Det er Karen Blixen som har ordet. Hun anmoder justisministeren om at det må bli forbudt å benytte hunder til viten-skapelige forsøk: ”Vi kan ikke uten menneskelig å forringes, for vår egen fordels skyld utnytte vår kamerat.” Justisministeren får samtidig overrakt 40 000 underskrifter på et opprop om å spare hundene.
Underskriftsaksjon
Foranledningen til underskriftsaksjonen er at anatomiprofessor Harald Okkels, Københavns Universitet, har publisert en artikkel hvor han gir uttrykk for at det er unødvendig å benytte hunder til dyreforsøk. Selv har han nedlagt forbud mot bruk av hunder ved det instituttet hvor han selv er sjef. Professor Okkels: ”Jeg mener at meget ville være vunnet såfremt det var mulig å få innføyet i viviseksjonsloven en bestemmelse om at der her i Danmark ikke må settes i gang vitenskapelige eksperimenter på hunder. Jeg tror ikke der vil skje noen skade på den biologiske forskning ved en slik unntaksbestemmelse. Og man ville herved berolige vide kretser innen dyrebeskyttelsen.”
«Vi kan ikke uten menneskelig å forringes, for vår egen fordels skyld utnytte vår kamerat.»
Karen Blixen forstår at denne oppsiktsvekkende uttalelsen kan bli god ammunisjon i den videre kamp for forsøksdyrene. Her har til og med en medisinsk ekspert talt mot forsøk med hunder. Dette måtte utnyttes i en aksjon! Gjennom presse, radio og på annen måte, vil hun skape en folkestemning til fordel for hunden. Hun kontakter den energiske og varmhjertede dyrevennen, redaktør A. C. Andersen i ”Hunde-Journalen”. Om han ville samarbeide med henne?
Svaret er gitt på forhånd – ja. Redaktør Andersen agiterer for saken i ”Hunde-Journalen”, og ved appeller til leserne greier han å samle inn 30 000 underskrifter. Karen Blixen samler selv inn 8 000, og med tilslutning fra et par dyrevernforeninger kommer det samlede antall opp i 40 000.
Skeptisk til legevitenskapsmenn
Karen Blixen er skeptisk til den rolle moderne legevitenskapsmenn spiller i debatten om dyreforsøk.
Hun har inntrykk av at legevitenskapens representanter frivillig har abdisert fra sin tidligere høye stilling som ”humanismens faste borg”. Nå ønsker de kun å være ”i ytterste grad dyktige og i ypperste grad spesialiserte teknikere”. Men som teknikere bør de ikke tillegges spesielt stor autoritet i et moralsk spørsmål som dyreforsøk, mener Karen Blixen.
«Når vitenskapen slår i bordet, tier de pent stille, så å si av gammel vane. Det bør de ikke gjøre.»
Hun antar at legfolk vel stort sett nå har mistet sin gamle dype tro på legevitenskapen og innerst inne er klar over vitenskapsmennenes nye rolle som teknikere. Men likevel står legfolk ofte usikre og med mindreverdighetsfølelse overfor legevitenskapens dekreter, konstaterer hun. ”Når vitenskapen slår i bordet, tier de pent stille, så å si av gammel vane.” Det bør de ikke gjøre, mener Karen Blixen, og hun lar et radioforedrag om dyreforsøk til dels få form av en appell til legfolk om å ta avstand fra vitenskapsmennenes påstand om at det er riktig å bruke dyr till forsøk.
”Fra lægmann til lægmann” kaller hun sitt radioforedrag. Det var altså rettet til mennesker som ikke er utdannet i legevitenskap; hun har vel kanskje etter hvert funnet det nokså nytte-løst å tale til vitenskapsmenn.
”Nei, jeg tør ikke tro dere”
Karen Blixen har merket seg følgende argument fra vitenskapsmennene: ”Tør De da ikke tro oss? Anser De oss ikke for hederlige menn, som selv føler et ansvar, og som vet å trekke grensen mellom det tillatelige og det utillatelige?”
Hun synes det er vanskelig å svare på dette argumentet når det stilles til en personlig, og av folk som en virkelig anerkjenner som i all alminnelighet hederlige mennesker. Men allikevel – ut fra sin erfaring i livet må hun svare: ”Nei, jeg tør ikke tro dere.”
Hun har nemlig ofte sett, at dér hvor den ene part i et forhold givetvis er fullkommen rettsløs, der skjer det en forskyvning i den andre parts rettsbevissthet, som uunngåelig fører til overgrep imot den rettsløse.
Vår verdighet som mennesker
Dette er hennes hovedargument mot dyreforsøk: En slik virksomhet er oss mennesker uverdig.
Hvorfor er det uverdig?
Jo, fordi vi har ansvar overfor alt levende. Det er tydelig at hun gir sin tilslutning til forestillingen om en etisk verdensorden, og i denne forbindelse siterer hun forfatteren Erik Knudsens definisjon av etikk – han sier at etikk er ”ansvar overfor alt levende”.
«Dyrene er gitt oss i våre hender enda mer vergeløse enn barna.»
Særlig fremhever hun vårt ansvar for dem som er svakere enn oss. Her passer det å minne om denne uttalelsen: ”Dyrene er gitt oss i våre hender enda mer vergeløse enn barna.”
Videre legger hun spesielt stor vekt på vårt ansvar overfor dem som har tillit til oss og som er lojale og solidariske. Dette kommer frem i hennes omtale av hunden som forsøksdyr.
Så kan en spørre hvorfor vi har et slikt ansvar. Karen Blixen mener at en høyere makt – Gud – har pålagt oss dette ansvaret. Å opptre med verdighet er å følge Guds plan.
Ikke bare hunden
Når Karen Blixen hevdet at det var spesielt stor grunn til ikke å utsette hunden for smertevoldende forsøk, betydde det selvsagt ikke at hun godtok slik bruk av andre dyr. I sine første uttalelser om dyreforsøk fremhevet hun ikke hunden særlig sterkt, og det var først etter at professor Harald Okkels hadde uttalt at det ikke var nødvendig å benytte dette dyret, at hun engasjerte seg i en aksjon for å få hunden unntatt fra slik virksomhet. Og hun vil ikke love å si seg tilfreds og tie stille dersom hunden virkelig ble unntatt – ”dermed kan jeg ikke love å tie stille”.
Motsatt fortegn
Karen Blixen kom en gang inn på at mange av dyreforskernes argumenter kunne vendes om til å tale hennes egen sak. F. eks. argumentet om at mennesket i kraft av sin etiske innstilling står langt over dyret og at dette følgelig må ofres. Karen Blixen gir dette argumentet motsatt fortegn – nettopp fordi mennesket står så høyt, må det ikke tillate seg å utnytte dyret. Når tilhengerne av dyreforsøk hevder: ”Mennesket står i kraft av sin etiske innstilling langt over dyret,” da svarer hun: ”Ja, derfor – av denne grunn.”
« (…) nettopp fordi mennesket står så høyt, må det ikke tillate seg å utnytte dyret.»
Samme svar får også de som sier at ”mennesket er skapt i Guds bilde”, eller at ”dyrene er, betingelsesløst, gitt i menneskets hender”.
– ”Ja, derfor. Av denne grunn.”
Hensikten helliger ikke middelet
Forsvarerne av dyreforsøk stilte henne naturlig nok spørsmål om det ikke er riktig å ta hensyn til de mange mennesker og dyr som trenger helbredelse eller beskyttelse mot sykdommer.
En professor stilte spørsmålet slik: ”Kan hun anvise oss andre veier som er effektive, eller vil hun åpent vedgå at hun heller så at hennes medmennesker ennå i tusenvis døde av store epidemier, og heller ser at de vedvarende i stigende antall dør av kreft, og deres barn fortsatt invalidiseres av barnelammelse, samt endelig at landets dyrebestand stadig herjes av munn- og klovsyke, enn hun vil se vitenskapsmenn bevisst overføre slike sykdommer til et begrenset antall dyr?”
«Forsvarerne av dyreforsøk stilte henne naturlig nok spørsmål om det ikke er riktig å ta hensyn til de mange mennesker og dyr som trenger helbredelse eller beskyttelse mot sykdommer.»
Karen Blixen svarer: ”Jeg kan i all alminnelighet som mitt synspunkt hevde at jeg ikke ønsker å kjøpe selv slike store goder som befrielse for de av Dem nevnte sykdommer, eller et gode som livet selv, for enhver pris…”
Hun nevner ellers at det må være innlysende at hun som legmann ikke kan være i stand til å anvise ”andre veier som er effektive”. Det er tydelig at hun ikke vil gi seg inn i en diskusjon med professoren om alternative veier. Hun antyder bare enkelte muligheter, bl.a. sin erfaring fra Afrika om at pest i noen grad kan forebygges og bekjempes ved hygiene. Men hun mener at slike ytringer fra henne, i beste fall må føre til en debatt som har lite med saken å gjøre.
Men den etiske side ved saken uttaler hun seg gjerne om, og her har hun dette hovedsyn: Hensikten helliger ikke midlet.
Moren og hennes syke barn
Spørsmålet om i hvilken grad en skal ta hensyn til de mennesker som trenger hjelp, ble også stilt henne slik: ”Mener De virkelig at en mor som kan redde sitt barn fra lidelse og fra døden, vil avslå å bruke et legemiddel som er skaffet til veie gjennom forsøk på dyr? Kunne noe menneske forlange det av henne? Kunne hun selv forsvare det?”
“Hensikten helliger ikke midlet.”
Karen Blixen svarer med en rekke motspørsmål: ”Mener De virkelig at en mor som kan redde sitt barn fra lidelse og fra døden, vil avslå å bruke et legemiddel som er skaffet tilveie gjennom forsøk på jødiske barn i tyske konsentrasjonsleirer? Kunne noe menneske forlange det av henne – kunne hun selv forsvare det? Vil hun ikke si: ’I Guds navn. Skjedd er skjedd – la da heller de uskyldiges lidelser komme en uskyldig lidende til gode’?”
”Men,” spør Karen Blixen til slutt, ”er det et argument for å fortsette med konsentrasjonsleirenes forsøk…?”
Om Karen Blixen
- Karen Blixen, (1885-1962) var en dansk dikter og forfatter, kjent bl.a. for verkene Syv Fantastiske Fortællinger, Vinter-Eventyr og Den Afrikanske Farm.
- Hun er også kjent som forfatteren til verkene bak filmene Mitt Afrika og Babettes gjestebud, som begge er Oscar-belønnet.
Om Kåre Knutsen
- Forfatter og filosof Kåre Knutsen vil i en serie artikler skrive om ulike historiske personers forhold til dyr.
- Ofte vil det gjelde kjente personer fra kunst og samfunnsliv, men det kan også hende at mer ukjente personer som har hatt stor betydning for dyr, trekkes frem i lyset.
- Historiene vil gi glimt fra personenes forhold til dyr, og er ikke ment å være uttømmende.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark # 2/2012.
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
