NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Tvunget på vektskålen 1. jun 2010

Tvunget på vektskålen

Dyreforsøk forsvares gjerne med at vi veier vår nytte opp mot ulempene for dyrene. Men vi har selv laget vektskålen, og tvunget dyrene til å ta plass.

av Siri Martinsen, foto: wikipedia

Dyreforsøk er i utgangspunktet ikke gunstig for dyrene selv. Den store delen av dyreforsøk går ut på å utsette dyr for fangenskap, ubehag, smerte og/eller død.

«Av vitenskapelig og samfunnsmessig betydning»

Fangenskap, ubehag, smerte og død er tunge lodd på en vektskål. Men siden det dreier seg om individer av andre arter, gis ikke de negative opplevelsene den vekt de egentlig har for dyrene selv. Interessene som mennesker har lagt i den andre vektskålen veier tyngre. I følge det norske regelverket skal dyreforsøk bare tillates hvis de er «av vitenskapelig og samfunnsmessig betydning».1)

Men det finnes mange ulike «samfunnsinteresser», og «vitenskapelig betydning» kan tilskrives det meste som foregår i et laboratorium.I praksis kan dyr utsettes for alvorlige overgrep for mange forskjellige formål: Er det en tungtveiende grunn for å ta livet av dyr å undersøke om «sjømat»proteiner kan motvirke fedme på mennesker, når man allerede vet hvordan dette kan motvirkes? Et det nødvendig å «studere stressreaksjoner og dødelighet ved opphold i steng» på fisker, og få bekreftet det selvfølgelige ved at fisker som er trengt sammen i et nett blir stresset og til slutt dør? Kan det sies å være samfunnsmessige hensyn som ligger til grunn når ulike firmaer ønsker å teste ut sin versjon av mer eller mindre samme produkt? Og hvordan kan det å sikre en marginal skjellnæring mulighet til å tjene ekstra på eksport til EU, være «samfunnsmessig» grunn nok for å tillate forsøk hvor mus dør en smertefull død av forgiftning?2)

Enhver problemstilling som et menneske kunne tenkes å ville finne ut av, risikerer å veie tyngre enn dyrs vitale interesser.

Det vide nåleøyet

Forsøksdyrutvalget (FDU) er Norges kontrollorgan for dyreforsøk. FDU skal være nåleøyet hvor bare de forsøk som fyller lovens krav, slipper igjennom. Men nåleøyet er stort og rommelig; 52 laboratorieforsøk ble godkjent og bare tre avvist i 2009, av feltforsøk ble 90 godkjent og ett avvist.3) Statistisk fremstår FDU som et organ hvor søknader om dyreforsøk sluses igjennom – og blir godkjent. Og hvis de ikke blir godkjent,  kan forskeren klage til Mattilsynet: Nettopp dette skjedde i en sak med testing av skjellgifter. FDU hadde sagt nei, fordi til og med forskeren selv anså at alternativer var bedre. Men siden EUs importregler «krevde» dyreforsøk, bestemte Mattilsynet at hensynet til skjellnæringens eksport skulle veie tyngre enn vitenskapelige hensyn.4)

FDU får dessuten bare tilsendt 20-25 % av alle forsøk som gjøres i Norge.5) De fleste forsøk blir godkjent av lokale ansvarshavende: Dette er veterinærer som er ansatt på forsøksdyravdelingen, og man kan tenke seg at det ikke nødvendigvis er lett å avslå søknader fra forskere som man daglig jobber med. Ofte er også ansvarshavende selv involvert i dyreforskning ved samme avdeling. FDU skal være nåleøyet hvor bare de forsøk som fyller lovens krav, slipper igjennom. Men nåleøyet er stort og rommelig.

«Anvendelige alternativer»

I følge forskriften skal ikke dyreforsøk skje dersom det «foreligger anvendelige alternativer».1) Men det betyr ikke at forsøk avvises hvis det finnes alternativer. Hvis forskeren av en eller annen grunn ikke finner dem «anvendelige», kan FDU godta dette.

Testing av skjellgifter på mus er igjen et illustrerende eksempel: Alternativer finnes og er av større vitenskapelig verdi, men dyreforsøkene pågår enda.2)  I et annet forsøk med testing av gift på fisker, innrømmet forskerne at de synes forsøket var unødvendig, men siden oppdragsgiveren insisterte på å få det gjort, søkte de – og fikk godkjenning.2) Felles for disse forsøkene er at et regelverk som «krever» dyretester i realiteten bestemmer at forsøkene skal gjøres – uansett om de har vitenskapelig verdi eller ikke.

I andre tilfeller er det forskeren selv som har ansvaret for at alternativer ikke blir brukt, uten at FDU nødvendigvis griper inn: Innen undervisning finner man flere eksempler på at alternativer til dyreforsøk ikke kreves, selv om de finnes: Forsvarets bruk av griser til øvelse i krigskirurgi har pågått år etter år.2) De sier selv at «trening på kadavre med kunstig sirkulerte organer ikke er tilgjengelige i Norge», men ingen metoder blir «tilgjengelige» av seg selv, de må aktivt tas i bruk av de som er ansvarlige for kursene.2) Både øvelsesmodeller på kadavre og kunstige modeller spesielt laget for trening av traumebehandling finnes.6)

Er dyreforsøk ønsket?

Blant de ulike interesser som hives i vektskålen opp mot dyrenes liv, har man ikke minst forskerens egne interesser. Dyreforsøk utføres ikke for «andres» skyld – for forskeren er det først og fremst en jobb. Han vil publisere så mange fagartikler og realisere så mange pro-sjekter som mulig. Hvem skal undersøke om det han gjør er gjort før? Hvem skal bestemme om det har noen hensikt å gjøre det? Dyreforsøk skal ikke gjøres «unødig», og dersom noe allerede er gjort, er det unødig at ti andre gjør det samme. Men slik fungerer ikke forskningens verden: Alle har rett til å teste hypoteser, alle har rett til å bevise og motbevise i det uendelige at andre tar feil. Og alle har rett til å bruke dyr for å gjøre dette.

Den nye dyrevelferdsloven gir inntrykk av at det er et mål å redusere antall dyreforsøk, og erstatte dyreforsøk med alternativer. Men man kan ikke forvente å redusere en virksomhet som man årlig gir millioner av kroner til, gjennom forskningsstøtte. Så lenge dyreforsøk ses på som en aktivitet samfunnet vil fortsette med, kan man ikke forvente at antall dyr som blir brukt til forsøk skal minke. Man kan ikke belønne, legge til rette for og oppmuntre en aktivitet man sier at man egentlig vil redusere og fase ut.

Dyreforsøk må ikke ses på som en ønsket aktivitet dersom man mener alvor med alternativer, det må være noe man aktivt vil gå bort ifra. Hvis man mener alvor med reduksjon og erstatning må dyrefri forskning prioriteres med forskningsmidler, kontrollorganets oppgave må være å søke etter erstatninger og hindre at forsøk blir gjort, regler som «krever» dyreforsøk må omgjøres. Og dyrenes interesser må veies med en tyngde nærmere den de faktisk har.Dyreforsøk hviler på én eneste forutsetning: At dyrenes vitale interesser med rette skal kunne vike for våre interesser. Våre egne liv og vår rett til ikke å bli utsatt for overgrep ser vi på som ukrenkelige. At også andre skapningers vitale interesser er ukrenkelige, er den erkjennelsen som ville kunne forårsake reelle skritt mot erstatning av dyreforsøk som metode.

Fakta:

Forsøksdyrutvalget (FDU)
Består av 8 medlemmer med vara – hvorav en dyrevernrepresentant, som per idag er NOAHs veterinær, Siri Martinsen.7)

Kontroll
FDU skal drive kontroll av dyreavdelinger og forsøk. Ifjor ble 8 inspeksjoner på avdelinger gjort. Det er ikke foretatt inspeksjoner av dyreforsøk på flere år, men man forventer at FDU vil begynne med det i 2010.3)
Åpenhet
Det har historisk sett vært vanskelig å få informasjon om dyreforsøk i Norge. Åpenheten i FDU har bedret seg gradvis, og f.o.m. 2010 legges referatene fra møtene ut på www.fdu.no.

Smertefulle forsøk
28 forsøk ble klassifisert som smertevoldende i 2008, 27 575 dyr ble utsatt for disse forsøkene.

Antall dyr per 2008
44 634 mus og rotter, 75 kaniner, 26 hunder, 558 minker og rever, 9 hester og hovdyr, 1266 griser, 1456 sauer, geiter og kuer, 592 rein, 186 andre pattedyr, 1645 fugler, 105 amfibier, 1 865 090 fisker og 6310 kreps ble brukt i forsøk i 2008. I tillegg ble det brukt ca. 3 millioner fisker og 58 000 andre dyr som ikke ble regnet som forsøksdyr. Dette kan bl.a. være dyr som ble tatt livet av for å ta ut organer og vev.5)

Hvor foregår forsøk?
Det finnes ca. 60 forsøksdyravdelinger. Flertallet av forsøk foregår imidlertid utenfor forsøksdyravdelinger – såkalte «feltforsøk».5)

Kilder: 1) Forskrift om forsøk med dyr, www.lovdata.no; 2) eksempler er tatt fra FDUs Møtebøker med sakspapirer f.o.m. januar 2008 t.o.m. april 2010; 3) Fra FDUs Møtebøker, 2009; 4) Vedtaksbrev, Mattilsynet, 28/2-08; 5) FDUs Årsrapport 2008; 6) Aboud et al, 2004, ATLA 32, Suppl. 1, 501 – 507 og www.simulab.com (TraumaMan); 7) www.fdu.no

.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2010.

Bli medlem