NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Makten ligger i genene 1. jan 1995

Makten ligger i genene

av Camilla Anderson

Ved utviklingen av genteknologi har mennesket skaffet seg innblikk i hvordan livet blir til, og fått en ny og hittil ukjent makt over naturen. Mennesket er i dag i stand til å bruke, styre og forandre verden og naturen mer målrettet og radikalt enn tidligere. Og før man vet ordet av det får også kampen for dyrs rettigheter en ny dimensjon; retten til genene…

Genteknologi berører livets byggesteiner. Teknikken gjør det mulig å undersøke enkelt-gener i arvestoffet. Gener kan isoleres, kopieres og produseres i store mengder, forandres og settes tilbake i levende celler og organismer. Gener kan også overføres fra en art til en annen, eller man kan lage nye gener ved rekombinasjon av gamle.

Utviklingen av genteknologien er fremdeles i startgropen, og ingen vet ennå hvor den vil føre oss. Hvilke effekter vil det gi – for miljøet rundt oss, og vårt syn på vår plass i tilværelsen? Har vi virkelig behov for dette? Hvem er det egentlig som driver utviklingen fremover med slik stormfart – er det ønsket om å skape en bedre tilværelse eller økonomiske interesser?

Genteknologi blir brukt til å gi mennesket økt kunnskap om hva som skjer inne i cellene. Det blir brukt til å påvise genetiske sykdommer og kreft, og til å påvise infeksjonssykdommer. Dette gjør at en kan påvise en sykdom på et tidligere stadium, og derved komme raskere i gang med behandling. Men det kan også ha en negativ psykologisk effekt, i de tilfellene der det ikke finnes noen behandlingsform for sykdommen. Genteknologi kan også brukes ved fosterdiagnostikk. En kan da påvise ulike sykdommer, allerede før barnet blir født. I de tilfellene der sykdommen krever særlig behandling fra like etter fødselen, er genteknologien til stor hjelp. Men i de tilfellene testen påviser funksjonshemming en ikke kan gjøre noe med, er det verre. Foreldrene kommer i en vanskelig situasjon – skal en velge abort eller beholde barnet. Og bør barn med funksjonshemming kunne velges vekk fordi de er annerledes?

Genteknologien utfordrer menneskeverdet. Men heller ikke dyrenes status forbedres ved at vi kan forme dem etter ønske – helt fra deres innerste kjerne. Ved hjelp av genteknologi kan dyr og mikroorganismer brukes som produsenter for medisiner, man kan få dyr i jordbruket til å yte enda mer, f.eks. ved å overføre gener for veksthormon. Ved å godta at det skal være mulig å endre dyrs arvemateriale, er man med på å bygge opp under en oppfatning av at dyr er varer, og ikke medskapninger. Ved å bruke dyrene som middel for vår egen vinning, reduseres respekten for liv.

Man har laget planter som er motstandsdyktige mot sprøytemidler eller insekter. Det kan også gjøres mye for å øke næringsverdien til viktige næringsplanter, som grønnsaker og korn. Noen mener dette kan bli genteknologiens viktigste bidrag i kampen mot verdens sultproblemer. Man vet forøvrig ikke hvilke effekter dette vil ha på naturen og miljøet i fremtiden. Store multinasjonale selskaper ser dessuten ut til å konsentrere sin forskning på områder og produkter som vil gi høy avkastning i den industrialiserte del av verden. Ikke minst blir urbefolkningers leveområder trålet, på leting etter nye planter og dyr som kan gi genetisk materiale til bruk i fortjenestefulle medisiner.

Et genteknologisk fremstilt veksthormon for ku til bruk i melkeproduksjon er et annet eksempel på genforskningens rolle i matproduksjon. Hormonet fremstilles fra genmodifiserte bakterier. For den allerede hardt belastede kua betyr det en økning i melkeproduksjonen på 5-20 %. I den vestlige del av verden er det allerede overproduksjon av melk. Allikevel er det disse landene som har råd til og størst interesse for, å utsette kyrne for denne nye finessen. Konsekvensene for forbrukerne er per i dag ukjente. Om det er slik noen hevder, at det fører til vekstforstyrrelser, eller at det har en sammenheng med brystkreft, kan en ikke bevise – men det kan heller ikke avkreftes. Konsekvensene for dyret vet vi også svært lite om, men mye tyder på at det fører til økt hyppighet av jurbetennelse, brunstproblemer og at dyrets levealder går ned. På tross av alt dette er produktet allerede til salgs i USA. Når et stort firma setter sine ressurser inn på å få et fortjenestefylt produkt ut på markedet, skal det mye til for å stoppe dem.

Å leve sitt liv gjennom andres gener

Behovet for organer til transplantasjoner øker stadig. Det er en voksende kø av mennesker som trenger «nytt» hjerte, nyre, lever eller lunge. Noen trenger endog en organtransplantasjon til senere i livet. Behovet er større enn det man klarer å skaffe av organer fra frivillige donorer; hjernedøde mennesker. Det kan virke som om vi bare blir sykere og sykere… Vi er redde for å miste våre liv, og vi er nesten like redde for å «miste» vår kropp etter døden: Tabuene rundt å donere sine organer til forskning og transplantasjon er fortsatt sterke hos de fleste. Isteden for å konfrontere disse tabuene, har forskere de siste tretti år drevet forsøk med å transplantere organer fra dyr til menneske, såkalt xenotransplantasjon. Man har forsøkt seg med organer både fra sjimpanse, bavian og gris, men ingen har overlevd særlig lenge.

Det nyeste er å bruke organer fra transgene dyr. Det vil si dyr der den genetiske sammensetningen er endret ved bruk av genteknologi. De har altså et annet innhold i arveanlegget enn det de kunne ha fått av sine foreldre, et innhold som er manipulert frem av mennesker. Disse dyrene har fått overført menneskelige gener, noe som kan gjøre det lettere å bryte ned kroppens allsidige forsvarssystem mot fremmede organer. Men det vil nok allikevel by på problemer. En av de fremste transplantasjonslegene, professor sir Roy Calne i Cambridge advarer mot for stor «optimisme». Fremdeles er det store problemer involvert ved transplantasjon fra menneske til menneske: hvert femte organ blir avstøtt, og bare 50-60 prosent av organene virker fem år etter operasjonen.

Det er også et annet lite «men» forbundet med xenotransplantasjoner. Nemlig det at det kan gjøre det mulig å overføre potensielt dødelige virus, kjente og ukjente, fra dyr til mennesker. Først til pasienten så til behandlingspersonalet, og deretter til befolkningen generelt. Forskere har i denne sammenheng nevnt det dødelige ebola-viruset, som drepte hundrevis av zairere i fjor, det såkalte hanta-viruset og krim-kongo-viruset. Alle er med stor sannsynlighet blitt overført fra dyr til mennesker. Også AIDS ble overført fra dyr til menneske – først trodde man overføringen skjedde ute i naturen. Men for tre år siden oppsto en teori om at overføringen faktisk skjedde i laboratoriet; at en polio-vaksine, laget av ape-celler, inneholdt et nakent virus som kunne overleve i mennesker: forløperen til HIV. Det er en skremmende tanke, som få ønsker å slutte seg til. Men evolusjonsbiolog ved Oxford universitetet, William Hamilton, påpeker at ingen hittil har greid å motbevise det heller. Og nå åpner xenotransplantasjonsforskningen muligheten for flere «epidemi-transplantasjoner», med dyrelaboratoriene som kilde.

En annen side av saken, som sjeldnere fokuseres, er om vi rent etisk sett skal ha lov å bruke andre arter på denne måten. Selv om livet er det mest dyrebare vi har, må vi tenke på at det også er slik for andre arter.

Patent på liv

Patent er en tidsbegrenset enerett (17 år i Norge) til å utnytte en oppfinnelse. Det innebærer at andre ikke kan gjøre kommersiell bruk av oppfinnelsen uten å betale oppfinneren. Som ikke-kommersiell bruk regnes blant annet forskning. Patentloven inneholder fire hovedkriterier som må oppfylles for at et produkt skal være patenterbart. 1- Det må ha nyhetsverdi, 2 – Det må ikke være innlysende, 3 – Den må ha praktisk nytteverdi, 4 – Den må være reproduserbar.

Spørsmålet om det skal være mulig å ta «patent på liv» har skapt mye debatt. Ønsket om å ta patent på liv fulgte i kjølvannet av utviklingen av genteknologien. Kravet har særlig kommet fra forskermiljøene og deres industrier. Genteknologisk forskning og utviklingsarbeid koster penger, og næringslivet ønsker mulighet til å tjene dette inn igjen, noe som blir mulig om de får ta patent på «produktene» sine. Men gjelder den private eiendomsretten for naturens genetiske ressurser? Skal ikke levende organismer få ha genene sine i fred for patenthungrige «oppfinnere»?

I USA har det vært mulig siden 1980, da amerikansk høyesterett (5 mot 4 stemmer) sa ja til patent på en mikroorganisme. Åtte år senere kom det første patentet på et pattedyr – en genmodifisert mus. Forskerne har plantet inn et kreftfremkallende gen, slik at musen etter en tid alltid vil utvikle kreft. EU fulgte ikke så lenge etter USA, og også der blir det gitt patent på genmodifiserte planter og dyr.

I Norge blir det ikke gitt patent på planter og dyr, men i 1992/93 ble det gitt patent på en naturlig forekommende melkesyrebakterie, som brukes i konservering av kraftfôr. På bakgrunn av denne patenttildelelsen foretok Bioteknologinemda en gjennomgang av patentsystemet. De kom til at det ikke skal være mulig å ta patent på naturlig forekommende materiale, noe som innebar en innstramning i forhold til tidligere praksis. Et internt utvalg i Bioteknologinemda så senere på genmodifiserte organismer. Deres forslag er at den norske patentloven bør tolkes på linje med lovgivning i andre europeiske land, det vil si å tillate patentering av genmodifiserte organismer som har en praktisk anvendelse. Bioteknologiutvalget har ennå ikke tatt stilling til forslaget, men om det skulle bli vedtatt vil Norge få en svært liberal patentlov.

Å fortsatt være et menneske…

Den europeiske etikk har i de siste århundrer nesten kun dreid seg om mellommenneskelige forhold. Også i gen-debatten er det våre egne gener vi er mest redd for. De bør helst ikke besudles med grise- og baviangener… Naturen – dyrene inkludert – har blitt betraktet som maskiner. Og en har derved tillatt seg å bruke dem som middel for mennesket.

Utnyttingen av dyr og natur er i ferd med å anta nye dimensjoner. Som vist ovenfor får utviklingen av genteknologien store konsekvenser for dyrene og miljøet. Et sentralt spørsmål er om mennesket skal reddes for enhver pris. Eller om en en ikke må begynne å sette grenser for vitenskapen. Grenser som gjør at vi må respektere at det finnes andre levende vesener på jorden, som også har krav på å bli respektert for det de er, for sin egenverdi. Spørsmålet er om man ikke må sette en slik grense for å kunne forbli et menneske – ikke bare genetisk, men også moralsk …

«Genenes tidsalder»

«Genenes tidsalder» av Anders Goksøyr er en ny bok om genteknologi og genforskning. Intensjonen med boken er å gi kunnskap om, og forståelse og innsikt i det som foregår innen genforskning og genteknologi. Forfatteren har tiltro til den nye teknologien, og sier selv at han vil forsøke å avmystifisere mye av det som kan virke skremmende. Samtidig ønsker han å peke på de sidene han tross alt finner problematiske. De fleste problemene som han ser ved genteknologien, mener han imidlertid kan avhjelpes ved samfunnskontroll av utviklingen. Han fremhever at det er viktig å ikke fremstille forskerne som drivkraften bak en utvikling folk ikke ønsker seg. Det må en sterk statsmakt til for å sette i verk tiltak som går på tvers av folks etikk og moral. Derfor må vi selv være aktivt med på å styre utviklingen i riktig retning.

For å kunne skape en regulering av samfunnsutviklingen basert på teknologi, er det en forutsetning at folket og politikerne har en dyp forståelse for og innsikt i det de skal regulere. Både innledningsvis og avslutningsvis understreker Goksøyr viktigheten av dette.

Han mener at genteknologien kan være med på å løse problemer vi står overfor i dag, samt forhindre de som kan oppstå i fremtiden. Han nevner: gi miljøvennlige produksjonsmetoder som reduserer drivhuseffekten; stoppe alvorlige infeksjonssykdommer; gi økonomien i den tredje verden en ny sjanse: utvikle et jordbruk som kan mette ti milliarder mennesker på en human og miljøvennlig måte. Hvordan alt dette skulle gå til, hopper forfatteren elegant over… Den psykologiske effekten av genteknologi tar han imidlertid i liten grad opp; hvordan blir vårt syn på naturen og andre skapninger når vi i egne øyne kan forme dem slik vi vil. Boken gir nyttig konkret kunnskap til de som er «ufaglærte» på området. Og kunnskap er viktig når kampen om genene er like selvfølgelig som kampen for verdig liv…

Kilder: The Economist 21/10/95, Aftenposten 7/8/95, Aftenposten 11/3/95, Aftenposten 17/10/95, Dagbladet 18/9/95, Rapport fra åpent møte om Genteknologi & dyr, Oslo 10/3/94, «Genteknologi» Thomas Grünfeldt og Audgunn Ottedal.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1996.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem