NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Eksamen i likegyldighet 1. jan 2004

Eksamen i likegyldighet

Kanin i dyreforsøk.av Siri Martinsen

Det finnes noe man bare lærer ved hjelp av dyreforsøk og disseksjoner på drepte dyr. Det finnes noe de moderne, humane alternativene ikke kan lære bort: Holdningen om at dyr er verdiløse og til for å brukes.

Når den unge studenten møter dyr for første gang i sitt naturfaglige studium, er dette gjerne et møte med et dødt dyr. Et dødt dyr som skal skjæres opp. Anatomilærere må gjerne tro at de lærer bort anatomi, men studier viser at det man husker fra det første møte med en nylig drept frosk, rotte eller hund under skalpellen, er ikke musklene og nervenes utseende eller deres latinske navn. Det studenten husker er lukten av død, synsinntrykket av en åpnet kropp og ambivalensen ved å skjære i noen som for få øyeblikk siden har vært levende.1)

«Disseksjon og dyreforsøk blir for studenten på mange måter en innvielse i dyreforskerens verden, hvor andre lover gjelder: Man har lov til å skade.»

Hva skjer med studenter som forbruker dyr?

En studie av 13-årige elever som dissekerte2) drepte grisunger, viste en tydelig holdningsendring hos elevene fra før disseksjonen og i slutten av øvelsen. Til å begynne med var de fleste urolige og hadde negative følelser knyttet til disseksjonen. De stilte spørsmål om hvor dyrene kom fra, og uttrykte uro over at dyrene var tatt livet av – lærerne roet elevene ned ved å si at grisungene “måtte dø” fordi moren ble slaktet (moren var slaktet mens hun var høygravid, og slakteriet solgte rutinemessig ufødte grisunger til disseksjon). Over 1/4 av studentene unnlot å delta aktivt i disseksjonen, men så på eller så en annen vei. Etter hvert som disseksjonen skred frem ble elevene imidlertid mer tilbøyelige til å “leke” med disseksjonsobjektet: De gjorde narr av dyret, beveget dyrets lemmer for å få det til å “danse”, puttet organene i munnen på dyret o.l. En gutt plystret en begravelsesmarsj mens han bar restene av grisungen til søppelet, og hadde dandert skalpellene i dyrets hode slik at det så ut som et offer for knivstikking. To andre elever kuttet av dyrets hode, og paraderte rundt i klassen med hodet festet til skalpellene.

Ikke bare svært unge studenter reagerer på denne måten – også universitetsstudenter kan fortelle at medstudenter skjærer av og “leker med” hodet på det dissekerte dyret. Mutilering av det dissekerte dyret er meget vanlig.3) Å bringe galgenhumor inn i en ubekvem situasjon er en velkjent overlevelsestaktikk for ikke å la følelsene ta overhånd – men i en slik situasjon tvinges studenter til å bruke galgenhumoren på andres bekostning, for nettopp å ikke la medfølelsen slippe til.

Innvielse til dyreforskerens verden

Disseksjon og dyreforsøk blir for studenten på mange måter en innvielse i dyreforskerens verden, hvor andre lover gjelder: Man har lov til å skade. Hvis elevene utførte disseksjonen på et drept dyr på kjøkkenbordet hjemme, ville omgivelsene se på det som en dårlig og nærmest syk handling – dyr skal ikke drepes bare for å maltrakteres av nysgjerrighet. Men i disseksjonssalen er den nysgjerrige maltrakteringen lov – den er satt inn i en sammenheng, hvor noen med autoritet gir sin tillatelse. Mange elever møter denne situasjonen med sterke etiske kvaler, gjennomlider seg seansen og prøver å huske minst mulig, eller rasjonaliserer bort det faktum at det har vært liv i den døde kroppen, ved å se på det som et “preparat”. Noen opponerer mot å bli tvunget til å gjøre noe som innebærer skade. Men noen ser også på muligheten for å lovliggjøre det etisk problematiske med en skrekkblandet fryd. Hvilken type elever vil man se igjen som sin fremtidige lege? Hvem vil man betro sitt syke dyr til når det trenger veterinærhjelp?

Disseksjonenes og dyreforsøkenes evne til å skape en student som setter sin egen nysgjerrighet foran levende veseners liv og velferd, eller møter lidelse og død med distanse og likegyldighet, er en betenkelig læringseffekt. Å omgjøre levende vesener til preparater har sin pris: Studenter innenfor naturfag lærer at dyr kan brukes og kastes, at respekt for liv er mindre viktig enn selv de minste læringsformål, og at de ikke skal ha en godt fungerende medfølelse, men tvert imot en utviklet evne til å tingliggjøre levende skapninger. De møter ikke dyr som er i sitt naturlige miljø og utfører naturlig adferd, de møter dyr som er omgjort til livløse objekter i et laboratorium. Dette er muligens en meget effektiv måte å lære opp stadig nye generasjoner til å bli involvert i dyreforsøksindustrien. Men det er ingen god utdannelse for biologer og zoologer som skal ta vare på den levende planeten med alle dens livsformer. Og det er heller ingen god utdannelse for helsearbeidere innenfor humanmedisin og veterinærmedisin.

