NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Gode intensjoner? 5. des 2012

Gode intensjoner?

Av Siri Martinsen

De 3R-er – refine, reduce, replace – er et veletablert begrep innen forsøksdyrmiljøet, og handler om at alle egentlig vil bort fra å bruke forsøksdyr. Men vil de egentlig det?

I Norge skal man ikke bruke forsøksdyr dersom det ikke er “nødvendig”. Men hvert år brukes det stadig flere dyr til forskning i Norge. Er det fordi det er mer og mer nødvendig? Eller fordi man egentlig ikke tar de gode intensjonene så alvorlig?

3 R-er – grunnmur eller fasade?

En fisk får tarminnholdet tømt i forsøk. Foto: Elwha Research Consortium

To forskere ved navn Rex Burch og William Russell lanserte ideen om de 3 R-ene i 1959 i boken “The principles of humane experimental technique”. Begrepet har siden gjennomsyret dyreforsøksmiljøet verden over og blitt institusjonalisert i mange land, herunder Norge. I den nye dyrevelferdsloven ble prinsippene inkorporert på følgende måte: Forsøk skal ikke tillates “hvis formålet kan oppnås uten bruk av dyr, eller hvis dyrene kommer i fare for å bli utsatt for unødige påkjenninger og belastninger. Det skal ikke benyttes flere dyr enn nødvendig, og dyrene skal belastes minst mulig.” Man skal med andre ord erstatte (replace) dyreforsøk dersom man kan, man skal bruke færrest mulig dyr (reduce) og dyrene skal lide minst mulig (refine).

Fisk får innoperert radiosender i buken. Foto: U.S. Geological Survey

I søknader om å utføre forsøk finnes en egen 3R-seksjon hvor forskere blant annet skal svare på hvorfor man ikke kan erstatte det aktuelle forsøket “med alternative metoder uten bruk av dyr” og hvilke tiltak de har iverksatt for å redusere antall dyr og gjøre forsøket mer skånsomt. Selv om det i seg selv er positivt at søknadsskjemaet inneholder fokus på alternativer, bærer svarene ofte vitne om at de 3R-er er mer fasadepynt enn grunnmur for forskningen. Flere nøyer seg med prinsippielle konstateringer i feltet for alternativer, av typen “det finnes ikke alternativer til dyr”. Når det gjelder reduksjon av antall dyr hører det til sjeldenhetene at forskeren viser en bevisst plan for dette, men svarer isteden at antallet er bestemt ut i fra “erfaring”. Tiltak for å redusere lidelse (refine) er det punktet hvor man forventer mest utfyllende svar, men også her nøyer forskere seg ofte med generelle fraser som at forsøket utføres “etter gjeldende regelverk og etiske normer”.

“Det gjøres ikke bestrebelser på å redusere antall dyr – å repetere forsøk og bruke et stort antall dyr i hvert forsøk er en del av systemet.”

De kommersielle drivkreftene

Jerv med radiosender som har vært innoperert i buken. Foto: Bjørn Brendbakken

Hva er det som får norsk forsøksdyrvirksomhet til å vokse i volum år for år? Forsøksdyrvirksomheten er til syvende og sist kommersiell. Et prinsipp innenfor all legemiddelvirksomhet og grunnforskning er at forsøk skal kunne gjentas av andre forskere og firmaer på grunn av ulike konkurransehensyn, og dette er en ufravikelig motsetning til prinsippet om å redusere antall dyr brukt. Fiskeforsøkene er blant de grelleste eksemplene på denne mekanismen, og med introduksjonen av fiskeoppdrettsindustrien har de kommersielle kreftene blitt en enda sterkere drivende faktor for bruken av forsøksdyr i Norge: Andelen forsøk som drives som følge av en ren kommersiell konkurranse mellom legemiddelfirmaer for å tilfredsstille ønskene til en av Norges mest pengesterke industrier, er svimlende.

Ulv med øremerker og radiosender i halsbånd som skal påsettes. Foto: Bjørn Brendbakken

Det er fiskeoppdrettsindustrien som genererer flest smertefulle dyreforsøk i Norge. Av ca. 110 forsøkssøknader som hittill iår er innkommet og godkjent av Forsøksdyrutvalget, gjelder over 80 søknader forsøk med fisk. De fleste innebærer smitte med ulike agens i utvikling av vaksiner for sykdommer fiskene pådrar seg i oppdrettsanlegg, uttesting av fôr som skal øke resistensen mot vanlige produksjonssykdommer – eller rett og slett forsøk hvor mange tusen fisk smittes med virus og bakterier og man ser på forskjellen i dødelighet mellom ulike fiske-familier for å avle videre på de som viser minst dødelighet. Den sistnevnte typen forsøk påfører mange dyr smerte, da det er meningen å oppnå høy dødelighet blant fisken, og forsøkene gjentas år etter år som ren rutine i avlsarbeidet. Med nye helseutfordringer som fiskene i oppdrett nødvendigvis opplever – og utfordringene for natur og ville dyr som denne næringen også fører med seg – kommer en stadig strøm av nye smitteforsøk, vaksineutprøving og parasittbehandlingsopplegg.

“Andelen forsøk som drives som følge av en ren kommersiell konkurranse mellom legemiddelfirmaer for å tilfredsstille ønskene til en av Norges mest pengesterke industrier, er svimlende.”

Ringmerket fugl blir tatt blodprøve av. Foto: UiO.

Forsøksmengden er også proporsjonal med bevilgninger fra Forskningsrådet, som gjerne er politisk styrt: Forskning på lakselus eksploderte da særlige bevilgninger til slike prosjekter ble gitt. Ulike selskaper søker gjerne om å gjennomføre mer eller mindre samme type forsøk – og bruker som følge av dette titusenvis ekstra dyr. Idealet om reduksjon av antall dyr brukt i forsøk er ikke verdt papiret dyrevelferdsloven er skrevet på, sett opp imot firmaenes ønske om å være først i legemiddelracet overfor fiskeoppdrettsindustrien. Kort sagt; det gjøres ikke bestrebelser på å redusere antall dyr – å repetere forsøk og bruke et stort antall dyr i hvert forsøk er en del av systemet.

Forvaltningsdrivkreftene

Kaniner brukes til grunnforskning og lever i bur. Foto: Øivind Pedersen/NOAH.

Flere dyr brukes også i forsøk i Norge av rene forvaltningshensyn, særlig gjelder dette ville dyr. Antall feltforsøk på dyr som lever i naturen har økt merkbart de siste årene. Dyrene merkes ofte med ulike typer sendere. Hensikten med disse forsøkene er ikke bare å få mer kunnskap om ville dyrs adferd, men også å ha kontroll over dem: I visse områder merkes hele elgpopulasjoner begrunnet i forvaltningshensyn, store mengder villfisk merkes av hensyn til interessene innenfor sportsfiske og rovdyr merkes for å kunne forvalte dyrene på individnivå, inkludert overvåke om de beveger seg inn i soner som er ”ulovlige” for de aktuelle rovdyrene, noe som vil kunne åpne for skyting.

Viltforskning basert på forvaltningshensyn kolliderer med de 3 R-ene på flere punkter. En del viltforskere ser rett og slett ut til å mene at de 3 R-ene ikke har noe med dem å gjøre. Både muligheten for alternative metoder og reduksjon i antall dyr, omtales ofte som “uaktuelt” av forskerne. Hensikten synes ofte nettopp å være å sette merke på dyrene og gjøre det med flest mulig dyr. Alternative metoder hvor man studerer dyr i naturen uten inngripende metoder er ikke like populært, selv om metodene kunne ha gitt de samme svarene. Ofte begrunnes dette med at andre metoder som er mindre inngripende for dyrene vil kreve større praktisk arbeids-innsats av forskerne ute i felt. Også “refinement” får merkelig lite oppmerksomhet  innen feltforskningen: Der studier på de samme ville dyrepopulasjonene har gått over flere tiår er det ikke nødvendigvis interesse for å forbedre metodene, men nettopp bruke de samme metodene, og argumentere for at de er “bra nok”. Noen unntak finnes imidlertid – innenfor noen typer fugleforskning synes det å være vilje til å benytte stadig nye, lettere sendere utviklet for å være minst mulig til bry for fuglen.

“Det er et myndighetskrav å teste på fisk (tro meg, vi har prøvd å overbevise myndighetene, men de vil fremdeles at vi tester på fisk).”

Forsker i omtale av eget forsøk

Større fokus på hvordan ville dyr forstyrres og skades av merkeforsøk vil kunne tvinge frem større fokus på forbedring av metodene. Men så lenge et delmål ved norsk forskning på ville dyr er å ha størst mulig kontroll over individene, blir imidlertid både prinsippene om reduksjon og alternative ikke-inngripende metoder en illusjon for denne forskningen.

Regelverksdrivkreftene

Mus holdes i små plastbur og er det pattedyret som brukes mest i forsøk hvor de påføres ulike sykdommer og lidelser. Foto: Øivind Pedersen/NOAH.

Et stort antall forsøk utføres fordi vi har et regelverk som sier at forsøket skal utføres. Forsøksdyrutvalgets årsrapport klassifiserer ca. 1 450 000 av ca. 1 620 000 dyr brukt i forsøk siste registrerte år som “benyttet i henhold til lovbestemmelser”. Et typisk eksempel på forsøk som utføres på grunn av regelverk er giftighetstesting. Til tross for at det finnes en rekke metoder for giftighets-testing uten dyr, fører regelverket i seg selv til at forsøkene ikke vurderes i forhold til mulige alternativer, reduksjon eller forbedring, men godkjennes av ren rutine fordi de følger en fastsatt protokoll. I tillegg til et stort antall fisk, benyttes først og fremst mus i slike giftighetstester, 1650 mus i året er det nyeste registrerte antallet. Over 300 pattedyr ble brukt til testing av husholdningsprodukter.

Selv når forskerne selv ettertrykkelig uttaler hvor unyttig forsøket de søker om er, blir slike forsøk godkjent fordi de «må» bli det. I forbindelse med et forsøk hvor over 1000 fisk årlig ble benyttet i dødelighetsforsøk med eksponering av vannforurensing, uttalte søkerne selv følgende i sin søknad for 2010, på spørsmålet om det er mulig å bruke alternativer: “Det er et myndighetskrav å teste på fisk (tro meg, vi har prøvd å overbevise myndighetene (Statens Forurensingstilsyn), men de vil fremdeles at vi tester på fisk).” Andre forskere fremstår ikke alltid like åpent kritiske, men nøyer seg med å konstatere at forsøket er “lovpålagt” eller et “regelverks-krav” – og relevansen til de 3 R-er forsvinner. Med regelverk som ikke kontinuerlig endres for å tilpasses og implementere alternativer uten dyr, blir de 3 R-ene verdiløse som prinsipp.

“Med regelverk som ikke kontinuerlig endres for å tilpasses alternativer uten dyr, blir de 3 R-ene verdiløse som prinsipp.”

De tradisjonelle drivkreftene

Tradisjon som drivkraft for dyreforsøk skal heller ikke undervurderes. Innenfor kategorien grunnforskning – hvor forskningsmiljøer bl.a. bruker ulike dyr som modeller for menneskelige sykdommer – er det ikke lett gjort å skifte til en dyrefri metode: Forsøksserier på dyr går gjerne over flere år med kun små endringer, og metoden i seg selv blir en like viktig del av forskningen som formålet.

Å påføre mus smertefull tarmbetennelse gjøres eksempelvis i ulike forskningsmiljøer, og deretter prøves f.eks. forskjellige dietter ut for å se om de har klinisk effekt. Men siden flere forskere er interessert i samme tema, risikerer forsøk å gjentas selv om lignende eller samme forsøk er gjort før – i visse tilfeller innrømmes det at forsøket er gjort før og må gjentas av f.eks. kommersielle hensyn. En annen vanlig forekommende modell som går igjen i søknadene er mus med nervelidelser – disse dyrene vil i forsøket gradvis lammes mer og mer og få problemer med å spise.

Heller ikke her er det lett å vite om forsøkene er repetisjoner, da ulike forskere arbeider med samme modeller. Et annet forsøk som har lang tradisjon er forsvarets forsøk hvor nervegass injiseres på mus – slik forskning har foregått over flere år og ved flere institusjoner, men i søknadene redegjøres det ikke for overføringsverdien til mennesker eller nytteverdien av forsøkene som allerede er gjort. Dette er noen av mange eksempler på modeller som synes å være motivert først og fremst av tradisjoner, og hvor det er vanskelig å introdusere så vel tanker om alternativer, som reduksjon og forbedring.

“Det største problemet er tradisjon – vi har alltid gjort det slik. Endring blir sett på som risiko, men vi glemmer at de fleste etablerte metodene aldri er blitt kvalitetskontrollert.”

Thomas Hartung, John Hopkins Universitet

Rotter brukes blant annet i ulike typer nevrologiske forsøk. Foto: Øivind Pedersen/NOAH.

Troen på at dyr kan være modell for mennesker er en vane som gjør at mange forskningsmiljøer starter med dyr der de isteden kunne og burde ha spurt seg om dyrefrie metoder kan gi svarene de ønsker. Direktør for Center for Alternatives to Animal Testing (CAAT) på Johns Hopkins University i USA, Thomas Hartung, understreker at skeptikerne til dyrefrie metoder innenfor forskningsmiljøet overser at metodene med dyr ikke har blitt vurdert slik alternativene blir idag: “Det største problemet er tradisjon – vi har alltid gjort det slik. Endring blir sett på som risiko, men vi glemmer at de fleste etablerte metodene aldri er blitt kvalitetskontrollert.”

“Dyreforsøk er ikke tilstrekkelige. Rotter og mus kan bare forutsi effekter i hverandre i 50-60 prosent av tilfellene. Og vi er ikke 70 kilo store rotter. Det er ingenting som tyder på at dyrene er bedre til å forutsi effekter i mennesker”, sier Hartung. En annen nestor innenfor forskning på alternativer, professor Michael Balls ved Fund for Replacement for Animals in Medical Research, England, understreker det samme: “Problemet når vi prøver å utføre dyreforsøk for å forutsi hva som kan skje i mennesker er at vi ikke engang vet hvor mye vi ikke vet – det er en konflikt mellom å innrømme uvitenhet og gjøre det beste utav en dårlig jobb. Problemet med artsforskjeller er uoverkommelig.”

Tradisjoner bidrar til at mange forskere umiddelbart speider mot dyrestallen når de ønsker svar på en problemstilling, og står dermed i veien for i det hele tatt å vurdere de 3 R-ene seriøst. Man kan undre seg om forskerne som hadde som formål å studere treningseffekt på muskler hos mennesker, virkelig hadde vurdert alternativer før de valgte å bruke 60 mus for å “kartlegge hypertrofi- og atrofi-mekanismer i muskulatur” ved hjelp av å operere ut deler av musklene deres. Lignende problemstillinger er blitt undersøkt av andre forskere ved bruk av muskelbiopsi fra mennesker i trening. Og når det gjelder reduksjon: Hvordan kan man vite at Folkehelseinstituttets dyreavdeling virkelig ikke kunne redusere antall dyr fra 450 mus og 110 rotter til intern opplæring, når de heller ikke redegjorde for om de brukte noen av de alternative metodene som finnes til trening?

“Problemet når vi prøver å utføre dyreforsøk for å forutsi hva som kan skje i mennesker er at vi ikke engang vet hvor mye vi ikke vet. (…) Problemet med artsforskjeller er uoverkommelig.”

Michael Balls, professor og FRAME-leder

Undervisning i praktiske ferdigheter kan foregå helt uten bruk av ekstra forsøksdyr ved hjelp av kombinasjon av multimedia, modeller og studiedesign – slik tilfellet er for både medisin- og veterinærstudenter ved flere universiteter verden over. Tradisjon må tydeligvis også ha vært årsaken til at forskerne som ønsket å bruke 160 mus for å studere neuroner i en hukommelsesrelatert fryktmodell, ikke fant noe bedre enn følgende som begrunnelse for å unnlate å gjøre forsøket mer skånsomt: “Elektrisk sjokk er assosiert med mild smerte. Vi vurderte andre hukommelses-modeller som ikke involverer smerte eller frykt. Imidlertid er frykt-tillæring med elektrisk sjokk den eneste etablerte hukommelses-modellen som krevde en rask engangs-trening som er påkrevd for dette forsøket.”

Politisk vilje til å følge loven?

En mus som skal brukes i forsøk. Foto: Øivind Pedersen/NOAH

Om de 3R-er behandles stemoderlig av mange forskere, blir ikke prinsippene bedre håndtert av politikerne. I Stortingsmeldingen om dyrevelferd fra 2003, ble det lovet at myndighetene skulle satse penger på alternativer – gjennom “etablering av en nasjonal plattform (kompetansemiljø) for alternativer til bruk av dyr i forsøk (…) I alle de europeiske landene som har etablert slike sentre, ytes det offentlige midler. Sverige stiller her i sær-klasse ved at staten årlig bevilger 3,5 mill. kroner til å utvikle alternativer til dyreforsøk.” Men i Norge ble aldri disse pengene lagt på bordet. Nesten ti år etter løftet går fortsatt forskningsbevilgningene til tradisjonelle dyreforsøk, og ingen penger til utvikling eller implementering av alternativer.

“Replacement”, “reduction”, “refinement” begynte som gode intensjoner for hvordan forskningsmiljøet selv kunne ta grep på vei mot en forskning fri for dyreforsøk. Men gode intensjoner kan man også skjule seg bak. Det har ikke vært viktig nok for verken det store flertall av forskere eller politikere å spare dyrene for lidelsene de gjennomgår i laboratoriene. Og for den mest usynlige parten i forsøksdyrdebatten – dyrene selv – kan de gode intensjoner slik bli deres verste fiende; en fasadepuss til ære for publikum, mens realitene styres av krefter som setter deres liv nederst på prioriteringslisten.

“I Norge ble aldri disse pengene lagt på bordet. Nesten ti år etter løftet går fortsatt forskningsbevilgningene til tradisjonelle dyreforsøk, og ingen penger til utvikling eller implementering av alternativer.”’

Kilder:

Møteprotokoller med sakspapirer fra Forsøkdyrutvalgets møter september 2009 – september 2012; Forsøksdyrutvalgets årsrapport 2010; Innsynbegjering til Forsøksdyrutvalget. 09.10.2012 for tall som skal inngå i årsrapport for Forsøksdyrutvalget 2011; Stortingsmelding nr. 12 om dyrehold og dyrevelferd (2002-2003), Landbruksdepartementet; 2003; “Dyre dyreforsøk gir få resultater”, Mette Løgeskov Lund, Forskning.no, 24.10.2010 og

“Mennesket er det nye forsøksdyret”, Mette Løgeskov Lund, Forskning.no, 23.10.2010 (sitat av Thomas Hartung); ATLA (Alternatives to Laboratory Animals) Volume 38, nr. 3/2010, editorial (sitat av Michael Balls).

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark # 2/2012.

Bli medlem