paralytica
  • 1928 C. J. H. Nicolle M/+ Arbeid med tyfus
  • 1930 K. Landsteiner P Oppdagelse av blodgrupper
  • 1931 O. H. Warburg P Respirasjons-enzymer
  • 1933 T. H. Morgan L/P Kromosomer og arv
  • 1935 H. Spemann L Fosterutvikling
  • 1937 A. von Szent-Györgyi P Biologisk forbrenningsprosess, spesielt rollen til vitamin C
  • 1940-1942: Ingen nobelpriser utdelt
  • 1944 J. Erlanger & H. S. Gasser P Nervecellenes funksjon
  • 1945 A. Fleming et al. P/+ Oppdagelsen av penicillin
  • 1946 H. J. Muller L Mutasjoner og røntgen
  • 1948 P. H. Müller L DDT som insektmiddel
  • 1949 A. Moniz M Kirurgi i psykiatrien
  • 1951 M. Theiler P/+ Vaksine mot gulsot
  • 1953 H. A. Krebs et al. P Krebs syklus og koenzym A
  • 1954 J. F. Enders et al. P/+ Poliomyelitis virus i cellekultur
  • 1955 A. H. T. Theorell P Oksiderende enzymer
  • 1956 A. F. Courand et al. M Hjerte- og karsystemet
  • 1958 G. W. Beadle et al. L Genetikkens kjemi
  • 1959 S. Ochoa P RNA og DNA
  • 1962 F. H. C. Crick et al. P/FK Molekulær-strukturen av DNA
  • 1963 J. C. Eccles et al. P/+ Nevrofysiologi
  • 1964 K. Bloch et al. L/P Kolesterol og fettsyremetabolisme
  • 1965 F. Jacob et al. L Gener som kontrollerer andre gener
  • 1966 C. B. Huggins M/+ Hormonbehandling av prostratakreft
  • 1967 G. Wald et al. L/P/M/+ Øyets kjemi og fysiologi
  • 1968 M. Nirenberg et al. P Genetiske koder og proteinsyntese
  • 1969 M. Delbrück et al. L/P Bakteriale virus
  • 1970 B. Katz P(+?) Nervens funksjon
  • 1971 E. W. Sutherland P Hormoners virkninger
  • 1972 R. R. Porter et al. P Kjemisk struktur av antistoffer
  • 1973 K. von Frisch et al. Div Adferd hos dyr
  • 1974 A. Claude et al. P Cellestruktur og funksjoner
  • 1975 D. Baltimore et al. P/+ Svulstvirus og celler
  • 1976 B. S. Blumberg P/+ Smitsomme sykdommer
  • 1977 R. Yalow et al. P/Div/M Arbeid med hormoner
  • 1978 W. Arber et al. L/P Arbeid med enzymer og genetikk
  • 1979 A. M. Cormack et al. M/MM/+ Tomografi
  • 1981 R. Sperry M/+ Hjernens funksjon
  • 1982 S. K. Bergstöm et al. P/FK/M/+ Prostraglandin
  • 1983 B. McClintock L Mobile genetiske elementer
  • 1984 N. K. Jerne et al. P Monoklonale antistoffer
  • 1985 M. S. Brown et al. P/M Hypercholesterolemia

Betegnelser:

  • M – studier på mennesker
  • P – prøverørs (in vitro ) teknikker
  • L – «Laverestående» organismer (planter, sopp, bakterier, virus, vertebrat
    fostre og enkelte invertebrater – bananfluer, vannlopper ol.)
  • MM – matematiske modeller
  • FK – fysiokjemiske teknikker
  • Div – diverse metoder feks. adferdsstudier på ville dyr, bruk av slakteavfall osv.
  • + – in vivo eller forsøk på levende dyr også foretatt

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1998.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.