NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Utmerkelsene går sjelden… 1. feb 1998

Utmerkelsene går sjelden til dyreforsøk: Nobelpriser i medisin og fysiologi

Av A Krag

Tilhengere av dyreforsøk hevder ofte at metoden er nødvendig for å sikre menneskets helse. Martin Stephens Ph. D. har undersøkt viktigheten av dyreforsøk gjennom tidene ved å se på nobelprisutdelinger i medisin og fysiologi. Utmerkelsen deles ut til forskning av «høyeste kaliber, med mest langvarig innflytelse, og størst viktighet for biomedisinsk vitenskap». Stephens konkluderer med at viktigheten av dyreforsøk for medisinsk fremgang er blitt sterkt overdrevet.

Metoden

Stephens gransket 76 nobelpriser, fra den første som ble utdelt i 1902 og frem til 1986. Arbeidet som lå til grunn for prisutdelingen ble kategorisert som «dyreforsøk» eller «alternativ». Alternativer ble definert som metoder som ikke tok i bruk «høyerestående» dyr, dvs. vertebrater. Vertebrater – dyr med ryggrad – inkluderer alle de dyrene som dekkes av dyrevernloven (pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisker). Hovedbidraget til de fleste nobelpriser kunne enkelt sorteres som «dyreforsøk» eller «alternativ».

I de åtte tilfellene der tvil forelå, ble prisen mer subjektivt karakterisert som «alternativ»- dersom alternativer inngikk som en betydelig del av arbeidet. Et eksempel på dette er prisen som ble tildelt C. Nicolle i 1928 for forskning på tyfus. Nicolle uttalte i sitt nobelforedrag at «dersom det ikke hadde vært mulig å etterligne symptomene på forsøksdyr … hadde (mine kliniske observasjoner) vært nok til å oppklare spredningen av tyfus».

Prisene som tilhørte gruppen «alternativ» ble deretter delt i de som kunne ha blitt utført på forsøksdyr og de som ikke kunne ha blitt utført på forsøksdyr.

Resultater

Det viste seg at to tredjedeler, eller 50 nobelpriser kunne plasseres i kategorien «alternativ». Stephens mente at omtrent halvparten (24) av disse kunne erstattes av dyreforsøk, og at den andre halvparten (26) ikke kunne blitt gjennomført ved hjelp av dyreforsøk.

Senere var resultatene enda mer entydige. I årene 1965 til 1985 kunne hele 19 av 20 priser tilskrives alternative metoder! Ifølge Stephens skyldes dette oppblomstringen av in vitro -studier som tar i bruk celle- og organkulturer.

Konklusjon

Den store rollen som humane forskningsmetoder har hatt i nobelpris-sammenheng er forbløffende. Resultatene er spesielt overraskende når det tas i betraktning hvor stor betydning forsøk på dyr påstås å ha. Følgende er et typisk eksempel, hentet fra et kompendie i helsearbeid: «Forskning med laboratoriedyr har vært en så vesentlig del av biomedisin at dens rolle er vanskelig å overdrive.»

Stephens mener at allmennhetens kunnskaper om dyreforsøk er svært ensidig og tydelig farget av «dyreforsøksindustrien». Konklusjonen er at alternative metoder til dyreforsøk har bidratt med noen av de viktigste skrittene innen biomedisin. Stephens anser dyreforsøk som et unødvendig onde, og tror at fremtidens forsøk på dyr kommer til å begrense seg til kliniske studier og observasjonsstudier i naturen.

Nobelpriser etter 1986

Siden Stephens publiserte sin oppsiktsvekkende artikkel om nobelpriser i 1986, er det blitt utdelt over 10 nye utmerkelser. En analyse av disse, etter Stephens kriterier, viser at hele 60% av prisene ble utdelt til prosjekter som ikke brukte levende dyr. Av de gjenværende prosjektene ble 20% utført på både prøverørsteknikker og dyr, og 20% ble utført først og fremst på dyr. Spesielt interessant er prisen som ble utdelt i 1990, til Dr. J Murray og Dr. D. Thomas, som er den første som går utelukkende til kliniske studier på mennesker. Konklusjonen forblir den samme: Siden opprettelsen av nobelprisen, er mer enn dobbelt så mange utmerkelser utdelt for arbeid basert på alternative teknikker enn forsøk på levende dyr.

