NOAH logo
Forsiden > Forsøksdyrindustri > Dyreforsøk og landbruk 1. jan 1997

Dyreforsøk og landbruk

av Siri Martinsen

Det er ikke lenger naturen alene som bestemmer dyrenes utseende og funksjon. De matproduserende husdyrenes fremtoning er både politikk og «big business». Og ikke minst forskning.

Landbrukets avlsprogrammer er nøye uttenkt for å produsere dyr som gir mye kjøtt, melk og egg. Men i tillegg til denne «elite»avlen, får landbruket hjelp til å effektivisere dyrenes yteevne av dyreforskningen. Dyreforsøk i landbrukets regi har også et annet hovedformål: å bøte på skader og sykdommer forårsaket av intensiv avl og drift.

Et lite utvalg av landbruksforskning fra de seneste tiårene, viser følgende prosjekter: Det drives eksperimentering med implantering av menneskelig veksthormon i dyr, for å øke deres vekt og kjøttmengde.1) I Norge forsker man på å fjerne stressgenet hos gris, da stress svekker kjøttkvaliteten; og i Danmark kan man produsere blinde, og dermed mindre aggressive griser.1) Et annet prosjekt går ut på å fjerne kuas naturlige magefunksjoner, for mer effektiv fôrutnyttelse; allerede i 1984 uttalte en tidligere veterinærdirektør i Landbruksdepartementet at «…det er ikke lenger så sikkert at kua bør være drøvtygger.»1) I USA har man arbeidet med å utvikle en broiler uten fjær, for å kunne drive effektiv fjørkreproduksjon i varmere strøk.2) Man har dessuten forsøkt å manipulere dyrs sanser, f.eks. smakssans og metthetsfølelse, slik at man kan gi dem uegnet og billigere fôr eller få dem til å ete og legge på seg mer.3) Man undersøker også muligheten for å introdusere en tarmbakterie som gjør sau i stand til å fordøye sagmugg og andre industrielle biprodukter.4)

Lanbruksforskning er et felt i ekspansjon. Det er derfor ikke vanskelig å finne eksempler på ferske norske forskningsprosjekter på området:

På Norges Veterinærhøgskole og Norges Landbrukshøgskole finnes vom- og tarmfistulerte kuer – d.v.s. at de har hull med plastvindu inn til tarmen. Noen av disse ble nylig brukt til et forsøk hvor man undersøkte sammenhengen mellom ulike aminosyrers (proteiner) nedbryting og utstrømming i tarmen. Årsaken til forsøket var at man tror visse aminosyrer kan være «begrensende for melkeproduksjonen hos høytytende dyr». I forsøket ble tarmhullet både brukt til prøvetaking og innføring av aminosyreløsning med slange. Tarmhull er spesielt utsatt for betennelse og væskedannelse, og hullene, samt hyppig prøvetaking, kan forårsake tarmforrstyrrelser. 5)

Et annet forsøk på Veterinærhøgskolen går ut på å fôre lam med giftplanten romegras fordi «romeplanten har lenge vært kjent for å gi leverskade hos lam, men det har ikke vært kjent tidligere om den også kan gi nyreskade hos denne arten.» Lignende forsøk ble også gjort med kalver.5)

Ukastrert hanngris gir større vekst og bedre pris, men forbrukerne vil ikke ha den såkalte «rånesmaken» på kjøttet. Derfor forskes det på Landbrukshøgskolen for å manipulere grisens produksjon av de «rånesmak»-dannende stoffene, ved hjelp av fôrtype – slik får man både mer og «bedre» kjøtt.5)

Av og til blir landbruksforskningen kamuflert som dyrevennlig forskning. Og kanskje handler også de enkelte forskere som er satt på prosjektet i god tro… Blant annet skal det forskes på «snillere» høner som kan slippes ut av burene uten å hakke på hverandre. Denne forskningen vil med andre ord oppnå at høytproduserende høner kan gå hundrevis sammen på ett låvegulv i såkalt «løsdrift» inne. Slik vil man både tilfredsstille dyrevenners ønske om å få hønene ut av burene, og resten av forbrukernes ønske om flere egg fra de samme hønene. Men hønene har selvsagt ikke behov for å bli snillere – d.v.s. tåle mer. De har behov for ikke å bli presset til å legge unaturlig mange egg – høy produksjon viser seg å ha sammenheng med aggressivitet. Og de har behov for å leve i små flokker i frihet, hvor de kan ha stabile forhold til andre individer og ikke må konkurrere om plass.6)

I landbruksforskningen dreier det seg om å tilpasse dyrene til burene eller forbrukerne. Istedenfor å tilpasse vårt forbruk til en mer dyrevennlig livsstil. Hvis vi ikke ønsker kjøtt, trenger ikke forskerne utvikle effektive fleskeberg. Hvis vi ikke ønsker litervis med melk, kan kua beholde magene sine i fred og utnytte fôret sitt slik det passer henne – ikke slik det passer oss. Og hvis vi bare skjønte at eggene hører like lite hjemme på våre frokostbord som høna hører hjemme i bur, kan hun kanskje slippes ut uten å bli forsket på først.

Kilder: 1) «Vi kaller det utvikling», Liv Klugsøyr, 1991, forlag: Norsk Liga for Dyrs Rettigheter, 2) «Broiler Industry», jan. 1979, 3) henholdsvis «Psychology today», des. 1975 og «Beef», nov. 1976, 4) «Agricultural Research», mai 1989, 5) «Husdyrforsøksmøtet 1996», NLH, NVH, Statens Veterinære laboratorier, 6) VG, 5/2/96.

___

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1997.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. /Stott-oss

Bli medlem