«Minst ti ganger så mange som de som faktisk uttrykker ønske om å nekte dyreforsøk, har et ønske om å nekte, men tør ikke av frykt for represalier. Det vil si at i en klasse hvor tre elever uttrykker ønske om å lære uten bruk av dyr, vil 30 elever egentlig ønske sterkt å slippe denne bruken.»

Hva tror lærerne de lærer bort?

Vet lærere som insisterer på disseksjoner av drepte dyr og dyreforsøk som læringsmetode, hva de egentlig lærer sine elever? Vet de at de på ingen måte bruker det mest effektive middel for å lære anatomi eller fysiologi – men tvert imot en metode som lærer likegyldighet overfor lidelse? Selv om mange lærere kanskje benytter seg av de gamle dyrefiendtlige metodene av ren tradisjonsbundethet, tyder mye på at likegyldigheten overfor dyr for noen lærere nærmest er et læringsmål i seg selv. Man vil rett og slett ha studenter som trasker i de gamle dyreforskernes fotspor, man vil like mye som å lære bort et fag, lære bort en bestemt metode – og man vil for en hver pris ikke at noen skal sette spørsmålstegn ved denne metoden. Som en lærer uttalte for en fysiologiklasse av veterinærstudenter: «På veterinærhøgskolen skal det brukes en del dyr i undervisningen (…) fordi: (…) Det er gjennom dyreforsøk all den fysiologiske kunnskapen vi har, har fremkommet. Det er også helt nødvendig med dyreforsøk for medisinske fremskritt. Og dere bør få et innblikk i hvordan man kommer frem til slik kunnskap.”4)

Av og til kan dette opphenget i dyreforsøk være mer lett å gjennomskue enn normalt: “Etter å ha studert naturfag i tre og et halvt år lurer jeg noen ganger på om denne skolen egentlig vil at vi skal lære noe, eller om de bare vil se om vi har mage til å drepe.”5) Men hvorfor er det så viktig for det bestående fagmiljøet å lære opp alle leger, veterinærer og biologer til å gjøre dyreforsøk? Kanskje fordi man lettere aksepterer det man selv har gjort. Et universitetsmiljø som i alle år har drevet sin forskning og undervisning med basis i dyreforsøk vil ikke ønske velkommen kritikk av slik bruk av dyr. Kritikere blir forsøkt presset ut tidlig, eller blir tvunget til å akseptere ved selv å delta i drap og utnytting av dyr. Studier har vist at studenter tenderer til å like best de læringsmetodene de blir først og mest utsatt for6.) . Slik sett er det også større sannsynlighet for å rekruttere fremtidige støttespillere til egne metoder hvis man sperrer veien for moderne metoder uten bruk av dyr.

Slik det kan bli

Enten innlæringen av likegyldighet og respektløshet overfor dyr er et skjult læringsmål eller en uheldig bieffekt – det er på tide å kvitte seg med den. De moderne humane læringsmetodene uten bruk av dyr lærer en ikke disse tvilsomme egenskapene. Men man lærer så mye annet: For det første lærer man grundige og gode fagkunnskaper. Men man lærer også en holdning om at dyrs liv er verdifullt: Dyr er først og fremst levende – ikke døde “preparater” som skal skjæres i stykker. Og hvis et dødt dyr skal studeres, skal det fortsatt være med respekt for dyret – man skal vite at det har hatt et verdig liv og dødd en naturlig død av naturlige årsaker. En lærer som våger å se med nye øyne på sitt fag vil slik kunne forberede sine elever på en fremtid som leger, dyrleger og forskere som tar vare på liv. Og ikke minst vil en slik lærer, lære bort en ny tradisjon: Dyreforsøk og bruk av dyr er ikke for hennes studenter en selvfølgelig rutine. Det er de moderne teknologiske læringsmidlene, studiene på uberørte dyr i naturlige omgivelser, og fokus på å hjelpe ekte pasienter i ekte klinikksituasjoner, som vil vise vei i forskningen. Studentene er velkjent med læring uten dyreforbruk – og vil derfor være bedre egnet for forskning uten dyreforbruk, for nytenking og en etisk basis for forskningsmiljøet. Beklageligvis er det kanskje nettopp det “den gamle skolen” frykter?

“Isfjelleffekten”: Mange vil nekte

Minst ti ganger så mange som de som faktisk uttrykker ønske om å nekte dyreforsøk, har et ønske om å nekte, men tør ikke av frykt for represalier. Det vil si at i en klasse hvor tre elever uttrykker ønske om å lære uten bruk av dyr, vil 30 elever egentlig ønske sterkt å slippe denne bruken. (Millet & Lock 1993)

Kilder: 1) Shapiro 1992 og Solot 1995 referert i “The Issue of Animals in Higher Education”, Balcombe PhD, HSUS, 2000 ; 2) Solot 1997og Solot and Arluke 1997 referert i “The Issue of Animals in Higher Education”, Balcombe PhD, HSUS, 2000; 3) Berman 1984, Goldfinger 1993, Pendelton 1993, Pina 1993 og Long 1999 referert i “The Issue of Animals in Higher Education”, Balcombe PhD, HSUS, 2000; 4) fysiologiprofessor ved NVH, 1997; 5) student referert i “The Issue of Animals in Higher Education”, Balcombe PhD, HSUS, 2000; 6) Strauss & Kinie 1994 og Bauer et al. 1992 referert i “The Issue of Animals in Higher Education”, Balcombe PhD, HSUS, 2000

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2004.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Bli medlem