Oversikt over 50 nobelpriser der hovedbidraget har vært fra alternativer til dyreforsøk
År Vinner Metode Tema/fagfelt
1902 R. Ross L Oppdagelsen av malarias spredningsmetode
1903 N. R. Finsen P Behandling av sykdommer med konsentrert lysbestråling
1907 C. L. A. Laveran M Protozoas rolle for sykdommer
1908 E. Metchnikoff M/L/P/+ Immunforsvaret
1909 E. T. Kocher M Fysiologi, patologi og kirurgi av skjoldbruskkjertelen
1910 A. Kessel P Cellenes proteinkjemi
1911 A. Gullstrand M/MM Øyets funkjoner
1914 R. Barany M Indre ørets fysiologi og patologi
1915-1918, 1921, 1925: Ingen nobelpriser utdelt
1927 J. Wagner-Jauregg Div Malaria og behandling av dementia paralytica
1928 C. J. H. Nicolle M/+ Arbeid med tyfus
1930 K. Landsteiner P Oppdagelse av blodgrupper
1931 O. H. Warburg P Respirasjons-enzymer
1933 T. H. Morgan L/P Kromosomer og arv
1935 H. Spemann L Fosterutvikling
1937 A. von Szent-Györgyi P Biologisk forbrenningsprosess, spesielt rollen til vitamin C
1940-1942: Ingen nobelpriser utdelt
1944 J. Erlanger & H. S. Gasser P Nervecellenes funksjon
1945 A. Fleming et al. P/+ Oppdagelsen av penicillin
1946 H. J. Muller L Mutasjoner og røntgen
1948 P. H. Müller L DDT som insektmiddel
1949 A. Moniz M Kirurgi i psykiatrien
1951 M. Theiler P/+ Vaksine mot gulsot
1953 H. A. Krebs et al. P Krebs syklus og koenzym A
1954 J. F. Enders et al. P/+ Poliomyelitis virus i cellekultur
1955 A. H. T. Theorell P Oksiderende enzymer
1956 A. F. Courand et al. M Hjerte- og karsystemet
1958 G. W. Beadle et al. L Genetikkens kjemi
1959 S. Ochoa P RNA og DNA
1962 F. H. C. Crick et al. P/FK Molekulær-strukturen av DNA
1963 J. C. Eccles et al. P/+ Nevrofysiologi
1964 K. Bloch et al. L/P Kolesterol og fettsyremetabolisme
1965 F. Jacob et al. L Gener som kontrollerer andre gener
1966 C. B. Huggins M/+ Hormonbehandling av prostratakreft
1967 G. Wald et al. L/P/M/+ Øyets kjemi og fysiologi
1968 M. Nirenberg et al. P Genetiske koder og proteinsyntese
1969 M. Delbrück et al. L/P Bakteriale virus
1970 B. Katz P(+?) Nervens funksjon
1971 E. W. Sutherland P Hormoners virkninger
1972 R. R. Porter et al. P Kjemisk struktur av antistoffer
1973 K. von Frisch et al. Div Adferd hos dyr
1974 A. Claude et al. P Cellestruktur og funksjoner
1975 D. Baltimore et al. P/+ Svulstvirus og celler
1976 B. S. Blumberg P/+ Smitsomme sykdommer
1977 R. Yalow et al. P/Div/M Arbeid med hormoner
1978 W. Arber et al. L/P Arbeid med enzymer og genetikk
1979 A. M. Cormack et al. M/MM/+ Tomografi
1981 R. Sperry M/+ Hjernens funksjon
1982 S. K. Bergstöm et al. P/FK/M/+ Prostraglandin
1983 B. McClintock L Mobile genetiske elementer
1984 N. K. Jerne et al. P Monoklonale antistoffer
1985 M. S. Brown et al. P/M Hypercholesterolemia

M – studier på mennesker
P – prøverørs (in vitro ) teknikker
L – «Laverestående» organismer (planter, sopp, bakterier, virus, vertebrat
fostre og enkelte invertebrater – bananfluer, vannlopper ol.)
MM – matematiske modeller
FK – fysiokjemiske teknikker
Div – diverse metoder feks. adferdsstudier på ville dyr, bruk av slakteavfall osv.
+ – in vivo eller forsøk på levende dyr også foretatt

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1998.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem