NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Kjemper mot egne dyrefor… 1. jan 2008

Kjemper mot egne dyreforsøk

Tore Aune

av Siri Martinsen

Professor Tore Aune har utført smertefulle dyreforsøk på vegne av myndighetene i over 20 år. Men han har like lenge vært en av de mest aktive forkjempere for alternativer til de samme forsøkene. Aunes kamp mot egne dyreforsøk gir et innblikk i hvordan byråkrati og tradisjoner stenger veien for alternativer.

– Jeg har spart et intervju med meg for 15 år siden med overskriften ”Museredderen”, allerede da skrev media at vi hadde alternativene som kunne redde dyrene fra de smertefulle skjelltestene. Jeg er rent ut sagt fortvilet over at vi fortsatt gjør disse forsøkene.

NOAHs Ark møter Tore Aune, professor ved Norges Veterinærhøgskole og leder av laboratorium for mat-toksikologi, på hans kontor. Han har takket ja til vår forespørsel om å forklare hvorfor hundrevis av dyr fortsatt gjennomgår de omstridte skjelltestene i Norge hvert år. Tester som han selv står som ansvarlig for, men som han likevel omtaler som ”håpløse” og ”unødvendige”.

– Vi ved NVH begynte arbeidet med å utvikle alternativer til ”musetestene” svært tidlig. Motivasjonen var dyrevern, det er åpenbart at dyrene lider i disse testene. I løpet av arbeidet viste det seg også at alternativene var mer presise og relevante for formålet enn musetestene.

Det finnes en rekke ulike gifter i skjell, og da nye giftgrupper ble oppdaget på 1990-tallet viste det seg at musetestene ga falske utslag – stoffer som ikke var giftige for mennesker og stoffer som var svært giftige, slo ut omtrent likt på mus. Dyreforsøkene hadde derfor liten verdi i forhold til å fortelle hvorvidt skjellene var giftige eller ikke. Alternativene, de kjemiske testene, kunne derimot skille ulike gift-grupper fra hverandre og gi utslag for mye lavere verdier av stoffene.

– I dag er det krystallklart at musemetoden er uegnet både med hensyn til spesifisitet og sensitivitet. Dessuten injiserer man giften i bukhulen på musene, noe som gir en helt annen effekt enn hvis man spiser skjell. Kjemiske metoder er derimot fullverdige, de oppdager giftene med en annen nøyaktighet. Musemetoden beskytter ikke konsumentene, ettersom det kun er 50% sjanse for å påvise giftene på mus, og ingen seriøs myndighet bør godta dette, sier Aune.

Ved denne oppdagelsen skulle man tro at veien lå åpen for at metoden uten dyr skulle bli den eneste tillatte testen. Slik gikk det imidlertid ikke. Aune har deltatt i en rekke toksikologiske ekspertutvalg innenfor EU, og møtte uventet sterk politisk motstand: EUs sentrale referanselaboratorium i Spania har motsatt seg de kjemiske metodene på møte etter møte, i år etter år.

– For de lammende PSP-toksinene ble alternativer godkjent tidlig her i landet – det virket nesten som en ”glipp”, men vi er takknemlige for at det skjedde. Men for DSP-toksinene og de andre fettløselige toksinene har det vært en frustrerende kamp for alternativene. Enkelte ville rett og slett ikke se at de kjemiske metodene var bedre, det er nærliggende å tenke at det har med penger og prestisje å gjøre: EUs referanselaboratorium anbefaler fortsatt at det kjøres store mengder musetester, og vil holde på sin posisjon. Nytt utstyr vil sevsagt også kreve store økonomiske investeringer forteller Aune.

– Men EU-direktiver krever at alternativer brukes hvis de finnes. Mener du den politiske ledelsen lar enkelte laboratoriers egeninteresser gå foran faglige argumenter?

– EU-systemet har valgt å være formalistisk stivbeinte i forhold til alternativer: Alternativene tilfredsstiller ikke de ekstreme formalistiske og byråkratiske kravene til hvordan testene skal være utprøvd i flere laboratorier etter EUs krav, som bl.a. forutsetter at det finnes standarder for de ulike toksinene, og EU har ikke laget standarder. Men dyreforsøkene tilfredsstiller heller ikke disse kravene som stilles til de alternative metodene. Med litt sunn fornuft ville man isteden se på hva de kjemiske testene faktisk påviser, hva som best beskytter konsumentene – samtidig som man slipper et etisk dilemma med bruk av dyr. Når det gjelder dyreforsøkene har man valgt å se veldig ”praktisk” på det – det er nok at dyrene dør hvis det er en uspesifisert cocktail av gifter tilstede. Musetestene og alternativene vurderes etter helt forskjellige kriterier. Hadde man ikke begynt med musetester først, ville disse aldri ha blitt godtatt som metode – de gjør rett og slett ikke jobben.

– Hva tror du er grunnen til at dyreforsøk og alternativer forskjellsbehandles på denne måten?

– Det er bare historikk og tradisjon som gjør at dyreforsøkene har forrang. På 1930-tallet fant noen ut at de kunne sjekke dødeligheten av PSP-gifter ved å sprøyte dem inn i buken på mus. Innenfor toksikologitesting er man blitt vant til dyretester – det første man tenker på når man skal teste en gift er å injisere den i buken på et forsøksdyr, det er en arv etter LD50-testene, en tradisjon… Dyreforsøkene har vært ”standard”, det man sammenligner alt annet med.

Dyreforsøkene har vært standard i den grad at man har lagt til grunn feilaktige grenseverdier for giftene – bestemt ut i fra musetester. I 2004 anbefalte en ekspertkomité oppnevnt av FN-organisasjonene FAO og WHO at grenseverdiene for giftene bør endres, men EU har ikke godtatt dette, bl.a. fordi de ønsker å beholde musetestene.. Med riktigere grenseverdier vil ikke musetesten engang klare å fange opp at giften er tilstede. Når EU nå skal vurdere alternativene enda en gang, må Aune belage seg på nye møter og diskusjoner:

– Både FAO/WHOs eksperter og en EU komité har anbefalt at alternativene burde brukes. – De nye metodene er kvalitetssikret i flere enkeltstående laboratorier, men EU har ikke villet godta slik ”single laboratory validation” når det gjelder alternativer, selv om de gjør det innenfor andre områder. Nå er det nedsatt en komité igjen, og vi må gjøre den samme jobben som vi gjorde i 2004 om igjen!

Aune trekker ut en 1,5 meter lang skuff fra et arkivskap i flere etasjer: – Alt i dette skapet er vitenskapelig dokumentasjon som vi la til grunn for revisjon av grenseverdiene og anbefalingen av alternativer i 2004, sier han.

– Nå må alle rapportene gjennomgås igjen, det må skrives nye rapporter. Jeg er så til de grader frustrert over at vi jobber i årevis, må bevise alternativenes verdi om og om igjen – og rundt neste hjørne møtes vi bare av at enda en komité nedsettes…

Mus til dyreforsøk. Foto: NOAH

Mus til dyreforsøk. Årlig søkes det om å utføre algetoxintest på flere tusen mus. Foto: NOAH

I desember holdt Aune et foredrag for Forsøksdyrutvalget (FDU), og forklarte hvordan alternativene er musetestene overlegne. Men kort tid etter lå det igjen en søknad fra Aune som ansvarlig for algelaboratoriet på bordet hos FDU – en søknad om å bruke mus i rutinetester også i 2008. Dette paradokset er et resultat av at Aune, som ansvarlig for skjelltesting for myndighetene, er ”tvunget til” å utføre musetester, som fagmann derimot vil han ha dem stoppet…

– Vi har kjørt alternativene og musetestene parallelt her i årevis. Det er ikke tvil om at vi for lenge siden kunne ha sluttet med mus – vi kan stoppe på dagen om vi får klarsignal fra myndighetene. Det er fryktelig tungt å sende inn søknad om å bruke dyr til forsøk jeg er helt uenig i, sier han.

Paradokset skapte dilemma for FDU; faglig sett skal ikke utvalget godkjenne dyreforsøk dersom alternativer er like bra og tilgjengelige, men debatten dreide seg også om at et eventuelt avslag ville gå ut over skjellnæringen som da ikke ville kunne eksportere til EU. FDU valgte å ta et faglig standpunkt og avslå søknaden. Aune måtte i kraft av sin stiling som laboratorieleder anke avslaget – og saken endte hos Mattilsynet, som bestemte at skjellnæringens eksportmuligheter til EU veide tyngre enn faglige og etiske argumenter for alternativer…

– Skjell er tross alt en luksusvare og dyrene lider betydelig selv om alternativene kjøres i rommet ved siden av – kan du forsvare at testene gjøres bare fordi myndighetene ikke lytter til fornuft?

– Det er en luksusvare for mange, og uansett burde ikke dyretestene godtas. Jeg spiser ikke skjell selv… Men jeg har valgt å være i denne jobben fordi jeg hele tiden har trodd at vi kunne få til å slutte med musetestene, vi har holdt et høyt faglig nivå og har hatt de beste forutsetninger for å få innført alternativene. Men har jeg denne jobben, må jeg dessverre også utføre dyreforsøkene så lenge myndighetene krever det, sier Aune oppgitt.

– Men har du reflektert over hvorvidt vi mennesker overhode har rett til å påføre dyr lidelse, smerte og død på denne måten for våre formål?

– Jeg må innrømme at jeg ikke har gått i dybden på det å ha rett til liv, eller om vi mennesker har rett til å gjøre det vi gjør mot dyr. Men slik situasjonen er blitt tror jeg likevel at jeg gjør mer nytte for meg i den posisjonen jeg har nå i forhold til å drive frem alternativene, resonnerer Aune.

– Myndighetene – både i Norge og i EU – liker å holde festtaler om hvor viktig det er å erstatte dyreforsøk, og det sies gjerne at man gjør sitt ytterste for å få dette til. Din erfaring viser noe annet…

– Ja, det stemmer ikke at man gjør sitt ytterste. Hvis det er så viktig med validering av alternativer, hvorfor har man ikke engang laget standarder i Europa, slik at internasjonale ringtester kunne gjennomføres? Hvorfor vil ikke de ansvarlige høre på sunn fornuft – og velge det som beskytter både dyr og forbrukere bedre? Her har det vært en lang historie av unnfallenhet.

– Hvor lang tid tror du det vil gå før skjelltestene ikke lenger gjøres på mus?

– Nå har jeg i alle år sagt at det bare vil ta 1-2 år… Om EUs ekspertpanel nå presser på for endringer, kan jeg våge å gjøre den spådommen en gang til. Men hvis man virkelig vil ta fatt i dette fra myndighetenes side innenfor EU, kan musetestene være over til sommeren. Her kan, og ønsker, vi som sagt å stoppe dem på dagen, avslutter Aune.

Algetoksintesten

Testing på mus i dyreforsøk.

Testing av algetoxin på mus er svært smertefullt.

1 ml suspensjon fra skjell som mistenkes å inneholde DSP-toksiner injiseres i bukhulen på mus. Dette er i seg selv smertevoldende p.g.a. stort volum injeksjon. Dersom det ikke er toksiner i løsningen kommer musene seg etter 1-2 timer. Dersom det er toksiner i løsningen vil musene bli stadig mer apatiske og dårlige og vil dø innen 24 timer. Hvis det er yessotoksiner i blandingen vil musene også få kramper like før døden. Yessotoksiner er ikke giftige for mennesker, men de kan maskere andre toksiner – at musene får kramper betyr derfor ikke at løsningen ikke inneholder toksiner som er farlige for mennesker. Til sammen bruker NVH og NTNU ca. 1000-2000 mus årlig for å teste skjellkonsentrat. De musene som ikke dør i testene avlives etterpå.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2008.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem