NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Kosmetikktesting – la… 1. jan 1995

Kosmetikktesting – la deg ikke lure!

DraizeTest

av Siri Martinsen

Dyreforsøk får de fleste til å grøsse. Spesielt dyreforsøk for å teste lebestifter og fuktighetskremer. Mange skriver til kosmetikkforretninger og spør om deres produkter er testet på dyr. Hvis de da får svar i det hele tatt, får de gjerne et ark med en svart krukke i hjørnet: Standardinfo fra Kosmetikkleverandørenes forening. Og det er nå det begynner å bli farlig. For kosmetikkbransjen vil gjerne berolige deg, innbilde deg at dyreforsøk ikke finnes – og hvis det kanskje finnes litt allikevel, så er det i hvert fall ikke noe å bekymre seg over… Les deres «fakta», men gjør det med et iskaldt hode:

Fra Kosmetikkleverandørenes Forening: «Fakta om dyreforsøk»

Kanin i kosmetikktest, dyreforsøk.

Kanin i hudirritasjonstest for kosmetikk. Foto: Peta

Med sikte på å eliminere misforståelser når det gjelder dyreforsøk i kosmetikkindustrien, følger nedenfor fakta om de mest aktuelle spørsmål.

* Dyreforsøk utføres ikke i Norge når det gjelder kosmetiske produkter.

* Dyreforsøk benyttes ikke i ordinær kosmetikkproduksjon.

* Alle kosmetiske produkter inneholder råstoffer som en eller annen gang er testet på dyr. Slik råstofftesting er ikke spesiell for kosmetikkindustrien, men gjøres etter krav fra myndighetene på samtlige stoffer som benyttes i alle typer industri.

* Det er fullt mulig – og vanlig – å få frem nye produkter uten dyreforsøk på det ferdige produktet. «Body Shop», «Beauty Without Cruelty» m.fl. er med andre ord ikke alene om dette – tvert imot representerer forholdet noe vanlig i bransjen.

* Siden alle produkter inneholder råstoffer testet på dyr (se ovenfor), er Kosmetikkleverandørenes Forening imot å si «Ikke testet på dyr» i markedsføringen.

Kanin i dyreforsøk.

Kanin i øyeirritasjonstest som brukes for kosmetikk. Foto: Peta

* I visse tilfeller må dyreforsøk benyttes ved utvikling av nye produkter. Det er kravet til produktsikkerhet (at produktet ikke skal være helsefarlig) som gjør dette nødvendig. Kosmetikkindustriens standpunkt er at dyreforsøk kun skal benyttes når et produkts sikkerhet ikke kan fastslås via andre testmetoder.

* Alle lands helsemyndigheter og toksikologiske eksperter er enige om at dyreforsøk pr. i dag ikke kan erstattes av andre testmetoder, og at de derfor i visse tilfeller må benyttes også i tiden fremover.

* Gjennom forskning på alternative testmetoder, databanker for felles bruk av eksisterende testinformasjon m.m. arbeides det for å få ned antallet nødvendige dyreforsøk til et absolutt minimum. Kosmetikkindustrien er en foregangsindustri når det gjelder utviklingen av alternative testmetoder, og bidrar med betydelig støtte til slikt arbeid.

* I Europa har kosmetikkindustrien gjennom sin fellesorganisasjon COLIPA nedsatt en egen komité for alternativ til dyreforsøk – SCAAT. SCAAT (Steering Committee for Alternatives to Animal Testing) koordinerer industriens arbeid med å finne alternative testmetoder. SCAAT består av representanter fra selskaper i Europa, Japan og USA, og samarbeider med Europakommisjonen, Europa-Parlamentet og ECVAM – det nye EU-senteret for alternativer til dyreforsøk.

* Internasjonalt opplyses at mindre enn 0,1% av det samlede antall forsøksdyr i dag benyttes av kosmetikkindustrien. Det ønskelige er å få tallet ned i 0, og vi støtter helhjertet de fremskritt som stadig gjøres for å nå dette mål.»

Fra NOAH: Fakta om kosmetikkleverandørenes løgner

Mus i dyreforsøk. Foto: NOAH

Mus brukes også for å teste gifitghet av en rekke produkter. Foto: NOAH

Med sikte på å eliminere misforståelser når det gjelder kosmetikkindustriens villedende «info» om dyreforsøk, samt deres forsøk på å innbilde publikum at de bryr seg om forsøksdyrenes skjebne, følger nedenfor svar på deres påstander.

* Dyreforsøk på produkter som f.eks. vaskemiddel, frostvæske eller tilsetningsstoffer tillates i Norge. 1800 dyr brukes til produkttesting årlig – utenom medisinindustrien. Dessuten importeres dyretestet kosmetikk til Norge hvor det markedsføres og selges.

* At enhver flaske kosmetikk som man finner i butikken ikke har fått sitt innhold testet på dyr, er irrelevant så lenge produktet har blitt testet på dyr under fremstilling.

* Selv gulrotsaft er testet på dyr. Dette betyr ikke at «råstofftesting» er nødvendig, heller ikke at det bør fortsette med nye råstoffer som man måtte finne for godt å putte inn i et ofte unødvendig, nytt produkt. Norske myndigheter krever ikke råstofftesting på «samtlige stoffer» i industrien – kun produkter med terapeutisk virkning. Men det er lettere å slippe unna erstatningskrav for bivirkninger, som ikke ble oppdaget ved dyreforsøkene, hvis man har testet produktet på dyr.

* «Body Shop», «Beauty Without Cruelty» m.fl. er forskjellige fra andre kosmetikk-kjeder: De stiller i motsetning til andre, krav også til sine råstoffer. Noen bruker ikke råstoffer som har vært testet i løpet av de siste fem år. Andre, f.eks. «Nectar», er strengere. De bruker ikke ingredienser som er fremkommet ved hjelp av dyreforsøk etter et bestemt årstall. Firmaer som ikke klart er imot dyretesting, bruker uhemmet ingredienser som fortløpende produseres ved hjelp av dyreforsøk.

Kanin i bur for dyreforsøk. Foto: NOAH

Kaniner lever i bur for å brukes til dyreforsøk. Foto: NOAH

* Når Kosmetikkleverandørenes Forening er imot begrepet «ikke testet på dyr», betyr det derfor at de støtter fortsatt bruk av dyr i forsøk for utvikling av luksusvarer.

* Her gjelder det å ikke miste perspektivene: Er det virkelig nødvendig å utvikle nye kosmetikkvarer? Er det virkelig nødvendig å utvikle slike varer på basis av kjemikalier som må testes for helsefare? Kosmetikkleverandørene gjemmer lebestiften bak hjertemedisinen når de snakker om nødvendigheten av dyreforsøk. Mennesker har greid å pynte seg i alle år uten å lemleste dyr. Er man ikke fornøyd med velprøvde naturprodukter, men krever dyretestede nyoppfinnelser for å pynte på sitt ytre, burde man heller tenke på å pynte litt på sitt indre. En annen side av saken er at selv nødvendige produkter som medisiner, faktisk kan testes for giftighet ved hjelp av cellekulturer på en langt mer effektiv måte enn ved å tvangsfôre dem til forsøksdyr.

* Det foreligger ingen erklæring fra helsemyndigheter om at dyreforsøk er det eneste saliggjørende. At «alle» toksikologer er enige om at dyreforsøk ikke kan erstattes, er en grov overdrivelse. Bl.a. arbeider en gruppe svenske toksikologer med et cellekultur-system som de mener har en langt høyere faglig standard enn de nokså vilkårlige dyretestene. Prosjektet heter MEIC – og har fått bred anerkjennelse. Hvis, hypotetisk sett, dyreforsøk skulle være uerstattelig og «måtte» brukes i «visse tilfeller», ville uansett ikke et fornuftig menneske definere kosmetikkproduksjon som et slikt tilfelle.

* Tatt i betraktning at kosmetikkproduksjon langt fra er nødvendig for liv og helse, burde man rett og slett stanse produksjonen hvis det, hypotetisk sett, ikke skulle være alternativer til dyreforsøk. Når det i tillegg finnes alternativer, blir det patetisk å si at man arbeider hardt for å finne dem – mens man tjener penger på å pine dyr. Hvis kosmetikkindustrien er en foregangsindustri for alternativ testing, skyldes dette ikke Kosmetikkleverandørenes Forening, men de utbryterne som utviklet egne metoder fordi de ikke ønsket å bidra til dyrs lidelse – f.eks. «Beauty Without Cruelty».

* Samme hvor mange komiteer man nedsetter for å innbille publikum at man bryr seg om dyr, gjenstår fakta: Det foregår fortsatt dyreforsøk i kosmetikkindustrien. Dyreforsøk er pining av dyr. Kosmetikk tilfredsstiller menneskers «behov» for å se vakre ut. Ergo: Kosmetikkindustrien piner dyr for at mennesker skal føle seg vakre.

* 100 millioner dyr brukes hvert år i forsøk på verdensbasis. Hvis 0,1 % brukes i kosmetikkindustrien, dør over 100 000 dyr årlig for vår øyenskygge og lebestifts skyld. (Kilde: «Vitenskapens Ofre», Richard Ryder)

Vanlige testmetoder innenfor kosmetikkindustri og annen produkttesting:

LD-50 ( lethal dose, 50%): Testen skal finne ut mengden stoff som en gruppe dyr må utsettes for slik at halvparten dør. Man starter med en dose som dreper alle, og jobber seg ned til 50%. Forgiftningen, ofte ved tvangsfôring, medfører gjerne problemer med åndedrett, krampeanfall og sterke smerter. En annen type test er langtidsforgiftning.

«Draize-testen»: En oppløsning stoff dryppes i kaniners øyne. Under forsøkene, som varer fra dager til måneder, holdes kaninene ubevegelige i reimer. Forsøket medfører ofte farveendring i hornhinnen, oppsvulming, blod/materie utflod og tegn på smerte.

Hudskadetest: Hår og eventuelt hud fjernes fra et stykke av dyrets kropp, teststoffet påføres og dekkes med bandasje. Av og til dekker man ikke såret – kroppen holdes da i ro med f.eks. gips. Man kan også sette hele forsøksdyret i oppløsninger av kjemikaler.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1995.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem