NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Glasnost i forsøksdyrlab… 1. feb 1996

Glasnost i forsøksdyrlaboratoriene?

av Camilla Anderson

Forsøksdyrvirksomhet er hemmeligholdt. Dyreforsøk er noe bare forskerne selv vet hva er – og kan uttale seg om. Og laboratoriene og dyrestallene er ugjennomtrengelige festninger. Men i det siste har pipa fått en annen lyd i forsøksdyrmiljøet; åpenhet, vennlighet og forsikringer om at selvsagt skal vi få vite hva som foregår – vi må bare komme på besøk og gjerne ta med kamera… Slipper de oss virkelig inn i sin taushetsbelagte verden? Eller slipper de oss bare ned i vollgraven – og bygger den virkelige muren enda høyere?

Nåtidens forskere fremstår ikke som enveiskjørte, innesluttede gubber, som ikke sier en setning uten at halvparten er medisinerlatin. De er moderne, sympatiske, verdensvante kvinner og menn, som alle er glade i dyr, men først og fremst omsorgsfullt opptatt av hvor syk du ville vært hvis vi ikke hadde hatt dyreforsøk. De er vant til å takle media og dyrevernere. Det skader ikke om de til og med har lest litt dyrerettighetslitteratur. Men fortsatt sier loven at dyreforsøk kan gjøres for «forskning, tilvirkning eller utprøving av medisin, medikament, preparat, gift og lignende…». Og fortsatt har Forsøksdyrutvalget «taushetsplikt». Så hvordan kan de greie å innbille oss noe annet?

For å få svar på dette har NOAHs Ark snakket med forsøksdyrveterinær Richard Fosse ved Universitetet i Bergen. Fosse har gjentatte ganger representert dyreforskningsmiljøet i media.

– Du har vært nokså åpen overfor dyrevernere og media om hva som foregår i laboratoriet ditt, er det et bevisst valg?

– Jeg synes folk skal vite hva som skjer, jeg synes ikke vi har noe å skjule. Jo mer folk vet, jo bedre kan de avgjøre hva de egentlig vil. Til syvende og sist er det samfunnet som må bestemme om vi skal tillate oss å bruke dyr til hva som helst. Det er opp til dere å bestemme. Og dessuten er det dere som er skattebetalere – dere betaler oss.

Fosse koster på seg en liten latter, men blir raskt alvorlig igjen. – Det er et krav å vite hva som skjer. Dette har motivert meg veldig for å åpne – så lang det lar seg gjøre. Men vi har hatt noen alvorlige trusler her i Bergen; persontrusler, trakassering og uthenging av forskere med navn, privatadresse og telefonnummer. Dette kommer fra Dyrenes Frigjøringsfront i Oslo. Vi vet ikke hvem de er, de er anonyme. Det har gjort at forskerne nå er meget tilbakeholdne.

– Er det forskerne som bremser mot større åpenhet?

– Ja, de er redde. Jeg er såpass kjent som person at jeg fortsetter med min linje. Men det er et åpent spørsmål om folk får ta bilder her lenger. Vi oppdager at bilder som er tatt her misbrukes andre steder med feil informasjon, og i en helt annen sammenheng. Det sprer seg over hele verden – etter å ha havnet i pressearkivet.

– Din åpenhet synes å være en motsetning til Forsøksdyrutvalgets taushetsplikt. Hva synes du om taushetsplikten?

– Det er tøv!

– At de har taushetsplikt?

– Nei, ikke at de har taushetsplikt. Det forstår jeg godt. Men min holdning er ingen motsetning til deres: Min åpenhet er basert på en avtale med forskerne; vi kan diskutere de tingene som er åpne; målsetningen og bakgrunnen for et forsøk. Jeg respekterer og støtter forskerne når de ønsker å begrense innsynet. Vi har en del industrielle hemmeligheter. En del norske selskaper bruker dyr i sin forskning. Vi vil nødig røpe våre hemmeligheter til andre selskaper som saumfarer Forsøksdyrutvalgets rapporter for å utvikle konkurrerende og kanskje bedre eller verre legemidler.

– Men noen opplysninger kan vel være tilgjengelige uten at dette går på bekostning av forretningshemmeligheter?

– Min personlige mening har vært at de primære målsetningene bak et forsøk, bakgrunnen og en del av begrunnelsen skal være offentlig. De praktiske detaljene kan heller være mer lukket. Der har en ofte en del tankegods som er åndsverk og det skal respekteres.

– Men mener du at Forsøksdyrutvalget ikke burde hatt taushetsplikt?

– De har ikke taushetsplikt lenger! Den er opphevet, fra og med de nye forskriftene. Nå må forskerne be om å hemmeligholde deler av forsøket – resten er offentlig.

– I forskriftene står det ikke noe om dette. Mener du at alle rapporter vil være offentlige?

– Jada, etter det jeg forstår. Det er ute til tolkning nå, men min personlige mening er at taushetsplikten er lempet. Det er noe helt nytt. Man må spesifikt be om om å få deler eller hele protokollen unntatt fra offentlighet. Deretter er det opp til utvalget å bestemme om det skal være slik.

– Kan det ikke hende at det vil bli gitt mange dispensasjoner?

– Jeg vet ikke. Men vi kommer til å fortsette med vår praktis her. Uansett. Jeg kommer til å fortsette med å ha en åpen policy. Vi vil lage et hefte med informasjon om det som pågår her.

– Når du viser folk rundt, hva får de se, og hva får de ikke se?

-De får se alt, unntagen operasjoner. Vil ikke forstyrre forskerne. I tillegg vil de fleste vanlige folk ha problemer med å se en operasjon. Folk må forberedes før de får se tarmer, innvoller og blod…Det tar tid, og det har vi ikke. Når jeg viser folk rundt er det mange som sier: «hvor er de lidende dyrene? I hvilke rom er de gjemt?» Det finnes ingen! Dere får se alt. Når det gjelder operasjonene må dere bare stole på meg når jeg sier at disse dyrene ikke lider. Det blir en tillitssak mellom oss.

– Du har tidligere uttalt at det selvfølgelig finnes forsøksdyr som lider, også her hos deg?

– Problemet er at vi ofte må fortelle folk hvilke dyr som ikke har det godt. Folk har et bilde av skrikende, mishandlede, blødende sønderskutte og oppkuttede dyr. Men faktum er at hos oss opplever de fleste dyrene veldig lite. De som opplever ubehag og smerter har vi temmelig god kontroll med. Og vi gjør noe med smertene med det samme. Vi har dyr som lider – nei, lide er ikke det rette ordet; dyr som opplever smerte og ubehag. Sånn er det bare. Det som er viktig er at vi ikke aksepterer at dyr lider unødvendig. Det er uhyre sjelden at det skjer. Det har skjedd tabber, selvfølgelig. Jeg selv har gjort tabber, og jeg skal si deg at jeg er ikke høy i hatten når det skjer.

– Er du ikke redd for at åpenhet kan skade forsøksdyrmiljøet – folk blir mer kritiske?

– Den sjansen synes jeg vi skal ta. Det er opp til forskerne å forklare forskningen til publikum på en slik måte at dere kan ta stilling til det. Og hvis dere fortsatt er imot, skal dere, samfunnet, ta konsekvensene. Tvert i mot tror jeg at jo mer man vet, jo bedre er man i stand til å foreta en vurdering selv. Man skal ikke bare måtte tro på forskerne.

– Hvor ofte mottar dere besøk utenfra og fra hvem?

– Vi mottar to til tre besøk i måneden, fra elever, dyrevernere og forskere fra andre steder. Vi inviterer ikke, men vivariet er åpent, og vi sier aldri nei til folk som ønsker omvisning. Men vi har dårlig tid og lite ressurser. Vi har også elever her på arbeidsuke. To elever hvert år. De lærer hovedsakelig å håndtere dyr. Til sist i uken får de overvære en operasjon. Så lang tid tar det for å forberede folk til dette…

– Kan du fortelle leserne av NOAHs Ark hva som egentlig skjer i laboratoriet ditt?

– På vivariet brukes gris til hjerte- og karforskning. Det gjøres grunnforskning på blodstrømningen gjennom hjerteklaffene, med tanke på klaff-forstyrrelser og hjertekrampe. Vi tester ut om man kan blåse opp blodårene i hjerte hos mennesker med akutt hjerteinfarkt. På gris drives det også tarmslyngforskning, og magesårforskning. Vi studerer hvordan slimhinnen i magen helbreder seg selv ved daglig slitasje, som ikke blir til magesår. Får vi svar på hvorfor den gjør det, får vi også svar på hvorfor vi får magesår.

Mus brukes i tropemedisin – annengangstuberkulose – vi prøver å utvikle en vaksine. Vi har også mus med sjøgrensyndrom, og mus med høyt blodtrykk. Disse symptomene oppstår spontant, vi behøver ikke gjøre noenting, bare vente til de blir gamle nok.

Vi har undervannsmedisin hvor skader på dykkere testes på rotter. Rotter inngår også i leddgiktforskning, magesårforskning. Dette er dyr som er bedøvet og avlives under forsøket, slik som med grisene. Det er viktig at man er klar over dette. Folk tror at de ligger der og lider – de gjør ikke det! Det er bare de grisene med ballonger i blodårene som våkner opp igjen. Når plastkirurger trener sammensying av avkuttede blodårer, mikrokirurgi, trener de på rotter.

Kaninene er hovedsakelig antistoffprodusenter. Dessuten gjøres noen av hjertekrampe-forsøkene (agina pectoris) på kanin.

Så har vi stressforskningen på rotter på det psykologiske fakultetet. Preklinisk institutt driver smerteforskning og utvikling av nye smertedempende midler. Langt på vei de fleste forsøkene er slik at dyret kan flytte seg fra det smertefulle stimuliet. For eksempel kan du varme opp halen til en rotte helt til dyret tar halen vekk. Så gir du det et medikament, og måler forskjell i tid til dyret fjerner seg. Ellers er det mye grunnforskning på preklinisk; nerveregulering av hjertet, seretonin- og nevrotransmitterforskning. Man begynner nå å få legemidler f.eks. mot migrene, på grunnlag av dette. Vi har også forskning på søvn- og søvnforstyrrelse. Vi studere rotter og katter som sover, eller som blir frarøvet søvn. Patologisk institutt arbeider med varmebehandling av svulster på rotter. Man arbeider også med en bestemt type hurtigvoksende hjernesvulst hos rotte.

Stressforskning på fisk og forskning relatert til oppdrettsnæringen foregår på biologisk institutt og på Høyteknologisenteret.

Vi har enorme muligheter ved bruk av dyr. En kan ikke dele en menneskehjerne i to og undersøke den. Det kan vi med dyr. Enten en liker det eller ikke.

– Er åpenheten din en taktikk, fordi forsøksdyrmiljøet er blitt kritisert for å være lite åpne?

– De har blitt kritisert for for liten åpenhet. Men åpenhet kan føre galt av sted. I land hvor en har vært åpne, oppdager en plutselig at en får en bombe gjennom brevsprekken…

Fosse er igjen inne på sin kjepphest; trusler mot forskere, mens NOAHs Ark gjerne vil trenge inn i kjernen av forskningsmiljøets åpenhet.

– Er åpenheten din først og fremst taktikk, for å ufarliggjøre dyreforsøkene?

– Det får du bedømme selv! Men er du imot dyreforsøk, må du akseptere konsekvensene. Vi er det vi er fordi vi bruker dyr. Jeg er en stor sosiobiolog… Det kan være selvdestruktivt å gjennomføre et system med rettigheter for alle dyr. Da opphever vi vår eksistens, tror jeg.

Det er på tide å ufarliggjøre forsøksdyrvirksomheten. Det er ikke samsvar mellom NOAHs skrekkpropaganda og virkeligheten. Dessuten mangler propagandaen viktig informasjon; som f.eks. navn på laboratorium og forsker. Det er bra hvis folk kan komme hit og si: «Det er ikke så ille som jeg trodde».

Fakta

* Forsøksdyrutvalget blir oppnevnt av Landbruksdepartementet for fire år om gangen. Utvalget skal vurdere alle søknader om tillatelse til å drive forsøk med dyr i Norge.
* Utvalget gir likevel fullmakt til den ansvarshavende ved hver avdeling, slik at vedkommende kan gi tillatelse til de fleste forsøk som pågår. Kun forsøk som ansvarshavende selv er involvert i må først vurderes av utvalget. Utvalget mottar imidlertid alle søknadspapirer og kan overprøve ansvarshavendes vurdering.
* Utvalget består av 5 personer samt varamedlemmer. Sammensetningen nå er 4 forskere, én jurist og én fra dyrevernbevegelsen.
* Utvalget hadde i 1994 8 møter og foretok 37 inspeksjoner i de over 75 forsøksdyravdelingene i Norge.
* Utvalget skal utgi en rapport 1. juni hvert år. Denne inneholder statistikk og sparsommelige opplysninger om et begrenset antall forsøk.
* Utvalget påla seg selv taushetsplikt fra 1987: Selv om det nåværende utvalget ikke utleverer rapporten fra det året og nekter kjennskap til et slikt vedtak, er det et faktum at man før 1987 hadde tilgang til rapporter om pågående dyreforsøk i Norge. Dyrebeskyttelsen beskrev dengang stadig forsøk i sitt medlemsblad. Etter 1987 var det umulig å oppdrive denne type informasjon.
* Hemmeligholdelsen av forsøk begrunnes ut i fra Offentlighetsloven. Hovedregelen er offentlighet, men paragraf 13 gjør unntak fra offentlighetsprinsippet for visse opplysninger; «tekniske innretninger og fremgangsmåter, samt drift- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde.»
» For tiden vurderer forsøksdyrutvalget et nytt søknadsskjema for forskerne, hvor opplysninger om dyretype/antall/anestesibruk/varighet og arbeidstittel for forsøket skal være offentlig. Forskere kan søke om å unnta opplysninger fra offentligheten, og de må utrede hvorfor alternativer ikke er aktuelle. Det er mulig at søknadsskjemaet vil medføre større tilgjengelighet av informasjon. Allikevel gis forskeren mulighet til å unndra all informasjon, og det er tvilsomt om et, etter eget utsagn, overarbeidet forsøksdyrutvalg vil ta seg bryet med å overprøve dette.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1996.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem