NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Studenter mot dyreforsøk… 1. jan 2004

Studenter mot dyreforsøk vinner kampen om etikken

Kaniner. Foto: NOAHav Siri Martinsen

Samvittighetsfrihet er ingen selvfølge for studenter innenfor naturfagene. Mange blir rystet over hva de forlanges å gjøre mot levende skapninger, og ikke minst hvordan de blir møtt med hersketeknikker av verste sort i lærernes forsøk på å tvinge dem til å skade og drepe dyr. Men samvittighetsnekterne blant studentene blir stadig flere verden over – og vinner stadig oftere.

Norge bakstreversk

Norge er ikke verdens beste land når det gjelder dyreforsøk i undervisningen, til tross for at en av verdens mest kjente database på alternativer, “Norina”, drives fra Veterinærhøyskolen. Som norsk student blir man fort møtt med den samme sementerte bakstreverskheten og motviljen som studenter andre steder i verden. Norske biologistudenter er år etter år blitt tvunget til å dissekere drepte dyr. Norske psykologistudenter har blitt tvunget til å gjøre de mest absurde forsøk. I mine år som medisinstudent fikk jeg dette lite imøtekommende svaret når jeg jobbet for å få et alternativ til et biokjemiforsøk hvor rotter ble sultet og drept: “Det er sånne som deg som gjør at folk dør!”

Når jeg så gikk over til veterinærstudiet, viste det seg fort at ikke forholdene var mer dyrevennlige der. De samme fysiologikurs som på medisinstudiet hadde blitt utført smertefritt på studentene selv, skulle her koste medskapninger livet. I forsøk på å få et alternativ til dette, fikk jeg blant annet beskjed om at jeg “kom til skolen på falske premisser” og min innvending om samvittighetsfrihet ble mottatt med et lakonisk “vi går alle på akkord med vår samvittighet.” Jeg var likevel heldig som kunne fortsette studiene. Studenter som tidligere hadde nektet de samme forsøkene, hadde ved enkelte tilfeller blitt tvunget til å gjøre dyreforsøk alene bare med læreren tilstede, før de kunne gå videre.

Studenter går rettens vei

Stilt overfor et slikt “valg” ville man nok heller ha valgt den tunge, men av og til effektive, veien mange tyske studenter har måttet gå: Veien via rettsvesenet. I Tyskland har flere studenter stevnet skolen sin, og vunnet retten til ikke å måtte drepe dyr for å bli leger, dyrleger eller biologer. Og i dag har flere universiteter i Tyskland kuttet ut dyreforsøkene.

Men det er ikke alltid en rettssak på grunnlag av menneskerettighetserklæringen fører frem. Da har italienske studenter et sterkere kort: I Italia har man lovfestet studenters samvittighetsfrihet. I 1993 ble det vedtatt at «ingen personer må utsettes for negativ særbehandling som følge av at de nekter å delta i forsøk med dyr.» Loven gjelder ikke bare for studenter, men også laboratoriepersonell.

Den umuliges kunst

Nesten uansett hva du som student får høre av frekkheter, løgner og forsøk på å få deg til å føle deg ubetydelig i systemets klør, så har noen møtt disse fordommene før deg. Noen som i dag er veterinær, lege, zoolog eller farmasøyt – og som ikke lot seg tvinge til å skade dyr. Noen som praktiserer sitt yrke, selvsagt uten å lide den minste brist i ferdigheter fordi de en gang som unge studenter ikke kuttet hodet av en frosk …

Over alt i verden finnes det studenter som kjemper for sin samvittighetsfrihet. Mange er samlet i det internasjonale nettverket mot dyreforsøk i undervisningen – InterNICHE – hvor NOAH er norsk kontaktorganisasjon. Studentene som hevder sin rett til å følge sin samvittighet blir stadig flere. Og de vinner stadig oftere. Noen av dem er til og med lærere i dag, og driver undervisning fri for dyreforbruk. Hver enkelt student har gjerne en tendens til å føle seg alene når man står midt oppe i en diskusjon med sitt lærested. Men studentene som velger å nekte, klarer nesten alltid til slutt å gjøre det de ble fortalt er umulig – å skaffe et etisk alternativ. Og ved å vise at dette er mulig for én person, viser de at det er mulig for alle.

«Murdock Veterinæruniversitet i Australia gikk fullstendig bort fra kirurgi på forsøksdyr etter at et par studenter startet en kampanje for å bruke selvdøde kadavre isteden. Ungdomskoleelever i USA har fått skolene sine til å kutte ut disseksjoner. Og i Nederland har studenters protester ført til at lærerne ikke bare kuttet ut dyreforbruk, men også begynte å utvikle spesialiserte alternativer som nå brukes av universiteter verden over.»

Fra menneskerettigheter til dyrerettigheter

Selv om man lykkes i å skaffe læringsmetoder som ikke strider mot ens egen etiske overbevisning, er det også en påkjenning for studenter å være del av et miljø hvor dyr forbrukes kontinuerlig for undervisningens skyld. Man vil gjerne oppnå mer enn å sikre sin egen samvittighetsfrihet. Man vil selvsagt helst redde dyrenes liv. Det er et underlig dilemma at noen fortsatt skal ha “rett” til å drepe for å lære, selv om ens egen kamp for retten til å ta hensyn, beviser at drapene er mer enn unødvendige. Men av og til klarer man også å ta skrittet fra egne rettigheter til dyrenes rettigheter. Eksemplene blir stadig flere på studenter, som fra å bli møtt med hån og hevede øyenbryn fra professorer, har endret hele undervisningsstrukturen på skolen. Murdock Veterinæruniversitet i Australia gikk fullstendig bort fra kirurgi på forsøksdyr etter at et par studenter startet en kampanje for å bruke selvdøde kadavre isteden. Ungdomskoleelever i USA har fått skolene sine til å kutte ut disseksjoner. Og i Nederland har studenters protester ført til at lærerne ikke bare kuttet ut dyreforbruk, men også begynte å utvikle spesialiserte alternativer som nå brukes av universiteter verden over.

Studenter reddet forsøkshund

Men den mest direkte redning av dyreliv, finner man nok i denne historien fra Thales Tres, en brasiliansk zoolog:

“I mitt andre år som biologistudent i kurset “humanfysiologi”, skulle en hund bli drept etter at professoren hadde vist oss hundens hjerte og lunge, og reaksjonen på ulike stoffer slik som adrenalin. En uke før kurset, spurte jeg åpent i klassen, om forsøket var nødvendig. Inntil da hadde ingen stilt spørsmålstegn ved øvelsen, men nå ble mange studenter engasjert i diskusjonen.

“OK”, sa professoren, “la oss gjøre dette på en annen måte. De som ikke har noen innvendinger har muligheten til å gjøre forsøket neste uke. Og de som har innvendinger kan bli hjemme.” Før hadde kurset vært obligatorisk, men nå ønsket bare fire studenter av 30 å gjøre forsøket på hunden. Men vi var noen studenter som ikke var fornøyd med dette. Hvorfor skulle en hund bli drept for å lære bort noe som alle allerede visste? Er disse fire elevenes ‘rett til å lære’ viktigere enn denne hundens rett til liv? I et tidligere semester, våknet en hund opp i dette forsøket og begynte å skrike. En student begynte å gråte og mange ville gå fra kurset i sjokk. Professoren tvang dem til å bli og sa “Det er en fysiologisk prosess! Hold hodet kaldt – vi kan bare gi mer anestesi!”

Men i år hadde jeg og to medstudenter bestemt oss for at ting skulle bli annerledes. Noen minutter før kurset skulle starte, gikk jeg inn i kursrommet og mine to venner ble stående i døren. Hunden var der, bundet i en lenke, og stirret skrekkslagen på meg. Jeg tvilte ikke. Jeg frigjorde ham fra lenkene, løftet han opp og løp av gårde. Bak meg kunne jeg høre noen rope “Hei, hei!”. Jeg fortsatte å løpe gjennom kantina for biologistudenter, hvor overraskede ansikter stirret etter oss. Jeg kom meg inn i bilen, og kjørte hjem. Når jeg kom hjem, fikk jeg roet oss ned og tok ham med på en tur i nabolaget. Nå heter hunden Kriegger, og bor hos en venn av meg fra biologiklassen.

Vi ble tiltalt for “inntrengning” og “tyveri av offentlig eiendom”. Fysiologiinstituttet truet med alvorlig straff for oss om vi ikke leverte hunden tilbake, men vi sa at denne hunden var stjålet fra gaten, og at vi ikke ville gi ham tilbake. Vi sa også at liv ikke kan være eiendom, og at vi studerte biologi nettopp for å lære om respekt for levende liv. Vi var enige i at vi skulle levere tilbake lenken til instituttet.

Når det gjaldt “inntrengnings”-anklagene, hadde jeg gode argumenter: Jeg var student i biologi, og hadde kommet inn i kurssalen i normal kurstid, uten bruk av voldsomhet. Det endte med at vi ble gitt en “advarsel” og måtte love å organisere tre seminarer om dyreforsøk i undervisningen. Gjennom hele prosessen sto de fleste studentene, og mange av lærerne på vår side.”

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2004.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem